Grunnet en usedvanlig guffen værmelding full av snø og sludd og stormkast, omgjøres søndagens «Ribbemarsj» til en tørr og lun sosial samling hjemme hos familien Sivertsen! Derfor er det bare å møte opp direkte i Movollen 18 på Tiller kl. 11.00! Barn kan evt leke litt i parken utenfor mellom bygene, men quiz’en tar vi rundt bordene inne! Og selvfølgelig serveres det kakao og boller! Kom, da vel!
Grunnet en usedvanlig guffen værmelding full av snø og sludd og stormkast, omgjøres søndagens «Ribbemarsj» til en tørr og lun sosial samling hjemme hos familien Sivertsen! Derfor er det bare å møte opp direkte i Movollen 18 på Tiller kl. 11.00! Barn kan evt leke litt i parken utenfor mellom bygene, men quiz’en tar vi rundt bordene inne! Og selvfølgelig serveres det kakao og boller! Kom, da vel!
Himmel på jord! På syvende dag jul, er det fortsatt flott å se tilbake på julaftensgudstjenesten vår som samlet hele 99 i kirken! Gledelig! Gjennom sang, musikk og preken ble det en gudstjeneste som for små og store slo fast hva julen dreier seg om: Himmel på jord. Du er ikke alene.
Klikk på hvert enkelt foto for å se det større!
Sven Nørsett slo an tonen da han med eget gitarakkompagnement sang «Eit barn er fødd i Betlehem». Henriette og Hanne Marit Strømme sang «Nordnorsk julesalme».
Pastor Christina Thaarup holdt sin første julaftenpreken i Trondheim. Det gjorde hun først med å lese og vise historien om «Eselet og den lille engelen» av den tsjekkisk/tyske barnebokforfatteren Otfried Preussler. En forfriskende «ny» anekdote spunnet rundt budskapet om Jesu fødsel. ( Preussler, som døde i 2013, 90 år gamme var en meget anerkjent og populær forfatter. Hans mange barnebøker er solgt i over 50 millioner eksemplarer og er oversatt til minst 55 språk. ) Dette er «storyen» i hans julefortelling:
Mange ganger hadde eselmamma fortalt ungen sin om Jesusbarnet i stallen før han sovnet. Men en morgen han våkner er ikke eselmamma der, men en liten engel snakker til ham. Engelen beroliger ham med at mammaen hans er hos Jesusbarnet for å varme ham, og nå kan han få bli med dit. Sammen går de veien. Underveis møter de mange barn og voksne som spør hvor de skal. Når de hører at de skal til Betlehem, til stallen – vil de gjerne være med og det får de. Etter hvert blir det en lang rekke, en stor flokk som følger stjernen fram til Jesusbarnet.
(I den norske oversettelsen er Preusslers originaletgninger byttet med illustrasjoner av Christiane Hansen)
Fra boken gikk Christina videre til Johannesevangeliets «fødselsfortelling»; om ordet som ble kjøtt, og tok bolig i blant oss. Grunntekstens ord for å «ta bolig» kan også oversettes med «å slå opp telt», et bilde Christina likte: Teltet er flyttbart; ikke stasjonært. Uansett hvor vi er, slår Gud opp sitt telt i blant oss og er nær oss. Der vi / du er hjemme, er også Gud hjemme. Det er nåde; løftet om at han vil være nær oss alle dager. Ikke alle dager er gode, men Gud er alltid nær, understreket Christina. Som avslutning på prekenen fortalte hun historien om en gutt som i skolens julespill skulle være vertshusholderen som avviser Josef og Maria og henviser dem til stallen. Men da Josef spurte om husrom, ble gutten så overveldet av situasjonen at han svarte: «Klart det er plass for dere! Velkommen inn!»
– Det er selve juleevangeliet, sa Christina. Klart vi har plass for noen som vil oss vel, og som sier: Jeg ber nær deg og glad i deg!
Da passet det veldig godt at Tine Soligard Brekstad, på årlig julebesøk «hjemme» i Trondheim, satte seg ved flygelet og ga oss en fantastisk sterk og inderlig tolkning av «Himmel på jord»
Det klang med oss videre gjennom «Deilig er jorden» og fiolinist Seiki Uenos nydelige postludium, og inn i juledagene.
«…. en nåde så stor. Jeg er ikke alene her jeg bor»
Gud ble menneske – en av oss! I den vissheten ønsker vi alle en velsignet og håpefull jul! Det understreker vi med et knippe ulike kunstneriske framstillinger av fødselsscenen – til glede og ettertanke. Og i dag, julaften kl. 15.00, er du velkommen til Julaftengudstjeneste for hele familien i Trondheim Metodistkirke!
Årets adventstid går mot sin avslutning. Julehøytiden er innenfor rekkevidde. Noen av oss gleder seg. Noen av oss gruer seg. Noen av oss både gleder oss og gruer seg. Uansett hvordan du har det med juledagene, så tror jeg at vi alle trenger det som det fjerde lyset i advent symboliserer – FRED! Fred i sjel og sinn. Julefred. Fred i hjertet. Guds fred.
Fred i sjel og sinn. Å kunne trekke pusten dypt inn og ut og kjenne roen senke seg over tanker og bekymringer og jage ut sammenligninger og kravstore forventninger. Å kunne være i det som er, og se at det var og er mer enn godt nok fordi det er det du (og jeg) kan romme.
Fred i hjertet. Vite at Gud er oss nær, uansett våre ytre omstendigheter, og kunne finne hvile i det.
Jeg leste en artikkel i starten av uken om en ung kvinne som fortalte om en jul for noen år siden hvor det ble klart for henne og resten av familien at hennes pappa bare hadde kort tid igjen å leve. Mange visste ikke hva de skulle si. En hadde ønsket «god bedring», selv om det i situasjonen var helt absurd. Det som hadde gjort inntrykk og virkelig hjulpet den unge kvinnen, var et besøk av en dame som hadde kommet for å hjelpe til med noe praktisk i hjemmet. Før hun gikk, avsluttet hun med å si til familien: «Og så vil jeg ønske dere alle Guds fred.» Et vennlig ønske som minnet den unge kvinnen om at selv i det vanskelige, i det som kan oppleves så brutalt, at pappa skal dø, er Gud der. Med trøst. Med nærvær. Vi er ikke alene.
I morgen skal vi tenne fjerde og siste adventslyset. Vi skal tenne det for fred. For fred i vårt indre. For julefred i alle julehjem, i vår by og vår verden. For fred i krig og konflikter. For Guds fred, som kom til oss en julenatt for lenge, lenge siden. Og som kommer til oss i dag og alle dager. Fordi fred er Guds ønske for oss. Guds juleønske for oss; for hans elskede menneskebarn og for den verden vi alle er en del av. Fred, presis der vi er. Fred, til presis dem vi er. Fred.
Så tenn dine adventslys og la dem hjelpe deg å forberede ditt hjerte, din sjel og ditt sinn til jul. Tenn det første lyset for dine lengsler og vær i dem et øyeblikk. Tenn det andre lyset for håpet du bærer i ditt hjerte. Si det gjerne høyt for deg selv. Tenn det tredje lyset for gleden i livet ditt. Tell dine gleder og si Gud takk for dem. Og tenn så det fjerde lyset for fred. Din fred. Min fred. Guds fred, som er for oss alle.
Som avslutning på mine adventsrefleksjoner vil jeg dele med andre del av siste vers av «Deilig er jorden». Her synger vi faktisk om det alt det lysene står for; lengsler, håp, glede og fred. I bare tre små setninger. La disse ordene være vår siste adventsforberedelse. Julen er nær. La oss derfor sammen synge:
«Fred over jorden. Menneske fryd deg. Oss er en evig Frelser født.»
Med ønske om en velsignet 4. søndag i advent til oss alle,
«Lys i mørket» var tema for gudstjenesten 15. desember. Og med Lucia-opptog, «bli-med-dansen» og bønnevandring, tok lyset nok en gang en suveren seier over mørket – selv om vi sterkt nærmet oss årets mørkeste dag.
Ettersom gudstjenesten fant sted bare to dager etter Lucia-dagen, ble den innledet med en Lucia-prosesjon rundt i et mørklagt kirkerommet. Men overalt hvor prosesjonen gikk, måtte mørket vike for lysene som barna bar. Og enda lysere ble det da pastor Christina tente det tredje adventslyset – for glede.
«Klikk» på bilder hvis du vil se de større!
Gudstjenesten var planlagt og ble ledet av Synnøve Sivertsen. Da barna samlet seg rundt kofferten ble lyset slukket i kirken igjen, men straks koffertlokket ble åpnet, flommet lyset opp fra mange batteridrevne telys. – Det er ikke mørket som kommer ned i kofferten, men lyset fra kofferten stråler ut i rommet. Mørket vinner nemlig aldri over lyset, understreket Synnøve. Og i den mørkeste mørketida, understreket hun også at vi kan og bør være lysglimt for hverandre. Også dagens salmer var med på å understreke lysets makt – ikke minst Sindre Eides flotte «Se mørket vinner aldri over lyset».
Før bønnevandringen, som var dagens preken, kastet både barn og voksne seg ut i «bli-med-dansen» for å understreke at alle er inkludert og skal få del i fellesskapet og lyset. Bønnevandringen hadde en rekke tankevekkende og fine poster; blant annet ble det limt sammen en «fellesskapslenke» hvor folk skrev navnet sitt på hvert sitt ledd i lenken – som etter gudstjenesten ble hengt på juletreet som da ble pyntet. Og ved alterringen kunne de som ønsket det, motta velsignelsen fra pastor Christina.
Takako understreket med sitt orgelspill dagens tema om lys i mørket. Sylvi L. og Arvid Strømme var kirkeverter og Trygve Sivertsen styrte teknikken.
Vi har nesten kommet oss halvveis gjennom desember måned. I morgen er det tredje søndag i advent og da skal vi tenne tre adventslys i nedtellingen til juleaften og julehøytiden.
Først skal vi tenne lyset vi tente 1. søndag i advent. Et lys for våre lengsler.
Så skal vi tenne lyset vi tente forrige søndag. Et lys for håp.
Jeg lurer på om du tog deg tid til å tenne lysene forrige søndag og kjente på dine lengsler og lyttet til håpet i ditt hjerte. Jeg håper du gjorde det. Jeg tror vi alle trenger refleksjon i hverdagen for både å se hva vi har, og hva vi trenger.
Det tredje lyset vi skal tenne i morgen, er et lys for glede.
Hva fyller deg med glede? Gjør deg varm om hjertet og glad helt inn i ditt innerste? Hva kan få deg til å smile både utvendig og innvendig? Vet du det? Jeg tror det er både bra og sunt å vite det. For vi trenger glede i hverdagen.
Jeg tror gleden kommer i mange størrelser og nyanser. Og at gledene har verdi for alt det de gir oss av stort og smått.
En stor glede for meg ,er å være tante til to små jenter. Da det eldste tantebarnet i høst begynte å kunne si «faster» (vi sier ikke «tante» på dansk, men faster eller moster når det gjelder fars eller mors søster) var det nesten som et gledesrus å høre det. Så utrolig stas det var, og jeg merket glede helt inn i hjertet.
Ta deg tid nå, og tenk på en stor glede i ditt liv før du leser videre.
Små gleder, hverdagsgleder, kan vi kalle dem, kan være mange ting. For meg er det blant annet en klem jeg ikke hadde sett komme. En kald brus når jeg virkelig har lyst på Coca Cola. Eller å finne roser til en god pris, og glede meg over at de nå skal med meg hjem og pynte fint og varmt på sofabordet mitt.
Hva er hverdagsgleder for deg? Hvor finner du dem og hvordan finner de deg?
Om 10 dager skal vi feire juleaften; at den største gleden, kjærligheten selv blev menneske for å være oss mennesker nær. Engelen sier det så fint i Lukas 2,10-11:
«Men engelen sa til dem: Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by: han er Messias, Herren.»
Finn et rolig øyeblikk når du tenner dine adventslys i morgen. Tenn det første lyset for dine lengsler og minn deg selv på hva de er. Tenn det andre lyset for alt du håper på. Si det høyt for deg selv. Tenn det tredje lyset for glede. For de store gledene i livet ditt. For de små hverdagsgledene som lyser opp en grå hverdag. Og for den store gleden, at Gud selv ble menneske for kjærlighetens skyld, for din skyld og for min skyld.
Med ønsket om en velsignet 3. søndag i advent til oss alle,
Johan Sebastian Bach skal ha sagt det, men uansett tåler det stadig å gjentas: «hver tone er til Guds ære». Det gjelder høyeste grad pre-/postludiet og «salmekompet» som John Pål Inderberg (saksofon) og Henning Sommerro (orgel) frydet oss med på gudstjenesten 8. desember.
Med stor musikalitet og flott formidling, løftet John Pål og Henning gudstjenesten, og støttet på sin måte opp om temaet for denne søndagen og pastor Christina Thaarups preken: «Jesus – kjærligheten som kommer til oss».
Alle som var i kirken (vi kunne gjerne vært flere…) fikk oppleve hvordan musikk også kan «preke» og nå fram til mer enn ørene våre. Det var kanskje ikke uten grunn at profeten Sakarja i sin tid understreket at tempelmusikere ikke skulle betale skatt… Som takk for sin del av søndagens «forkynnelse», fikk musikerne hver sin glassengel, produsert ved Bymisjonens verksteder.
I kofferten som barna åpnet sammen med Christina før de ble med Åse Karen Mortensen til søndagsskole, var det «kjærlighet på pinne» som satte ytterligere smak på dagens tema. Ernestina Osei leste dagens bibeltekster, og assisterte under nattverden. Edith og Syvert Nørsett var kirkeverter, og Asbjørn Stjern styrte teknikken.
Klikk på hvert enkelt foto for å se det større
Annerledeskongen
I sin preken understreket Christina blant annet at Jesus brøt med både tradisjonelle jødiske Messias-forventninger, og med romerske kriterier for kongemakt.
– I adventstiden forbereder vi oss til at Gud ble menneske. Gud hadde prøvd lenge, og gjentatte ganger, med hjelp av profeter, konger og dommere, å forklare hvor høyt han elsker menneskene. Til slutt så Gud ikke annen måte enn selv å bli menneske, komme menneske så nær som mulig, som en av oss. Og da var det var en genistrek av Gud å bli født som et lite barn.
– Jesus er «annerledeskongen», sa Christina. Han møtte aldri mennesker med en «ovenfra- og-ned»-holdning. Jesus vil ha øyenkontakt; han ga, og gir, alle en følelse av å bli sett.
Hosianna-ropet vi kjenner fra både Jesu inntog i Jerusalem, og englesangen på Betlehemsmarken, er ikke bare et jubelrop; «hosianna» betyr egentlig «Frels nå! Redd oss nå». Og det var det Gud ville med Jesus, på en annen måte enn forventet.
– Er vi klar til å ta imot annerledeskongen, spurte Christina. Også vi kan si «hosianna» – redd meg, frels meg fra det i livet mitt som er vanskelig. Det er ikke vi som trenger å oppsøke Jesus; han kommer til oss. Kjærligheten møter oss der vi er. I adventstiden skal vi forberede oss til å ta imot kjærligheten som kommer til oss; hvordan kan vi la den fylle oss
Jesus sier til oss alle: «Du er elsket av Gud. Jeg er kommet for å frelse deg. Kjærligheten er kommet til deg – for å bli».
Etter gudstjenesten var det kirkebakkekaffe og god prat – og neste søndag markerer vi Lucia!
I morgen er det andre søndag i advent, og vi skal tenne to adventslys i nedtellingen til julaften og julehøytiden.
Først skal vi tenne lyset vi tente forrige søndag. Et lys for våre lengsler. Jeg håper du fikk ha et rolig øyeblikk da du tente lyset, og hadde tid til å tenke over dine lengsler. Kanskje delte du dem også med Gud, og med noen som står deg nær.
Det andre lyset, som vi skal tenne i morgen, er et lys for håp.
Håp. Det er et lite ord som kan ha så uendelig stor betydning i våre liv, for våre liv.
Googler man ordet «håp» i disse dager, er det første treff man får, en ny norsk film som heter nettopp «Håp». Filmen er basert på en sann historie. Den handler om en kvinne som lillejuleaften får vite at brystkreften som hun var operert for et år tidligere, og som alle trodde var borte, nå har spredt seg til hjernen og at hun høyst sannsynlig har tre måneder igjen å leve.
Regissør Maria Sødahl, som har også har skrevet manus ut fra sin egen opplevelse en lillejuleaften for 7 år siden, sier blant annet om filmen at: «Krisen gir håp – men kan de lære å elske hverandre igjen før det for sent?»
Jeg har ikke sett filmen, og vet ikke om kvinnen i filmen overlever, men ut fra regissørens kommentar er det kanskje ikke overlevelsen som er filmens eneste håp. Kanskje er håpet også fornyet kjærlighet mellom to mennesker som har blitt en vane for hverandre? Kanskje er det håpet om å ta livet på alvor, med alt hva det innebærer.
I en liten bok med forskjellige sitat om håp og drømmer, beskrives håp slik:
«Håp er som et mikroskopisk lite frø, fra hvilket noe stort kan vokse fram – mod og vennlighet, tålmodighet, utholdenhet og kjærlighet.»
Fra håpet kan noe stort vokse fram.
I Matteus 1,23 beskrives det slik: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.»
Julens håp starter med et lite barn som med tiden skal bli verdens Frelser, for en gang for alle å fortelle alle menneskebarn at uansett hva du står i, uansett hvordan ditt liv former seg, så er Gud med deg, med meg, med oss. Vi er ikke alene.
Prøv å ta deg tid i løpet av de neste dagene til å sitte ned ved adventslysene. Tenn det første lyset og del igjen din lengsel med lyset og med Gud. Tenn det andre lyset og la alt du håper på få strømme ut fra ditt hjerte. Jeg tror du trenger å høre håpet du bærer i ditt hjerte, selv om Gud allerede vet hva det er. Sitt ved lysene en liten stund og vit at Gud har sett deg og hørt din lengsel og ditt håp.
Med ønsket om en velsignet 2. søndag i advent til oss alle,
Stor kreativitet og skaperlyst preget juleverkstedet i kirken søndag 1. desember. Hele 45 små og store møtte opp, og fikk en flott inngang til adventstiden. Og det er «all time high» for juleverkstedet!
Samlingen startet med at vi sang «Solbarn, jordbarn». Denne tankevekkende salmen av Shirley Erena Murray, har gudstjenestekomiteen har valgt som årets «advents- og julesalme», og den vil bli sunget på alle våre samlinger fram mot jul.
(Klikk på hvert bilde for å se det større!)
Deretter var det full aktivitet rundt bordene hvor det var lagt opp til produksjon av forskjellige jule(pynt)artikler; tilpasset alle aldre og ferdighetsnivå. Verkstedet fungerte utmerket, med god flyt i produksjonen og rotasjon mellom bordene.
Måtte man et sjeldent øyeblikk vente på at en limpistol skulle bli ledig, var det bare å kose seg med gløgg, hvetekringle, pepperkaker (og kaffe) – og prate enda litt mer. Vi hadde ingen desibelmåler, men kan med stor troverdighet fastslå at utslaget ville kvalifisert til «høylytt begeistring» – og vel så det!
Etter drøyt to timer var det laget imponerende mye fint. Noe av det pynter allerede opp i ulike hjem, mens noe sikkert havner under diverse juletrær og pakkes opp på julaften!
Juleverkstedet ved adventstart har vokst fra år til år, og nok en gang ble det rekordoppslutning! Stor takk til de «tre vise kvinner» som stadig står for dette supre tiltaket ; Sylvia Larsen Strømme, Sissel Ødegård og Anne Jorunn Midtkil. Tre «verkstedsledere» med full tillit blant sine undersåtter! Vi gleder oss allerede til neste år!
Hva skjer? Du finner programmet for hva som skal skje framover i kirkekalenderen på hjemmesiden. Vi bare minner om at førstkommende søndag, 8. desember, blir det heftig salmekomp med John Pål Inderberg (saksofon) og Henning Sommerro og pastor Christina Thaarup preker. Det er også søndagsskole! Søndag 15. desember er det klart for gudstjeneste med Lucia-innslag, ledet av Synnøve Sivertsen.
Adventstiden er over oss med alt hva det innebærer av innkjøp, arrangementer og samvær. Alt sammen på godt og vondt. Gledelig og frustrerende på en og samme tid.
Advent, som betyr «Herrens komme», er også en tid der det tennes lys. Både ute og inne. Elektriske lys på trær og langs hustakene ute. Stjerner i vinduet inne som skal minne oss om Betlehemsstjernen som visste veien til Jesus for både hyrdene på marken og de vise menn på vandring. Og fire lys i adventskransen, eller staken, eller fatet eller hva du nå bruker hjemme hos deg som nedtelling til julehøytiden.
Har du noen gang tenkt på hva de fire lysene symboliserer? Hva det er vi tenner lys for? Internettet har litt forskjellige svar på det. Én legende om de fire adventslysene sier én ting om lysene. Et adventsdikt skrevet av en dame som heter Inger Hagerup sier noe annet. Og Eyvind Skeies adventssalme byr på en tredje forklaring.
Lengsel, håp, glede og fred
Jeg har valgt å la mine adventsrefleksjoner ta utgangspunkt i at lysene står for det samme som i Inger Hagerups dikt «Advent», men i en annen rekkefølge enn hun har, slik at det blir: lengsel, håp, glede og fred.»
Søndag er det 1. søndag i advent og da skal vi tenne det første lyset. Lengslens lys. I en ordbok jeg fant, også på internettet, beskrives lengsel som «et ønske/en følelse av savn/å lengte etter noe». Alle bærer vi lengsler inni oss.
I salme 27 i Salmenes bok i bibelen deler salmisten en av sine lengsler med oss i vers 4:
«Én ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel.»
I en kjent julesalme synger vi i siste vers om troens lengsel:
«Jeg gjerne palmegrener vil om din krybbe strø, for deg, for deg alene jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født her inne i hjertets dype grunn.»
Gud har hørt din lengsel
Hvilke lengsler fyller ditt hjerte og sinn nå som adventstiden nærmer seg? Ønsket om en ikke alt for hektisk desember tid? Savnet etter en du ikke lenger kan dele adventstiden sammen med? Har din lengsel med din tro å gjøre? Er den om din familie eller dine venner? Folk, du ikke ser så ofte som du skulle kunne ønske det? Har dine lengsler noe med din jobb, din utdannelse, din fremtid å gjøre?
Prøv og ta deg tid i løpet av de neste dagene til å sitte ned ved adventslysene. Tenn det første lyset og del din lengsel med lyset og med Gud. Sitt ved lyset en liten stund og vit at Gud har sett deg og hørt din lengsel.
Det nye kirkekjøkkenet og de nye toalettene er på plass, og har allerede vist seg å være en verdifulle oppgraderinger av kirkehjemmet vårt. Men ennå gjenstår en del før vi kan si det samme om økonomien… Derfor ber vi medlemmer og venner av kirka vår om en ekstra «kjøkken-julegave».
…så glad er vi, så glad er vi – og gladere vil vi gjerne bli…
Som «aksjons-juletreet» viser, har vi ved inngangen til advent fått ca. 150.000 kroner i gaver. Det er flott, og vi er meget takknemlige for og til alle glade givere. Kjøkken og toalett har gjort kirka vår vesentlig mer funksjonell og tiltalende, og setter oss bedre i stand til å utføre vårt oppdrag og kall som en åpen, inkluderende og utadrettet kirke i sentrum av Trondheim. Med tanke på hvor viktig dette er, er det med stor frimodighet menigheten ber medlemmer og venner om å gi en ekstra julegave til kjøkkenaksjonen.
NB: Har du ennå ikke sett resultatet av høstens omfattende byggearbeid, anbefaler vi absolutt en tur innom kirka i adventstiden!
Du kan støtte kjøkkenprosjektet på ulike måter:
SKATTEFRI GAVE: Det er for eksempel ennå tid til å gi en skattefri gave med effekt for skatteåret 2019. Da må du gjøre betalingen til bankkonto: 8220 02 83739 (en av Metodistkirken i Norges kontoer) og merke betalingen: «Kjøkken – Trondheim». (For å bli godkjent som skattefrie gave, er minimumsbeløpet 500 kroner, mens maksgrensen er 50.000 kroner…) NB: Og når 2020 kommer, er det bare å fortsette å gi skattefritt….
VIPPS! Uten skattefritak kan du «vippse» et beløp til Vipps-nr. 107849 (merk «kjøkken») eller betale rett inn på menighetens konto: 8220 02 83593 (merk «kjøkken») I tillegg går overskuddet fra Myldremiddagene til kjøkkenaksjonen, så kom og spis…! (sjekk kirkekalenderen)
Rehabiliteringsprosjektet, som var planlagt å koste ca 750.000 kroner, ble noe dyrere enn opprinnelig anslått. Med de aller fleste regninger/fakturaer betalt, er det nå regnskapsført utgifter på ca 805.000 kroner (ex. mva). Sammenlignet med kostnadene som ble anslått for Årsmøtet/Menighetskonferansen 2018, er det en en overskridelse på ca 7,5%. Det regner menighetsrådet som meget akseptabelt for oppgradering av et gammelt bygg hvor det alltid vil være usikkerhet og overraskelser knyttet til hva som dukker opp når det gamle rives. Hovedårsaken til overskridelsene er knyttet til merarbeid på kjøkkenet med riving av tykke mursteinsvegger etc.
Bildene under viser hvor utrolig flott det er blitt, noen glimt fra gammelkjøkkenet, og litt av det som er gjort…
Slik lyder 2. vers i det Trondheim Metodistkirke har valgt som «gjennomgangssalme» i adventstiden. Det er en tid for juleforberedelse – også av eget hjerte og sinn – og nyttig ettertanke.
Forhåpentlig vil du finne noe for deg i menighetens program for de nærmeste ukene:
Søndag 1. desember kl. 11.00: JULEVERKSTED i Wesleysalen søndag 1. desember kl. 11.00. Ta med familie og venner og lag julepynt / gaver. Gløgg og kjeks/boller.
Mandag 2. desember kl. 16.30: MYLDREMIDDAG. Du er velkommen til et godt og timelig (30 kroner) måltid, og du får oppleve fellesskap rundt bordet med andre trivelige folk – i alle aldre!
Søndag 8. desember kl. 11.00: GUDSTJENESTE 2. søndag i advent. Pastor Christina Thaarup preker. Musikk av John Pål Inderberg (saksofon) og Henning Sommerro (orgel/trekkspill). Det blir også søndagsskole!
Søndag 15. desember kl. 11.00: GUDSTJENESTE m/Lucia ved Synnøve Sivertsen.
Mandag 16. desember kl. 16.30: JULEGRØT-MYLDREMIDDAG! Vi serverer risgrøt m/mandel! Premie til tre heldige finnere/vinnere.
Søndag 22. desember kl. 11.00: VI SYNGER JULEN INN – GUDSTJENESTE v/ Ingerid Marie Hoggen og pastor Christina Thaarup.
TIRSDAG 24.desember kl. 15.00: JULAFTEN- GUDSTJENESTE for alle generasjoner! v/ pastor Christina Thaarup. La jula starte med kirkebesøk!
Søndag 7. januar kl 11.00: RIBBEMARSJ – lett, kort og sosial spasertur med innlagt quiz for alle aldre. Oppmøte på KVTs parkeringsplass. Kakao og boller etter marsjen!
Følg også med i kirkekalenderen på hjemmesiden!
SALME-FORFATTEREN
Vi har som vanlig valgt én spesiell salme som skal følge oss i alle samlingene i adventstiden. I år falt valget på Shirley Erena Murrays flotte «Solbarn, jordbarn» (Star Child).
Shirley Erena Murray (født 1931) fra New Zealand studerte tidlig musikk, men tok mastergrad i klassiske språk og fransk. Hun er født og oppvokst som metodist (!), men ble presbyterianer da hun giftet seg med den presbyterianske presten John Stewart Murray for ca 60 år siden. Shirley jobbet i starten som språklærer, men ble etter hvert aktiv i Amnesty International og jobbet som rådgiver/forsker på menneskerettighets-spørsmål for arbeiderpartiets parlamentsgruppe. Engasjementet I disse organisasjonene har påvirket og beriket hennes omfattende salmeskriving. Salmene berører gjerne menneskeretter, fred, rettferdighet, kvinnespørsmål, skaperverket, klima og kirkelig fellesskap. For sin salmedikting ble Murray I 2001 tildelt “the New Zealand Order of Merit” av landets regjering.
I Trondheim er vi kjent med flere av hennes salmer, og har for eksempel sunget «For alle på jord en plass omkring bordet», «Lysenes Gud»(«God in your grace»), «Stranger, standing at my door», «Vern og beskytt meg» og « God of the bible». Og hun har skrevet mange, mange flere, som både fortjener å oversettes til norsk – eller synges på engelsk!
SOLBARN, JORDBARN (STAR CHILD)
Her er teksten til årets adventssalme. Den er tankevekkende å meditere over fram mot jul! Oversettelsen er gjort av Eyvind Skeie.
Solbarn, jordbarn, bak din tynne hud.
stråler mot oss kjærlighet fra Gud.
Refreng: Hør oss, se oss, Stjernebarn, stig ned,
så jordens barn i alle land finner julens fred.
Flyktning, krigsbarn, hjemløs og forlatt,
Misbrukt, skadet i den dype natt.
Glemt barn, skremt barn, med sitt såre sinn,
Ingen merker tåren på dets kinn.
Bortskjemt, ensomt barn som vil ha mer.
Trosbarn, Guds barn, håper, venter, ber.
.
Håpsbarn, fredsbarn, Barn av evighet,
Vis hvert jordbarn himlens herlighet.
Oversettelser, uansett hvor gode, står både i fare for å miste noe, og legge noe til den opprinnelige teksten (se for eksempel den flotte formuleringen «go-between of God» i 1. vers). I jakten på ord, rim og rytme blir oversettelser alltid en form for tolkning. Derfor gjengir vi også årets adventssalme i sin helhet slik Murray skrev den:
Star-Child, earth-Child, go-between of God,
love Child, Christ Child, heaven’s lightning rod,
Refrain: This year, this year, let the day arrive
when Christmas comes for everyone, everyone alive!
Førstkommende søndag, 1. desember, er «Verdens AIDS-dag». Metodistkirken mener at kirker/menigheter kan fungere som «sikker-steder» hvor personer som har HIV/AIDS trygt kan feire gudstjeneste og oppleve kristent fellesskap. Hjemmesiden vår markerer dagen med dette maleriet som har tittelen «Man of Sorrows – Christ with AIDS», malt av teologen Wesley Maxwell. I Trondheim oppfordres metodister til å støtte opp om «Solidaritetsmarkering Verdens AIDS-dag» i Vår Frue kirke søndag kl. 19.00!
Historien om maleriet «Christ with AIDS» finner du til slutt i denne artikkelen.
I metodistkirkens sosiale prinsipper (§162) slås det fast at «Alle individer/personer som lever med HIV/AIDS skal behandles med verdighet og respekt. Vi støtter deres rett til arbeid, relevant medisinsk behandling, full deltakelse i samfunnet og full deltakelse i kirken.»
Kirken vår opprettet i 2004 The United Methodist Global AIDS Committee (UMGAC) som et av sine svar på og tiltak mot krisen hiv/aids fører til både for enkeltmennesker, familier og samfunn over hele verden.
United Methodist Church mener at kirker/menigheter kan fungere som «sikker-steder» hvor personer som har HIV/AIDS trygt kan feire gudstjeneste og oppleve kristent fellesskap. Kirkene kan også støtte lovgivning som ikke gjør situasjonen for personer med HIV/AIDS vanskelig, men styrker deres rettigheter. Kirken bør også støtte tiltak som kan forhindre og behandle sykdommen.
«Man of Sorrows – JESUS WITH AIDS»
Kristus sitter naken. Kroppen er full av blemmer og sår. Han er tilkoblet oksygen og en drypp-pose med aidsmeidin. På det bøyde hodet bærer han en tornekrone. Teksten i bakgrunnen er sitat fra Matteus 25: «når så vi deg sulten, naken, tørst … hva dere gjør mot en disse mine minste brødre, gjør dere mot meg!»
Den kristne, og åpent erklært homofile kunststudenten og teologen Wesley Maxwell var selv diagnostisert som «siste-fase-AIDS-syk» da han malte «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» i 1993. Tre år senere tok han mastergrad i teologi ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC. Tross alle prognoser, og ved hjelp av tildels tungt eksperimentell medisinering, fikk han leve til han fylte 50 år i 2006.
Maleriet hans, «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» , må være et av de sterkeste, inspirerte, gripende og mest utfordrende Jesusportretter som finnes. For Wesley Maxwell førte det til dødstrusler, raseri, hån og forakt. Samtidig er maleriet sett av millioner, og har brakt trøst, håp og ny verdighet til mange.
Wesley Maxwell malte bildet rett før jul i 1993. Adventstiden hadde vært bunnløst svart, og preget av dyp fortvilelse. Han hadde mistet nesten alle sine nærmeste venner og kjære på grunn av aids. En personlig katastrofe. Den selv aidssyke kunststudenten var rystet i sitt innerste. Han følte seg totalt alene og utenfor.
En dag, under et kraftig og angstfylt gråteanfall, fikk Wesley Maxwell en visjon. Han så seg selv sittende på et undersøkelsesbord på sykehuset; naken og tilkoblet oksygen og medisindrypp. Plutselig endret bildet seg. Det var ikke lenger seg selv han så, men Kristus som satt der i hans sted – med alle sårene og blemmene, oksygenet og medisinposen, naken og med tornekrone.
Samtidig ble han bevisst profeten Jesajas beskrivelse av «Herrens lidende tjener» («Man of Sorrows») i Jesaja 53:3-4:
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Denne «Man of Sorrows» var det Wesley Maxwell så foran seg. ”Jeg visste jeg måtte male det”, har han fortalt. Han samlet malersakene og som i en drømmetilstand malte han den første versjonen av bildet som fikk tittelen ”Man of Sorrows – Christ with AIDS”
Etter å ha malt bildet, kjente og visste han at noe hadde endret seg i ham. Han følte seg sett og kjent av noen. Han forsto at Gud kjente hans smerte, delte hans sorg og vedkjente seg ham. Wesley Maxwell var fortsatt alvorlig syk, men opplevelsen leget mye smerte.
Han så på bildet som et svar på kristenfundamentalistenes høylytte rop og påstander om at AIDS var Guds velfortjente straffedom over homofile og stoffmisbrukere.
Guds nåde har ringvirkninger, understreket rektor og
pastor Hilde Marie Øgreid Movafagh i sin preken på gudstjenesten 10. november.
Vi som mennesker kan ikke sette grenser for Guds nåde, men vi skal gi den
videre, sa hun.
Vi var omkring 35 på gudstjenesten, som ble ledet av pastor Christina Thaarup. Pianist var Sven Nørsett, og Trygve Sivertsen styrte teknikken. Blant de som kom til kirken var en flott gjeng ungdom/studenter, og flere av disse deltok også lørdag på miniseminaret «Selvsagt» med rektor Hilde Marie og MBU-leder Stephanie Buadu. Stephanie leste også søndagens tekster. Søndagsskole var det også, og Tårnseilerne våre inntok nok en gang kirkeloftet ledet av Guttorm (Tysdal).
Ringvirkninger
Tekstgrunnlaget for Hilde Maries preken med tittelen «Å gi
nåden videre», var Matteus 25: 36-37, en av tekstene i Bibelen som aller
tydeligst forteller oss at det er meningen at den nåde vi selv har fått skal
gis videre til andre. Der sier Jesus: «For jeg var sulten, og
dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere
tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg
var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.»
Men prekenen startet med henvisning til en
TV-reklame for en bank som handler om de mange og viktige ringvirkningene av
gründeres virksomhet. Ringvirkninger som bidrar til stor verdiskapning i
samfunnet.
– På samme måte som i filmen, er Guds nåde
i omløp mellom oss. Den nåden vi
har fått, gir vi ut igjen. Guds nåde har ringvirkninger.
Hilde Marie viste til at vi i Trondheim har nåde som
overordnet gudstjenestetema denne høsten, og at pastor Christina for noen uker
siden prekte over temaet «Nåden er Guds å gi». Altså at det er Gud som gir
nåde, og det gjør han til alle mennesker.
– Vi mennesker er ikke i en posisjon til å si at det er noen Gud ikke liker, eller til å sette grenser for nåden. Det hever Gud glatt seg over, for Gud gir nåde til alle, understreket også Hilde Marie.
Nåden skal være i omløp
Hva er så Guds nåde? spurte Hilde Marie retorisk, og svarte
umiddelbart: Guds nåde er Guds nærvær. Guds nåde er at Gud er nær oss. I Guds
nærvær finnes, tilgivelse, kraft, trøst, styrke, bekreftelse, utfordring,
godhet, kjærlighet. Når vi gir Guds nåde videre er det alt det gode som kommer
fra Gud vi gir videre til andre. Gud gir sin nåde til alle, og når vi i tillegg
gir nåden videre til hverandre blir det et kretsløp av nådeforbindelser overalt
som kan prege hele verden. Da blir vi godhetsambassadører hele gjengen, og det
kan aldri være dumt. Når vi gjør noe godt for andre, da er Gud nær, påpekte
Hilde Marie og viste til prekenteksten fra Matteus.
– Når da Jesus identifiserer seg med
de lidende i verden, blir det vi gir til andre noe vi gir til Jesus selv.
Dermed er Gud selv både på giversiden og på mottakersiden av dette her. Nåden
skal være i omløp, ringvirkningene av godhet skal fungere, sa hun.
– Og når da Jesus irettesetter de
som ikke har gitt godheten videre, handler det om at ringvirkningene ikke har
fungert. De mottok nåde, men den stoppet hos dem. Det var jo ikke det som var
meningen.
Tro utløser gode gjerninger
– Men vent litt! Handler ikke vår
gudsrelasjon om å tro, og troen alene? Hvorfor i all verden snakker vi
så mye om gjerninger da?, spurte Hilde Marie
– Det er viktig å få dette på plass, understreket hun, for
vi snakker jo veldig mye om gjerninger i kirken og i kristen teologi. Vi
snakker om å elske vår neste, vi snakker om rettferdighet og om å skape et
bedre samfunn. Vi snakker om å gi sultne mat, ta imot de fremmede og besøke de
som er i fengsel. Og at hvorvidt vi har gjort dette eller ikke, er det som
dømmer oss.
– Vel, det er troen alene som forbinder oss med Gud, presiserte
hun. Guds tro på oss først, og så vår tro på Gud etter hvert. Men så er det
meningen at disse gode gjerningene skal flyte naturlig ut fra det. En som tror
på Gud, gjør automatisk gode gjerninger egentlig uten å tenke over det. Vi
hviler i Guds nåde, vi hviler i å være elsket, være tatt imot, være Guds barn,
og ut fra det faller det helt naturlig at den godhet vi er fylt med, pipler ut
og videre inn i kretsløpet.
– Sånn sett skulle vi egentlig ikke trenge å minne hverandre
på å gjøre det gode, for det går helt av seg selv. Men så er heller ikke vi
helt fullkomne vi mennesker da, så det hender vi trenger den påminnelsen; vi
trenger det lille dyttet, og ser sammenhengen mellom den nåde vi er omsluttet
med, og hvordan vi lever i verden, sa Hilde Marie.
Hun viste til at metodistkirken i Trondheim har en sterk
historie om å stille opp, om å la nåden være den dominerende kraft når
situasjoner krever handling. Konkrete eksempler er det første samemøtet i 1917,
den hemmelige synagogen under krigen, kirkeasyl til kosovoalbanere i 1993,
arbeid for romfolket, og at menigheten de siste årene har gått i Trondheim
Pride. – Dette er de logiske ringvirkningene. Når Guds nåde fyller oss gir vi
godhet videre, helt naturlig, sa Hilde Marie.
Alt godt som skjer, er Guds nåde
– Er det bare kristne som gir nåden videre da?, spurte Hilde
Marie, og svaret var «nei». I kristen og
ikke minst metodistisk teologi tenker vi at nåden, den forutgående nåde, er
gitt til alle mennesker på kloden, uansett hvilken religion eller kultur man
hører til i.
– Evnen til å gjøre det gode, til å elske vår neste, den er
gitt alle mennesker. Den er en konsekvens av denne nåden som er gitt til alle. Slik
kan vi faktisk tenke at alt godt som skjer på jorden – alle som tar vare på
barna sine, overalt hvor noen bidrar til god helse, overalt hvor de fattige
blir hjulpet, hvor murer rives ned, hvor de som er utstøtt blir inkludert –
overalt er det Guds nåde som er i omløp og hvor ringvirkningene fungerer, sa
Hilde Marie. Den eneste forskjellen er
at kristne har sagt ja takk til Guds nåde, ja takk til en relasjon, og dermed
er de bevisst på den nåde de har fått og på at den skal gis videre. Men nåden
er gitt til alle, og alle gir den videre, sa hun. Vi inngår i et stort kretsløp
av nåde og godhet der vi tar imot fra andre og gir det videre, vi tar imot Gud
selv og gir tilbake til dem han elsker.
–
Gudstjeneste- og prekenreferat og foto v/ Ole-Einar
(Andersen)
I ukemailen denne uka glemte vi å minne om at det blir søndagsskole under gudstjenesten søndag 10.november! Men det blir det altså! Tårnseilerne flyr igjen, og søndagsskolen samles på kirkeloftet! Fly med!
Er du ungdom / student / ung voksen og har spørsmål om, og hva og hvorfor Metodistkirken, så er lørdagens samling i kirka ( 9. november ) midt i blinken for deg! Du trenger ingen forkunnskaper – bare nysgjerrighet! Det starter med lunsj klokka 12!
Det er Metodistkirkens Teologiske Seminar og Metodistkirkens Barne- og Ungdomsforbund som står bak opplegget og invitasjonen.
Rektor Hilde Marie Øgreid Movafagh (over t.v.) vil stå for en interaktiv sesjon hvor dere kan diskutere og få svar på stort sett alt dere måtte lure på om Metodistkirken. Benytt den sjansen! MBU-leder Stephanie Buadu (over t.h) vil snakke om hvordan det egentlig er for unge mennesker å ha lederansvar i kirka vår; hvordan blir man møtt og behandlet, og hva får man anledning til å påvirke? I tillegg vil Ole-Einar Andersen informere kort om Trondheim menighets- og kirkebyggets historie.
Det offisielle programmet avsluttes med middag, men det er absolutt mulighet for og anledning til «nachspiel» i kirken – eller man kan ta en tur på byen og finne et sted for å fortsette de gode samtalene og nyte fellesskapet!
SELVSAGT – kommer du/dere! Ta gjerne med nysgjerrige venner også!
Gudstjenesten søndag 27. oktober har skaperverket som tema, og det blir en livsglad gudstjeneste hvor både barn og volksne oppfordres til å ta med seg kosedyr!! Men husk å stille klokka en time tilbake til vintertid først!
Vår pastor Christina (Thaarup) er bortreist for å være leirprest på konfirmantleir denne helga. I hennes fravær er det Synnøve (Sivertsen) som har ansvar for gudstjenesten. Synnøve lover en livsglad og aktiv gudstjeneste, med budskap til både små og store. Og selvfølgelig sosial «kirkebakke-kaffe» etterpå!
Både barn og voksne (!) oppfordres til å ta med seg sine favoritt-kosedyr til kirken denne søndagen. Kosedyrene vil bli viet oppmerksomhet i løpet av gudstjenesten. ( Vi har jo fra «høyeste hold» beskjed om at det har mye for seg å bli som barn igjen – les Matteus 18:3 – så kom igjen, voksne! )
NB: Husk at du må stille klokka én time tilbake natt til søndag (vintertid). Glemmer du det, får du bare med deg velsignelsen på søndagens gudstjeneste! Den er selvfølgelig viktig nok, men hele gudstjenesten anbefales!
Det nye kirkekjøkkenet vårt besto ilddåpen med glans, da 32 frammøtte inntok høstens første myldremiddag mandag 21. oktober! På «åpningsmenyen» sto helstekt, røkt svinekam med mandelpoteter, saus og grønnsaker, samt tilslørte bondepiker til dessert. Og kaffe og kaker… Stemningen og summingen rundt bordene tilsier at det smakte.
Ekstra hyggelig var det at både vår tidligere menighetsrådgiver Jon Løvland, og tilsynsprest Ingull Grefsli kunne være med på den første myldremiddagen som ble laget på nykjøkkenet! Ellers var alle generasjoner representert, fra baby til 90+! Hvis teknikken står oss bi, kan du klikke på linken under og se en «live» video som vi la ut på menighetens Facebookside:
Alle kunne jublende konstatere at vi har fått et funksjonelt og flott «industrielt» kirkekjøkken, i rustfritt stål. Stort, lyst, trivelig og lettstelt. Klart definerte ren- og skittensoner. Komfyr og stekeovn med skikkelig «trøkk». Kaffemaskin som trakter 2×5 liter i bærbare beholdere. Romslig kjøleskap, og fryseskap tilstrekkelig stort for den mengde mat som trenger å lagres over lengere tid i kirka. Oppvaskmaskin som vasker og steamer meget effektivt. Stor arbeidsbenk. Nytt gulvbelegg som er lett å renholde. «Kjøkkenet er en fryd», skal vi tro myldrekokkene og deres hjelpere, og det skal vi jo!
Hvis du klikker på linken under, finner du forhåpentlig en video som viser det nye kirkekjøkkenet:
Forskjellen fra det gamle kjøkkenet er rett og slett så stor og «utrolig» at vi bringer et knippe med både «før-» og «nå»-bilder!
Med nærmere 50 på høstoffergudstjenesten søndag, og 32 på mandagens myldremiddag, har også det nye toalettanlegget bekreftet sin kapasitet. Tre toaletter, alle behørig merket som «kjønnsnøytrale» – alle med egen håndvask og speil. Det store handikapp-toalettet har i tillegg også dusj. ( Toalett-video på linken under!)
Tilsammen utgjør kjøkken- og toalettprosjektet en veritabel oppgradering av kirkebygget vårt. Førsteinntrykket er at håndverkerne har gjort meget godt arbeid, og prosjektet er levert «på tid» ikke minst takket være god planlegging og byggeledelse av menighetens egne Edvard (Sivertsen) og Sven Egil (Nørsett)! Mange har også bidratt med dugnadsinnsats. Stor takk til alle; også til menighetsrådet som ga klarsignal til ombyggingen! Når vi ser hvor bra det er blitt, og hvor flott det ser ut til å fungere, er vi også takknemlig til Solveig Stenset og hennes gode minne – det var den testamentariske gaven fra Solveig som i utgangspunktet gjorde denne satsingen mulig!
– Det kan innimellom virke som om noen har fått mer av både nåde og gaver/utrustning enn meg. Men Guds garanti er klar: «Min nåde er nok for deg», understreket menighetsrådgiver Jon Løvland i sin preken på høstoffergudstjenesten 20. oktober. Meningen med Guds gaver er dessuten ikke at jeg skal bli «høy» på meg selv; gavene er gitt til fellesskapet, sa han.
Vi var omkring 50 på høstoffergudstjenesten, og det var stas å se og høre Jon Løvland igjen, som var knyttet til Trondheim som menighetsutvikler i to år (2014-16). For første gang på en stund var kirkebandet vårt i aksjon, og forsangs/lovsangsgruppa var godt «bemannet» – av bare kvinner!
Guttorm (Tysdal) hadde søndagsskole igjen, og det var et flott syn da han og 10-12 unger satte kurs fra kirkesalen og opp den mørke, knirkende og spennende vindeltrappa til det nyoppussede og flotte kirkeloftet. Det nye søndagsskoleprosjektet vårt, «tårnseilerne», er definitivt flyvedyktig!
Unngå sammenligning
Pastor Christina Thaarup ledet gudstjenesten, og hadde «koffert-stunden» med barna i forkant av søndsgsskolen. Tema for Jon Løvlands preken var «Nåde&Gaver». Han startet med å åpne mobiltelefonen sin, og fikk med håndsopprekning bekreftet at flertallet av menigheten, i likhet med ham selv, har en Facebook-profil.
Jon påpekte hvordan liv og hendelser på Facebook gjerne er «pyntet på» for å framstå så vellykket og flott som mulig. Han advarte mot å fristes til å måle seg mot andre, basert på Facebook-innlegg.
– Slike sammenligninger tærer på oss. Det kan føre til misunnelse og mindreverdsfølelse, og innimellom en tilfredsstillelse når vi en sjelden gang registrer at noen ikke lykkes, sa Jon. Noen ganger kan det oppleves slik i kirke og menighet også. Det kan se ut som om noen har fått mer nåde og bedre gaver og utrustning fra Gud enn meg. Slikt kan føre til misunnelse og tvil.
– Men Guds løfte er en garanti: «Min nåde er nok for deg», sa Jon. Uansett hvilken utrustning eller talenter du har, så er Guds nåde nok.
– Vi er alle skapt unike, i Guds bilde, med vår egen unike utrustning. Jesus vil ikke at vi skal bry oss om de andre, men sier til hver enkelt av oss: «Følg meg.» Du er god nok som du er. Vi skal ikke misunne hverandres gaver, men bruke de vi har fått. Og Gud gir oss ikke gaver for at vi skal bli «høye på oss selv», understreket Jon; meningen med gavene er at de er gitt til fellesskapet.
Prøve og feile!
Vi lykkes ikke alltid med alt, og vi kan snuble og feile. Det gjorde Peter (disippelen) også; men selv da det gikk skikkelig skeis med Peter, og han forrådte Jesus tre ganger, ga Jesus ham ny aksept og tillit. Da Jesus møtte Peter ved Tiberiassjøen etter oppstandelsen, stilte han tre ganger spørsmålet «elsker du meg?», og fikk tre ganger svaret han ønsket; «Ja Herre, du vet jeg har deg kjær». Og Jesu respons var: «Følg meg». Peter ble gitt ny tillit.
– Det kan vi lære mye av. Vi må som kristne og menighet bli flinkere til å prøve og feile, og vise hverandre raushet på det. Slik som den rausheten dere viste meg da jeg første gang kom til Trondheim for fem år siden; la den rausheten fortsatt prege dere som menighet, oppfordret Jon Løvland.
Gudstjenesten ble avsluttet med nattverd kombinert med lystenning og skriving av bønnelapper. Både lysgloben og bønnekrukken ble full.
Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen, og mange benyttet samtidig anledningen til å se det nye kirkekjøkkenet!
–
Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar (Andersen) – og et knippe tanker fra Jons preken slik Ole-Einar hørte den…
Omsorg, raushet og åpenhet. Slik opplevde vår tidligere menighetsrådgiver Jon Løvland Trondheim menighet. Nå kommer Jon tilbake som gjest til høstofferhelga vår 19. og 20. oktober – og myldremiddagen 21. oktober. – Det blir akkurat som å komme hjem for å ha en langhelg med familien, sier Jon til hjemmesiden vår. Han gleder seg, han også!
Lørdag 19.oktoberkl. 15.00 leder Jon en samtale i Wesleysalen om temaet «Kirke uten vegger» (ikke «uten dører», slik det sto feil et sted i forrige ukemail…)
– Det blir en samling hvor jeg tar opp noen hovedelementer hentet fra undervisning og preken på Sommerfesten i år, forteller Jon. Samlingen får et samtalepreg, hvor jeg går gjennom noen sider av det å være kirke; hva kirken er, hvem kirken, er og noen tanker og eksempler på det å være kirke uten vegger.
– Det mest interessante med denne lørdags-samlingen er ikke hva jeg sier, understreker Jon, men ideene og refleksjonene til de som velger å bruke denne ettermiddagen til å dele tanker knyttet til hva det kan bety å være «kirke uten vegger» i Trondheim.
Jon i aksjon under Sommerfesten 2019 (Foto: Karls Andersen Ellingsen)
Søndag 20. oktoberpreker Jon på høstoffergudstjenesten kl. 11.00, og tro mot vårt overordnede tema for høsten, «Nåde», har Jon valgt overskriften «nåde&gaver» for det han ønsker å dele med oss. Prekenteksten er hentet fra Jesu møte med Peter, slik samtalen er skildret i Johannes 21:15-19.
– For meg er dette møtet, etter oppstandelsen, en av de sterkeste fortellingene om Guds nåde. At vi er elsket tross vårt svik, også når vi har rotet det til, sier Jon. Og det er en fortelling om at vi fortsatt kan få bruke våre gaver og utrustning i fellesskapet og i den tjenesten vi er kalt til.
Mandag 21. oktobergleder Jon seg til myldremiddagen – tiltaket som han selv var med på å «innstifte»! – Første myldremiddag fra nytt kjøkken! Det blir spennende, sier han. I starten tenkte vi at myldremiddagen skulle være et springbrett til andre aktiviteter i kirken, men i Trondheim er myldremiddagen i seg selv blitt en veldig viktig møteplass mellom generasjoner, et spesielt fellesskap. En ny måte å være kirke på, sier Jon.
Husker du? Neon fotoglimt fra Jons tid i Trondheim!
– Når du nå har vært borte fra Trondheim en stund, hvilke minner/hendelser er det du fortsatt husker spesielt?
– Jeg har vært tydelig på at jeg er dårlig på avslutning. Etter halvannet år er det framfor alt menneskene jeg savner; og omsorgen, åpenheten og rausheten jeg opplevde. Samtidig blir jeg både glad og stolt når jeg gang etter gang møter menigheten i Trondheim gjennom ungdommer på leirer, kurs og samlinger. Høydepunktet har vært å reise med tidligere konfirmanter som ledere/faddere på Londonturer. Så det sterkeste jeg opplevde var nok at jeg så det reiste seg en ny generasjon i Trondheim, tydelig støttet av de eldre, sier Jon.
– Hva betydde tiden i Trondheim for deg personlig?
–Trondheim var et startpunkt for meg; en læringsarena i forhold til ny jobb, tjeneste og rolle i kirken, sier Jon. – Jeg hadde aldri talt til forsamlinger eller hatt konfirmantkull tidligere, så de to årene i Trondheim ble et sted hvor jeg fikk utvikle meg i forhold til forkynnelse og formidling, og hvor jeg lærte masse. Jeg er takknemlig for at menigheten gav meg denne muligheten og hadde tro på meg.
– Tiden i Trondheim betydde også mye for meg med tanke på «at det nytter»! Fra å være en menighet som vurderte å «sette kroken på døra», og til det å registrere fellesskapet og satsningen som nå skjer, er veldig spesielt for meg. Det forteller meg at om vi i vanskelige tider lener oss tett inn mot hverandre, samler mennesker med evner, gaver og rett motivasjon som ønsker å gjøre en jobb sammen, så kan vi ved Guds hjelp være med å snu det som vi i utgangspunktet ser på som håpløst og umulig, sier Jon.
– Følger du litt med oss, via Facebook og hjemmeside?
– Absolutt! Jeg får jo ukemailen fortsatt, og klikker meg jevnlig inn på hjemmesiden for å bli oppdatert på nytt stoff. Det har vært godt å følge med på informasjonen om at menigheten nå har fått lokalt bosatt prest («hurraluja!!» utbryter Jon) og at dere har gjennomført den planlagte oppgraderingen av kjøkkenet. Aller mest varmer det mitt hjerte å se bilder med ungdommer og studenter som fortsatt er med og leder og deltar i fellesskapet!
– Hva har du selv gjort etter Trondheim-tiden?
– Jeg jobber jo som menighetsrådgiver i kirken vår, og kjenner at jeg er privilegert som får reise og treffe mennesker i hele landet. Jeg får høre deres fortellinger og erfaringer, og får selv delta inn i prosessene med å stille spørsmål og gi input til jobbing med utviklingsprosesser. Det er helt nødvendig for utviklingen, og for ikke å sette seg fast i det gamle som ikke lenger gir noen resultater, sier Jon. Han har dessuten nå en lignende deltidsstilling i Larvik som han hadde i Trondheim, og fra denne høsten har han også ansvar for Metodistkirkens satsning på menighetsplanting/nye trosfellesskap.
– Jeg har også tatt en utdanning/sertifisering som John Maxwell Speaker/Trainer/Coach, og gjort ferdig utdanningen som NaMu veileder. Dette har vært viktig for å kunne være en ressurs for andre, og i den egenskapen gleder jeg meg til å jobbe videre sammen med dere i Trondheim, sier Jon Løvland.
—
Jon ble intervjuet for hjemmesiden av Ole-Einar (Andersen)
Førstkommende helg skal/må vi være operative med det nye kirkekjøkkenet (og tilbakestilt Wesleysal). Mandag 14.oktober kl. 16.30 – ca 20.00 foregår derfor det som fort kan bli din siste sjanse til å delta i dugnads-fellesskapet for denne viktige og betydelige oppgraderingen av kirkehuset vårt! Din innsats teller! Kom da vel!
Søndag 13. oktober har vi ikke gudstjeneste, men vi går en formiddags-«arkitekTUR» i Trondheim sentrum, i fotsporene til arkitekt Claus Hjelte som tegnet kirka vår! Ti år før han tegnet Metodistkirken, tegnet han for eksempel den kjente kinofasaden ut mot Prinsens gate!
«Pass dæ! Hvis du itj’ oppføre’ dæ, kjæm hainn Hjelte å tar dæ!» Slik skremte mødrene i nabolaget ungene sine, hvis de var uskikkelige. Det trenger vi ikke frykte på søndagens tur!
Det er oppmøte i kirken kl. 11.00, hvor turansvarlig Ole-Einar (Andersen) viser en kort powerpoint-presentasjon av Hjelte. Deretter går vi en runde i byen og titter på noen av bygningene han tegnet. Kanskje besøker vi også hans grav på Tilfredshet kirkegård. (Vær, føre og form avgjør!) Turen avsluttes i kirken, hvor vi kan nyte egen medbragt mat og drikke – og prate!
Med denne tegningen, full av flott teologi, ønsker vi alle medlemmer og venner av menigheten vår en super uke! Speilbildet er en fin visjon for menigheten vår og hvilken kirke vi ønsker å være! (Tegningen gjengis med tillatelse fra Nakedpastor/David Hayward )
Flott dugnadsinnsats fredag og søndag, gjør at mandagens (dagens, 7.oktober) dugnad kan «krympes» til å foregå ca 17.30 – 20.00! Flott om du kommer da! Nå er vi virkelig på dugnads-oppløpssiden! Snart er vi «operative» med nytt kirkekjøkken, nye toaletter og ryddet/»gjenerobret» Wesleysal!
Nå er allerede nykjøkkenet vasket grundig. Alt servise er også vasket i den nye oppvaskmaskinen, og satt inn i skap og hyller! I Wesleysalen er det ryddet og vasket, slik at stoler og bord nå kan settes ut etter at salen i et par måneder har vært lagerrrom og håndverkerverksted! Vinduer er vasket. Gulvet også, men det kan med fordel vaskes flere ganger… Og det er en del rask som må kastes/kjøres vekk! Så møt opp til mandags-dugnad! Hver ekstra hånd hjelper!
En plakat med nødnummeret 113, en pakke Kleenex, halspastiller og ulike remedier mot forkjølelse, samt en bønnekrans, hadde pastor Christina lagt i kofferten som utgangspunkt for samtalen med barna – og prekenen for de voksne – på familiegudstjenesten søndag 29. september.
Tema for gudstjenesten og prekenen var «Nåde er – å formes av Guds kjærlighet», med utgangspunkt i bibelfortellingen om den barmhjertige samaritan.
Vi var ca. 45 på familiegudstjenesten, med alle generasjoner/livsfaser representert. Sven (Nørsett) var dagens pianist. Synnøve (Sivertsen) og Ellisiv (Sivertsen) ledet forsangen/barnesangen/lovsangen og Trygve (Sivertsen) styrte teknikken.
– Jesus valgte å fortelle historien om den barmhjertige samaritan, da han ble satt på prøve av en lovkyndig som ville rettferdiggjøre seg selv, påpekte pastor Christina Thaarup. (Du finner hele fortellingen fra Lukas 10:25-37, under dette gudstjenestereferatet.)
Konfrontasjonen ender opp med at den lovkyndige selv må svare, på begge sine spørsmål.
Først spurte han; «hva må jeg gjøre for å arve evig liv?»«Du kjenner loven», fastslo Jesus som selvfølgelig visste hvilken fagmann han hadde med å gjøre; «hva står det der?». Jo, «du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv», svarte den lovkyndige, korrekt nok. «Men hvem er min neste», fortsatte den lovkyndige, som dermed måtte ta stilling til Jesu fortelling:
En mann lå forslått i veigrøfta etter et overfall. Folk med viktige tjenester i Templet, en prest og en levitt («kirketjener»), som faktisk hadde hatt lov til å hjelpe mannen uten å bli «uren», valgte å gå forbi og lot ham bli liggende. En samaritan, som ble foraktet og sett ned på som «uren», stanset og sørget for at den skadde mannen fikk pleie og omsorg. «Hvem gjorde rett?», spurte Jesus. «Den som viste barmhjertighet mot ham», svare den lovkyndige (uten å ta ordet «samaritan» i sin munn). «Du svarte rett. Gjør selv likedan», sa Jesus.
– Det Jesus forsøkte å få den lovkyndige til å forstå, var at loven handler om relasjoner, sa pastor Christina. Å elske Gud er en relasjon, å elske vår neste er en relasjon. Og det handler ikke om hvem som er min neste, men hvem jeg er en neste for. Vi er, og skal være, en neste for den som treger det – uansett, understreket Christina. Noen ganger kan det være å ringe 113, tilby en Kleenex eller litt hostesaft, besøke noen på sykehuset og be for dem – andre ganger kan det hende at vi må gjøre noe som krever enda mer av oss, sa Christina som også viste et videoklipp fra Disneyfilmen «Frozen» hvor den stivspekte prinsesse Anna tiner av sitt eget varme hjerte etter å ha reddet søsteren Elsas liv og dermed bryter den iskalde forbannelsen.
– Å bli formet av Guds kjærlighet – det er nåde, sa Christina. Å elske Gud elske Gud med alt vi er (av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand) – det gjør noe med oss; som at vi ser våre medmennesker, stopper opp og tar oss tid til å vise litt kjærlighet. Og vi skal møte mennesker slik Jesus møtte mennesker – uavhengig av sosial status/rase, nasjonalitet og rang.
– Å bli formet av Guds kjærlighet – med alt det fører med seg, er en del av det vi metodister kaller den helliggjørende nåde – nåden som hjelper oss å bli lik(ere) Gud, å la kjærlighet til andre fylle livene våre mer og mer. Å formes av Guds kjærlighet, betyr å bli du den du hele tiden er ment å være. Skritt for skritt. Å elske Gud er å leve i relasjon med Gud. Å elske sin neste er å leve i relasjon med våre medmennesker, sa pastor Christina Thaarup.
Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar (Andersen) – og noen hovedpunkt fra Christinas preken, slik han hørte den.
—
Og her er bibelfortellingen som lå under hele gudstjenesten:
Lukas 10: 15-37
Den barmhjertige samaritanen 25 Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» 26 «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» 27 Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» 28 Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» 29 Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» 30 Jesus tok dette opp og sa: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. 31 Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi.32 Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. 34 Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. 35 Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’ 36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» 37 Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»
I anledning den flotte og viktige globale klima-streikeaksjonen som ungdommer over hele verden gjennomfører i dag, fredag 20. september, (og neste fredag 27.september) understreker vi at kirken vår, the United Methodist Church støtter kampen for klimarettferdighet.
“All creation is the Lord’s, and we are responsible for the ways in which we use and abuse it. Water, air, soil, minerals, energy resources, plants, animal life, and space are to be valued and conserved because they are God’s creation and not solely because they are useful to human beings.”
(fra våre «Sosiale Prinsipper» §160)
Under finner du faktaark fra Geberal Board of Church and Society. Vi anbefaler også linker som disse:
Vi var 53 som kom til gudstjenesten søndag 15. september, hvorav hele 17 barn! 14 av disse ble med opp på kirkeloftet til oppstarten av den nye søndagsskolen vår, og ble dermed de første «tårnseilerne» i Trondheim Metodistkirke. Pangstart!
Før barna gikk til søndagsskole, fikk de også åpne kofferten sammen med pastor Christina ved alterringen. Den inneholdt et tøystykke med mange sauer, både grå og hvite. Noen hadde fått et kryss teipet over seg, som om de de var strøket eller ikke hørte hjemme der. Men det gjorde de! Teip-kryssene ble fjernet, for alle har en plass i flokken. – Hvis Jesus sier du er en del av hans saueflokk, så er du det. Ingen andre bestemmer det, fastslo Christina.
Etter kofferten og barnesangene, samlet søndagsskolelærer Guttorm (Tysdal) barna framme i kirken, før de dansende gikk ned midtgangen og opp den mørke, frydefullt «skumle» vindeltrappa opp til det gule, nyoppussede kirkeloftet. Der hadde de en flott liten time sammen med Guttorm, tegnet hver sin Tårnseiler (svale) som de skrev navnet sitt på, lekte og sang. Tilbakemeldingene under kirkebakkekaffen var entydig gode. Ungene ville komme tilbake til neste Tårnseiler-søndagsskole!
De neste Tårnseieler-søndagsskolene i høst blir søndag 20. oktober og 10. november. Før det har vi flere familiegudstjenester! Følg med i kirkekalenderen! Til vårem blir det hyppigere samlinger for Tårnseilerne!
NB: Klikk på hvert enkelt av bildene, så får de se dem større!!
Det ble en god gudstjeneste med gledelig mye folk, og med en energi og stemning som var følbar. Alle generasjoner, og vel så det, var representert. Fra noen måneder gamle babyer til superveteraner på 92+ år! Takako (Ueno) spilte orgel. Ernestina (Osei) sang en vakker og inderlig lovsang og assisterte pastor under nattverden. Bjørg (Burkeland) og Amelia (Adubeaq Hagan) var kirkeverter. Synnøve (Sivertsen) ledet an i barnesangene med bevegelser. Asbjørn (Stjern) styrte teknikken.
Oppsøkende nåde
I sin preken til de voksne, hadde Christina samme budskap som til barna, men nå med utgangspunkt i den såkalte Johannesprologen (Joh 1:1.12) – om Ordet som tok bolig iblant oss, eller «slo opp sitt telt», som den hebraiske grunnteksten også kan oversettes med. Og det er et bilde på Jesu nærvær som pastor Christina likte. En bolig, et hus, er liksom mer fastlåst og geografisk bestemt. Et telt kan flyttes – for å være der vi til enhver tid er.
– Det er Guds måte å vise sin kjærlighet på, understreket Christina; det er som om Gud sier «Jeg vil være der du er – for å vise deg hvem jeg er.»
Gjennom Jesus kom Gud til alle; det er nåde. Nåden oppsøker oss, med alt vi trenger for å være menneske. Men den tvinges ikke på oss. Gud har valgt å gi oss et valg; det er også nåde, sa Christina som fortsatte med å sitere Gud slik hun hører ham si: «Jeg elsker deg. Hvis du vil leve et liv i fellesskap med meg, så kan du det!» Jeg tror på potensialet i deg, som det mennesket du er skapt til å være. Min nåde følger deg alltid.»
Nåden er Guds å gi
– Av og til misforstår vi, sa Christina. Vi tror at når vi har fått nåden, så er den vår eiendom. Vi vil liksom hjelpe Gud å forvalte nåden, være med å bestemme hvem som skal få den, og i hvilken dosering. Det har dessverre skjedd gjennom kirkehistorien, og skjer fremdeles i dag, beklaget hun.
– Men nåden er Guds å gi – vårt privilegium er å ta imot, sa Christina. Derfor understreket hun også at alle var velkommen til nattverden senere i gudstjenesten, også uten å kalle seg «kristen».
– Ingen av oss kan bestemme hvem som er «verdig» til å motta nattverden eller ikke. Uansett tro eller tvil; det eneste som teller er at du ønsker å møte Jesus. Alt annet er uviktig, sa pastor Christina Thaarup.
Og under «kirkebakke-kaffen» etter gudstjenesten summet det som vanlig godt og lenge! For som jungelordet sier: «De’ e’ trivelig’ i Metodistkirka, sjø!»
Foto og gudstjenestereferat – og tanker fra pastor Christinas preken v/ Ole-Einar (Andersen), slik han hørte den
Mange metodister var vi ikke bak banneret vårt i Trondheim Pride 2019, men nok til at «Metodister på Pride», i surt og gjennombløtt tidlig høstvær, fikk synliggjort at menigheten vår fortsatt er inkluderende, romslig og åpen for alle. Dessuten vet vi at opptil flere metodister/affilierte gikk paraden sammen med andre lag/organisasjoner, så vi var absolutt med!
Etter gudstjenesten søndag var det også opptil flere som ga uttrykk for at de syntes det var flott at menigheten/kirken var representert, og varslet at de selv ville bli med å gå paraden neste år! Det blir bra!
– Jesus pekte på barna som forbilder i troen og satte dem i fokus. Da er det viktig at også vi satser på barna, og gir dem lyst til å komme til kirken, sier Guttorm Tysdal. Søndag 15. september står han for oppstart av søndagsskole på kirkeloftet under gudstjenesten.
Her blir det søndagsskole!
Guttorms motivasjon og drivkraft for å ta på seg dette viktige oppdraget, er soleklar: – Jeg vil at alle småbarnsfamilier, barn og voksne, skal oppleve gleden ved å ville dra til kirken på søndag, kose seg i kirke, og ville tilbaketil kirken. For jeg tror nok jeg har mange med meg når jeg sier at det kan være et forferdelig slit, hvis det ikke er et godt opplegg for barna, sier Guttorm.
Fortelling, undring og sang
– Hva blir innholdet i søndagsskolen vår?
– Jeg hadde ett krav til å påta meg oppdraget – at vi må ha et fast opplegg. Derfor satser vi på det anerkjente «Sprell Levende», som noen sikkert kjenner til. Det innebærer stor variasjon i opplegg og utstyr. Vi vil nok særlig fokusere på fortelling, undring, oppdrag og sang, forteller Guttorm.
Et slikt fast opplegg hjelper til å skape en trygg ramme rundt hver samling, og gjør det også enklere for flere å «steppe inn», sier Guttorm som har sikret seg Hannah (Burkeland), Ellisiv (Sivertsen), Trygve (Sivertsen) og Bjørn-Gunnar (Andersen) som medledere og støttespillere.
Guttorm har også hatt et møte med kretskonsulenten i «søndagsskolen.no» (Jon Øyvind Vik-Haugen) oppe på kirkeloftet, hvor opplegget og planene ble gjennomgått. Vik-Haugen ble begeistret for det renoverte rommet, og for oppstart av søndagsskole.
– Jeg har lenge ønsket å kunne være med å bidra i Metodistkirken igjen, forteller Guttorm. Vi er nå over i en fase der vi kan tillate oss å ta på oss litt ekstra oppgaver. Vi kjenner det har manglet en viktig brikke i familielivet, og derfor vil vi starte søndagsskole også for våre barns skyld.
Raus og åpen menighet
– Jeg opplever Metodistkirken i Trondheim som utrolig raus, åpen og gjestfri. Den er allerede et godt sted for småbarnsfamilier, og menigheten trenger enda flere slike, nå og framover. Et søndagsskoletilbud kan forhåpentlig bidra til det. Metodistkirken i Trondheim har tradisjon for søndagsskole og fokus på barn, og potensialet er stort. Jeg kjenner at jeg gleder meg til oppdraget, sier Guttorm.
Han går for en «forsiktig start», med søndagsskole én søndag i måneden. På lengere sikt er målet søndagsskole på hver gudstjeneste som ikke er lagt opp som en familiegudstjeneste.
Søndagsskolen får navnet «Tårnseilerne (MiT)* , og skal ha tilhold oppe på det nyoppussede kirkeloftet. Der er det gjort en fantastisk innsats, med Bjørn Gunnar (Andersen) i spissen, og rommet framstår nå som innbydende for kreativ utfoldelse og bibelfortelling, mener Guttorm.
* Tårnseilerne (som også fantes i Palestina på Jesu tid) er en av verdens raskeste fugler. Den kan være i luftenes par måneder i strekk… Når den kommer så langt nord som til Trøndelag, tar den gjerne hvilepauser på høye hus i byen. Den trives godt på tårn, og slik sett passer vårt kirketårn bra. Der vil den være den trygg, og har god utsikt. På takkedagen i juni, klippet barna ut bilder av tårnseilere. De bildene finnes allerede på kirkeloftet, som er så nære kirketårnet vårt som vi kommer! På kirkeloftet er det også runde vinduer med spennende utsikt. Rent billedlig er tanken at søndagsskolen vår skal gi både utsikt og innsikt.
(For å kvalifisere for offentlig tilskudd, blir det en årlig deltaker/søndagsskoleavgift på 50 kroner.)
Lørdag 14. september går årets Trondheim Pride-parade. Også i år blir det selvfølgelig en egen «Metodist-seksjon» i paraden. Vi håper og oppfordrer alle som føler det riktig, å stille opp! Og søndag kan du komme på gudstjenesten vår og høre pastor Christina preke over teamet «Nåden er Guds å gi». Der vil hun blant annet understreke at Guds nåde er for alle!
Vi vet at en del metodister bruker å gå i Pride-paraden sammen med andre organisasjoner/lag/foreninger de er medlemmer av, og det er flott. Men akkurat i år håper vi flest mulig velger å gå som kirkemedlem/venn! Kirka vår, The United Methodist Church, befinner seg i en meget dramatisk og spent situasjon på grunn av homofilispørsmålet. En så fyldig metodistseksjon som mulig, vil være et bra statement fra Trondheim!
Derfor oppfordres alle medlemmer, menighetsbarn og venner av menigheten, som føler at det er riktig og viktig for dem,å stille opp under parolen «Metodister på Pride». Vi vil gå bak et banner som Anne Jorunn (Midtkil) har laget, og som allerede fikk sin «debut» under Oslo Pride i juni! Vi vil også sørge for at metodist-seksjonen vår går nære/sammen med våre lutherske (og andre) venner i «Kirken i Pride».
Det er over 100 organisasjoner som er påmeldt til årets parade. Derfor blir det to oppstillingsplasser. (Ytre Kongsgård og Trondheim Katedralskole). NB: Vi skal møte og ha avmarsj fra Katedralskolen! Oppstillingen starter kl. 11.30 og det er avmarsj 12.30. Har du et instrument (som tåler regn…) så ta det gjerne med. Arrangøren ønsker liv og røre i paraden! Paraden avsluttes på i Munkegata mellom Torvet og Nidarosdomen med stort show.
Dette er ruta for årets Trondheim Pride
Klokken 10.00 arrangerer «Kirken i Pride» en Pride-frokost i Waisenhuset (rett bak Vestfronten/Nidarosdomen) Det er en såkalt «kurvfrokost» hvor folk tar med seg brød, pålegg etc som bidrag til et felles frokostbord! Metodister er hjertelig velkommen til denne frokosten.
– Det gjør noe med oss å bli sett. Sett som den vi er, sa pastor Christina i sin preken på gudstjenesten søndag 8. august. – Slik noe skjedde med Sakkeus da Jesus sa til ham: «Jeg har sett deg. Det er derfor jeg kom». Sakkeus ble gjenreist som menneske – det mennesket Gud hadde skapt ham til å være.
Høstens hovedtema i Trondheim Metodistkirke er «NÅDE», og vi var 40 små og store som fikk gleden av å oppleve søndagens gudstjeneste. Synnøve (Sivertsen) ledet, og Takako (Ueno) var organist. «Nåde å bli sett»var gudstjenestens tema. Det kom også fram da Christina åpnet kofferten sammen med barna; og fant briller, kikkert, kontaktlinser og andre saker som hjelper oss å se godt. En som også ble sett litt ekstra, var Syvert )Nørsett) som akkurat i dag fylte 75 år. Det ble markert med bursdagssangen som et tilskudd til liturgien…
Christinas preken tok utgangspunkt i den kjente Sakkeus-fortellingen i Lukas 19:1-10. Det vil si, hun tok også med seg den foregående konteksten; hendelsen ved byporten inn til Jeriko hvor Jesus møtte en blind tigger som trosset folkets oppfordring om å holde kjeft og ikke rope på Jesus. Tiggeren ga seg ikke. Han ble sett (og hørt) av Jesus som oppfylte hans inderligste, høyeste ønske; å få synet igjen. I denne jublende stemningen var det Jesus og en folkemengde gikk videre inn i Jeriko – og vår prekentekst.
Kom ned – jeg vil bli kjent med deg
Den styrtrike overtolleren Sakkeus’ situasjon og status var helt annerledes enn den fattige tiggerens; men én ting hadde de til felles – de var ikke vel ansett blant folk, riktig nok av vidt forskjellige årsaker. Tiggeren var sett ned på fordi han var blind og fattig; Sakkeus var direkte hatet fordi han hadde skodd seg og bygget rikdom på folkets regning. Og begge fikk en livsforvandlende opplevelse i møtet med Jesus.
Av en eller annen grunn ville Sakkeus se Jesus; vi vet ikke hvorfor. Det forteller Lukas ikke noe om. Kanskje hadde Sakkeus hørt ryktet om Jesus, og visste at han var i nærheten. Det var uansett ikke nok for ham. «Jeg må se ham selv», tenkte Sakkeus. Han løp i forveien og klatret opp i et tre – to handlinger i strid med hva en mann av hans verdighet og status normalt ville gjort.
– Det er ikke lett å se ut av de tette grenene og bladverket i et morbærtre, påpekte Christina. Så kanskje ville Sakkeus ikke bare se Jesus med egne øyne, men også gjemme seg slik at ingen skulle oppdage ham? Men Jesus stopper ved treet, og det er som han sier: «Jeg har sett deg Sakkeus – for det var jo det du egentlig ville. Kom ned. Vi skal snakke sammen og spise sammen. Jeg vil bli kjent med deg».
Sett og møtt
Folk ble opprørte; av alle mennesker i denne byen, Jesus, er Sakkeus en av de du slett ikke skal besøke. Men i det øyeblikket han ble sett, skjedde det noe med Sakkeus – han ville gjøre alt godt igjen – og tilbakebetale alle hadde krevd for mye penger av, mye mer enn han egentlig trengte.
– Alt fordi han ble sett og møtt på en måte ingen hadde sett og møtt ham på før, sa pastor Christina. Møtet med Jesus gjorde at Sakkeus ble gjenreist og oppreist som menneske – det menneske Gud hadde skapt ham til å være. Jesus så hvem han var, ikke hva han hadde gjort.
Det gjør noe med oss å bli sett, sa Christina. Mange i vår tid går seg vill fordi de ikke tror de er gode nok, og prøver å finne måter å kompensere det på, sa hun og trakk linjer til noen «reality-tv-show» hvor deltakerne eksponerer seg selv på måter de ofte vil angre. For noen
–Men det finnes så mange andre måter å bli sett på, og få bekreftet sin verdi gjennom, understreket Christina. I alle fall burde det være slik. Men kanskje er vi blitt dårligere til å se hverandre i vår tid?
Smak av himmel
– Det Gud vil si oss gjennom Sakkeus-hendelsen, er: «Du er sett! Du er allerede og til alle tider og i alle situasjoner sett av meg. Du er sett og elsket av meg, akkurat som den du er.»
— Vi kan lære av Jesus og måten han ser Sakkeus på, understreket pastor Christina. Vi kan øve oss på å se hverandre, se på hverandre med kjærlighetens øyne, skape hellige øyeblikk med smak av himmel. «Det var derfor jeg kom», sier Jesus; «for å se akkurat deg. Du er fantastisk i mine øyne»
– Det er nåde, å bli sett, sa pastor Christina Thaarup, – og se andre. Smak av himmel…
—
Gudstjenestereferat, foto og tanker fra pastor Christinas preken, slik Ole-Einar (Andersen) hørte den
Metodister er optimister. Det er en del av vår natur og teologiske legning. I Trondheim forsterkes optimismen av at vi har fått en super ny prest i Christina (Thaarup) og at vi om noen uker kan ta i bruk et stort og funksjonelt kirkekjøkken. Kjøkkenprosjektet er i god rute; nå gjelder det at innsamlingsaksjonen holder tritt! Så langt har vi fått inn 1/5-del av det ambisiøse målet om 350.000 kroner. Men nå løsner det sikkert!
Menigheten vår er inne i en positiv utvikling, preget av
optimisme, innsatsvilje, fellesskap, trivsel og humør. Etter tre uker med vår
nye heltidspastor Christina, er det all grunn til på tro at denne opplevelsen bare
vil forsterkes.
Som metodistmenighet i Norges største og mest attraktive
studentby, vil menigheten framover satse målrettet på studentarbeid. Det blir
en viktig del av Christinas jobb som prest. Gjennom de siste par årene er vi også blitt en
stadig mer «internasjonal» menighet, med flotte folk fra blant annet Ghana,
Japan, Italia, Frankrike, Karibien og Sverige. Denne «internasjonaliseringen»
er en utvikling vi ønsker å forsterke, for vi har sett hva det betyr for
menigheten vår.
For å utføre vårt oppdrag og kall som kirke i sentrum, trenger vi et funksjonelt kirkehjem. Vi har lenge savnet et kjøkken med større kapasitet og plass. Nå får vi et stort, «industrielt» og praktisk kjøkken. I tillegg bygger vi om og oppgraderer toalettavdelingen med blant annet eget handikapptoalett som også vil få dusj.
Grundig planlegging og dyktige håndverkere (og noen solide
dugnadsinnsatser, gjør at dette prosjektet bygningsmessig er i rute, og vel så
det! Et slitesterkt gulvbelegg er lagt på kjøkken, toalett og i korridoren. Veggene
har fått plater; Og i Wesleysalen står all kjøkkeninnredningen (benker, skap,
ovn, oppvaskmaskin etc) allerede stablet – klar til montering. Men nå skal også
de første del-regningene betales, og det hadde vært flott om
innsamlingsaksjonen holdt tritt med byggeprosjektets framskritt!
Du kan støtte prosjektet med skattefri gave fra 500 kroner og opp til maksgrensen på 50.000 kroner. (med noen slike er vi snart i havn… 🙂 ) Da må du gjøre betalingen til bankkonto: 8220 02 83739 (en av Metodistkirken i Norges kontoer) og merke betalingen: «Kjøkken – Trondheim».
Du kan også «vippse» et beløp til Vipps-nr. 107849
(merk «kjøkken») eller betale rett inn på menighetens konto: 8220 02 83593 (merk
«kjøkken»)
Selv om vi av ulike årsaker manglet noen på årets menighetstur, var vi 28 som sjekket inn på Søvassli Ungdomssenter – i alderen ti måneder til 75 år+. Vi fikk ei fin helg som styrket samholdet og ga inspirasjon til det metodistiske arbeidsåret som akkurat har begynt!
På en del tidligere Søvassliturer, har vi spøkefullt trøstet oss med å bli klissvåte av «nådens regn». I år holdt været seg stort sett tørt, og mildt, gjennom hele helga, så vi måtte erfare nåden på annet vis. Og det gjorde vi til gagns, gjennom godt fellesskap, fine samlinger, gode og muntre samtaler og ikke minst ved å bli enda bedre kjent med vår nye pastor Christina (Thaarup).
Fredag startet med kveldsmat, et av mange solide og gode måltider (7+) gjennom helga. Sannelig klarte vi også å finne en ny bordversvariant til hvert måltid! En sosial kveldssamling, med kaffe og kaker og «ord for natten» avsluttet fredagen før det etter noen timers søvn ble morgen andre dag.
Lørdagen er alltid uteaktivitetsdagen på menighetsturen til Søvassli. Slik også i år; og det i langt bedre vær enn vi har hatt for vane de siste par årene. Etter pastor Christinas morgenandakt, valgte én gruppe å gå «fjelltur» langs en merket turløype i terrenget ovenfor Søvassli, mens andre gikk ned til den flotte stranda ved Søvatnet hvor det ikke tok lang tid før fire kanoer var på vannet. De to turgruppene ble lykkelig gjenforent etter noen timer, da det var klart for utendørs vaffelsteking i «tømmerlavvoen».
Deretter var det tid for klatrevegg for de sprekeste/modigste. Med Ellisiv (Sivertsen) og Hans Kristian (Strømme) som sertifiserte instruktører var sikkerheten godt ivaretatt. Imponerende klatring av både barn og noen litt større…
Etter middag samlet vi oss til «gudstjeneste-verksted» for å forberede søndagens gudstjeneste. Pastor Christina fortalte at tema skulle være nåde i lys av skapelsesfortellingen i 1. Mosebok første kapittel, og sa hva hun kunne ønske seg praktisk hjelp til. Og dermed var hele gjengen aktivt involvert i blant annet utforming av bønnestasjoner, kreering av et «alterbilde» i tegning/collage-teknikk, pynting av selve alterbordet, utvelgelse av salmer, og laging av powerpoint. Halvannen times kreativ, og givende åndelig innsats – og en liten øyeåpner for hva som egentlig kreves av forberedelse til en gudstjeneste…
Gudstjeneste-verkstedet ble etterfulgt av kveldsmat, før nok en sosial samling med ulike aktiviteter, brettspill, prat og kaffe, kaker, frukt, snop og et nytt «ord for natten»; og nye timers hvile før det ble morgen tredje dag.
Etter frokost, og de siste forberedelser, var det klart for søndagens gudstjeneste preget av mye sang og deltakelse av mange. Takako (Ueno) spilte, og etter at syv tekstlesere (!) hadde lest om hver sin «skapelsesdag», prekte pastor Christina prekte over skapelsesberetningen, og understreket blant annet at slik Gud har skapt oss – absolutt er godt nok.
Og vi så at det var godt!
Så godt, at vi ganske sikkert kommer tilbake til Søvassli neste år!
Mens den såkalt «fortapte sønn» forberedte seg på hva han skulle si, sprang pappaen ham i møte og kastet seg om halsen på ham. Før sønnen fikk fullført sin unnskyldning/beklagelse, avbrøt pappen ham og sa: «Stopp – du er hjemme! Du kom tilbake til meg – det rekker». Slik gjenfortalte pastor Christina (Thaarup) den kjente lignelsen i sin på «låvegudstjenesten» søndag 25. august.
Vi var hele 31 som fant veien til gudstjenesten på familien Nørsetts «smågods» på Byneset søndag. På låven var det dekket et enkelt alterbord, og satt fram benker. Takako (Ueno) var organist, og konverterte for anledningen sømløst til elpiano/orgel for salmer og flotte preludium og postludium. Ole-Einar (Andersen) ledet gudstjenesten. Pastor Christina prekte. Hun hadde også barnepraten, og imponerte med allerede å kunne fornavnet på alle barna – som hun kun har møtt én gang før! Hun brettet ut et kart på gulvet. Der pekte ut hvor hun selv bor, og barna kunne gjøre det samme; og Christina fulgte opp med å snakke om å finne veien hjem.
«Nå skal vi ha fest«
Tema for pastor Christinas preken til de voksne var «Nåden – en andre sjanse». Hun startet med å parafrasere (omskrive/gjenfortelle) fortellingen fra Lukas 15: 11-32; la til litt i dialogen, men Lukas ville nok vært enig. Sønnen hadde i beste fall sett for seg å kunne bli akseptert som tjener på hjemgården, men pappaen ville det annerledes. Han ga blaffen i status og stolthet og rykte, og risikerte skam og spott ved å ta imot sønnen, som hadde falt så dypt og på alle måter var blitt «uren» i de rettroendes øyne, som sin sønn og sitt barn.
«Du skal få sko på føttene (signal om at han ikke var tjener/slave) og du skal være min sønn igjen. Nå skal vi ha fest», slo faren fast.
Den eldste sønnen ble sint. Enn å gjøre slik stas på denne drittungen som har sølt bort alt og gjort seg selv uren og uverdig gjennom utagerende festing. Faren måtte minne eldstesønnen om at «alt mitt er ditt» – og «dette er din bror». (Et alvorsord også til oss, om hvordan vi ser på folk og tar imot dem. ) – Vi vet ikke om den eldste broren ble med på festen. Det sier teksten ikke noe om. Men jeg håper det, sa Christina; – også han fikk en andre sjanse.
Gud springer oss i møte
– Å være Guds barn er ikke noe vi gjør oss fortjent til. Vi er det fordi Gud elsker oss. Vi er hans sønner og døtre, sa Christina. – Gud er en ventende far som aldri gir opp håpet om at barna skal komme hjem. Han venter heller ikke på at vi kommer. Han springer oss i møte. For Gud er vi så viktige at han må oppsøke oss. Ingenting er så viktig for meg, som deg, sier Gud – til oss og til alle mennesker, konkluderte hun og understreket at den oppsøkende Gud er en illustrasjon på det vi metodister forstår med «den forutgående nåde» – Guds nåde er i forkant av oss. Alltid, sa Christina og leste dette diktet av Ragnhild Bakke Waale:
Fortell meg
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg det.
Ikke fortell meg
det jeg gjorde,
eller det jeg kunne gjort,
eller det jeg burde eller skulle gjort.
Nei, ikke fortell meg det.
Fortell meg heller
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg heller det.
Jeg trenger det,
skjønner du.
Jeg trenger det så sårt.
Jeg trenger en søyle av trygghet
å lene meg mot gjennom livet.
Jeg trenger det,
skjønner du,
for det er så værhardt å leve!
– Gud venter på oss, og oppsøker oss med nåde og tilgivelse. Han er klar til å tilgi før vi får bedt om det, Gud gir oss alltid en andre sjanse, igjen og igjen og igjen, sa Christina.
Veien hjem er alltid åpen
– Ingen ting vi kan finne på å gjøre, vil fører til at veien til Gud ikke er åpen. Den er alltid åpen. Det er «hjemme», sa Christina – og da hun avsluttet prekenen med sangen «I’ll rescue you» på musikkanlegget, ble nåden ble til å ta og føle på, under hvelvingen på det gamle høyloftet:
You are not hidden There’s never been a moment You were forgotten You are not hopeless Though you have been broken Your innocence stolen
I hear you whisper underneath your breath I hear your SOS, your SOS
I will send out an army to find you In the middle of the darkest night It’s true, I will rescue you
There is no distance That cannot be covered Over and over You’re not defenseless I’ll be your shelter I’ll be your armor
Derfor var det som det skulle være, at akkurat da Christina lyste velsignelsen, brøt sola gjennom skydekket og skapte en ekstra flott ramme rundt den sosiale samlingen på tunet, med grilling og annen medbragt mat.
Stas for barn godt opp i voksen alder, at Sven slapp ut hønene, og en hane, lslik at de spankulerte omkring på tunet sammen med de andre metodistene. Vi fikk også sett kaninen, og hilst på hestene innimellom god prat og måltidsfelleskap rundt grillen.
Kjempetakk til Sven og familien som stilte låven og tunet til disposisjon på kort varsel. Konklusjonen er klar; menighets-akedagen på Byneset i februar/mars er allerede en tradisjon, nå må en «låvegudstjeneste» i august også bli det! Og det blir det nok…
Låvegudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar (Andersen) – og tanker fra Christinas preken, slik han hørte den
Det er meget bra framdrift i kjøkkenprosjektet vårt. Nå gjelder det at innsamlingsaksjonen også skyter fart! Gleden over å få et nytt og funksjonelt kirkekjøkken, og nytt toalettanlegg, vil bli enda større dersom vi klarer å nå målet om å samle inn 350.000 kroner!
OBS: Har du ennå ikke fått gjort en dugnadsinnsats? Da har du muligheten mandag 26. august ca. kl. 18.00. Da må vi bli kvitt en del veggplater og murstein etc. dette må bæres opp fra Wesleysalen og kjøres til Hegstadmoen på tilhenger. Samtidig må det ryddes og vaskes litt i Wesleysalen. Kan/vil du delta? meld fra til Edvard Sivertsen på mail: edvard.sivertsen@sintef.no eller sms: 486 05 179
Kombinasjonen av god planlegging, effektivt dugnadsarbeid og meget dyktige fagfolk gjør at byggeprosjektet går på skinner, og vel så det. Etter at menighetsmedlemmer fikk fjernet 7-8 tonn murstein, har håndverkerne virkelig gjort vei i vellinga. Fredag skal det støpes nytt gulv både i kjøkken/toalett og korridor-arealet. Veggene er allerede lektet ut og skjult elektrisk- og røranlegg montert; vegghengt toalettopplegg er på plass, slik at veggene kan kles igjen i neste uke! Kjøkkenutstyret/innredningen er bestilt og vil bli levert uten noen forsinkelse.
Vi er mange som ser fram til at det nye kjøkkenet (og toalettene) er på plass. Da ligger det an til en skikkelig «fest»!
Kjøkkenet i kirka vår har lenge vært modent for utskifting. Nå er planene klare for bygging av et nytt, funksjonelt kjøkken (og oppgradering av toalettene). Prosjektet har en anslått kostnad på ca 650.000 kroner. Av det håper vi å samle minst 350.000 krone i form av gaver. La kirkehjertet banke for nytt kjøkken, og gå i banken…
For å utføre vårt oppdrag og kall som kirke i sentrum, trenger vi et funksjonelt kirkehjem. Slik vi ser for oss menighetsarbeidet i årene framover, vil et godt kjøkken bli enda viktigere enn idag, med blant annet økt satsing på (myldre)middager og studentarbeid.
Vi har lenge savnet et kjøkken med større kapasitet og plass.Det nye kjøkkenet blir funksjonelt og «industrielt», med blant annet definert skitten/ren-sone, ny oppvaskmaskin, ny komfyr/stekeovn, nye kjøle- og fryseskap, kaffemaskin, store benkeflater og rikelig med skap til oppbevaring. Det blir selvfølgelig også et nytt gulvbelegg som blir langt lettere å holde rent. Ingen ekstravagante utskeielser, men med en standard og brukervennlighet som forventes i dag. I tillegg bygger vi om og oppgraderer toalettavdelingen med blant annet eget handikaptoalett, som også vil få dusj.
Grunnet de pågående byggearbeidene, kan vi ikke bruke kirka som planlagt førstkommende sønda, 25. august. Men fortvil ikke! I stedet blir det «sensommergudstjeneste» på familien Nørsetts idylliske «smågodsbruk» på Byneset kl. 11.00. Gudstjenesten holdes på låven, og etterpå er det «kirkegrill» og sosial samling på tunet!
Det blir en «sommergudstjeneste» med litt mer uformelt preg. Ole-Einar (Andersen) leder, og pastor Christina preker og lærer oss blant annet en dansk barnesang!
Ta med grillmat hvis du vil grille, eller matpakke/annen mat til «kirkegrilkaffen» på tunet.
Familien Nørsetts småbruk ligger meget vakkert til, med flott utsikt over Gaulosen. Det er meldt til dels veldig ok vær, ikke noe regn, og 18-19 grader. Det ligger altså an til en super søndagsutflukt «på landet», for hele familien. Vi håper «alle» blir med! Blir været likevel for dårlig, kan vi spise og hygge oss på låven. Trivelig får vi det, uansett! Og både barn og voksne, som ønsker det, får sikkert hilse på gårdens dyr!
Det er altså byggearbeidene i kirkekjelleren som på kort varsel gjør det nødvendig å endre sted for denne gudstjenesten. Fredag blir det lagt gulv, og det trenger et par døgn for å tørke. Dermed ville vi vært uten toalettadgang på søndag, og det ville vi ikke. Men på Byneset er det opptil flere toaletter! (se ellrs egen nyhetssak om byggeprosjektet på hjemmesiden).
SLIK FINNER DU FRAM: Har du GPS, så legg inn adressen: Nestingvegen 47.
Kjør RINGVÅLVEIEN/Fv 841 fra Heimdal og fortsett til du får av/nedkjørselen til NESTINGVEIEN til venstre. Fortsett Nestingveien til småbruket! Der er det god plass til å parkere.
NB: Kommer du via Leinstrandvegen (Fv 707) får du Nestingvegen som en bratt avkjørsel oppover på høyre side!
– En menighet er på mange vis en merkelig sak. Et fellesskap mellom ganske ulike, og noen av oss rare, mennesker. Men vi holder sammen, på tross av forskjeller, fordi vi har troen og fordi Jesus har kalt oss til å følge ham. Å følge Jesus er et livgivende nådens fellesskap, og et livsprosjekt, sa vår nye pastor Christina Thaarup i sin preken på samlingsgudstjenesten 18. august.
«Nådens Fellesskap» var overskriften for Christinas preken. ikke samarbeidsavtalen med den lutherske kirken i Norge, som er viktig nok, men Guds nådes felleskap; fellesskapet med Gud og med hverandre – som er enda mye større.
Vi var 45 på samlingsgudstjenesten, fra babyer til veteraner på 90+. Veldig hyggelig gjensyn med Ulf Arne Meistad, som var på feriebesøk i hjembyen. Inntrykk gjorde det også å ha besøk av Hermann (vi oppdaterer med etternavn straks vi får det!) fra Finnmark som var på en «røtter-reise»; hans foreldre var blant de tvangsevakuerte fra Finnmark som bodde i kirken november/desember 1944. Ja, hans mor fødte en av Hermanns brødre under oppholdet i Metodistkirken!
To av våre flotte ungdommer, Hannah (Burkeland) og Trygve (Sivertsen) ledet gudstjenesten. De hilste umiddelbart Christina velkommen ved å overrekke henne et trøndersk «survival-kit» bestående av en stor paraply, et par hvite tennissokker og en samling med løsbarter. Senere i gudstjenesten fikk hun fra menigheten en pose med ulike «hjemmehygge»-artikler, overlevert av personalkomiteens leder Sylvi (Larsen Strømme). Takako Ueno høynet som vanlig gudstjenesten med sitt orgel- og pianospill. Flott med lovsangs/forsangergrupp, denne gange bestående av Henriette (Strømme) Hannah (Burkeland) og Synnøve (Sivertsen). Har du lyst til å bidra med sang/musikk i gudstjenesten, så nøl ikke med å si fra!! Kirkeverter var Torun og Ole-Einar (Andersen)
Og etter gudstjenesten summet det heftig og lenge under kirkekaffen, som måtte avvikles i kirkesalen i påvente av at det nye kjøkkenet skal stå ferdig i kjelleren – som nå er byggeplass. Det ble pratet og klemt og hilst og samlet slik en samlingsdag skal funke.
Nåde – fellesskap og livsprosjekt
I sin preken tok Christina utgangspunkt i en film hun nylig hadde sett, om en gruppe ulike mennesker som av felles interesse for og kjærlighet til kunst og kultur, jobbet for å redde vakre, uvurderlige kunstskatter fra nazistene under andre verdenskrig. De gjorde det, vel vitende om at det kunne være med livet som innsats. Men de hadde fått et oppdrag, et kall – en «misjon», et livsprosjekt.
Jesu disipler var også en aksjonsgruppe som ble gitt et oppdrag. Jesus samlet en gruppe til dels veldig ulike mennesker rundt seg. Noen av dem dyktige fiskere, som ifølge prekenteksten (Lukas 5:1-119 om «Peters fiskefangst») likevel hadde fisket hele natten uten å få noe.
Simon (Peter) ristet garantert på hodet da Jesus foreslo at de skulle ro ut igjen og kaste garn midt på blanke formiddagen. For en profesjonell, erfaren fisker, hørtes det ut som det reneste tøv og amatørskap. Peter prøvde å argumentere og forklare at det neppe var en god ide, men av respekt for Jesus rodde han ut og satte garn likevel. Og to båter ble smekk fulle. Peter, med en profesjonell fiskers verdensbilde – fastslo at dette kunne bare være av Gud.
Jesus hoverte ikke, og hånet ikke Simon og hans fiskervenner. I stedet gjorde Jesus det han alltid gjør i møte med mennesker; han reiser opp og gir verdighet. – Du er en dyktig fisker, du gjorde hva du kunne, men jeg har en annenplan med ditt liv, sa Jesus til Peter ifølge Christina. – Jeg skal vise deg veien og gi ditt liv mening og mål. Jeg skal gi deg et livsprosjekt – følg meg. det samme sier han til oss, i dag.
Vi går sammen i tro
Peter og hans fiskerkolleger forlot alt, og fulgte Jesus. De 12 mannlige disiplene som vi hører mest om, fikk slett ikke med seg alt, og forsto ikke alt hva Jesus sa og gjorde. Da virker det som om kvinnene rundt Jesus hadde større innsikt og forståelse og skjønte mer, mente Christina. De fleste disiplene forsto det først etter oppstandelsen og en periode med tvil og uro. «Det er ikke slutt», innså de. «Dette skal og må vi dele videre!»
– Jesus samlet mennesker, uansett forutsetninger og uten å skjele til hva de hadde gjort tidligere, til et fellesskap som skulle være med å bygge Guds rike. Å følge Jesus er et nådens fellesskap. Å følge Jesus handler om å bli sett, anerkjent og satt inn i dette fellesskapet, sa Christina.
Jesus kaller ikke én og én, som isolerte etterfølgere, men til et fellesskap. Vi trenger dette fellesskapet, støtten og tryggheten. Det er derfor vi er kirke; vi samles om Jesus og med hverandre – for å gi noe videre og stadig utvide fellesskapet.
– I dag har vi «samlingsdag» og starter et nytt arbeidsår. Vi vet ikke hva som venter. Men uansett skal vi møte framtiden sammen. Sammen med Jesus skal vi være menighet, som vi er kalt til å være; et nådens felleskap. Vi skal finne vår vei videre, finne måter å «fiske mennesker» på, og det skal vi gjøre med åpne hjerter, sinn og dører. Vi skal undre oss sammen med hverandre, lære av hverandre og elske hverandre – slik Gud elsket oss først.
– Vi går sammen i tro. Det er nåde, å få være en del av felleskapet med Jesus, et fellesskap som alle får være en del av. Et felleskap der alle er velkommen; uansett hvem og hva man er. Det er vårt livsprosjekt og vårt kall, og i dette fellesskapet gjelder Guds ubetingede nåde og kjærlighet, sa Christina og avsluttet sin preken med å lese Efeserne 3:14-21 som en felles bønn:
-Derfor bøyer jeg mine knær for Far, 15 han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. 16 Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.17 Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. 18 Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, 19 ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! 20 Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, 21 ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.
Gudstjenestereferat, foto og tanker fra Christinas preken, slik Ole-Einar Anderssen hørte den…
Allerede helga fredag 30. august – søndag 1. september, drar vi på menighetstur til Søvassli Ungdomssenter. Den turen håper vi mange blir med på! Det blir ei helg med flott felleskap på tvers av alle generasjoner! Du kan melde deg på nå!
Under finner du litt mer informasjon, blant annet om priser og program. Turen passer for alle aldre/hele familien og venner! Turen blir også en flott anledning til å bli bedre kjent med vår nye pastor, Christina Thaarup!
Vi minner spesielt om at det er en meget rimelig spesialpris for studenter, og at det er en makspris for familier (foreldre og barn)
Meld fra om eventuelle allergier, så vi kan gi kjøkkenet beskjed! Solid og god frokost, middag og kveldsmat er inkludert i prisen. Lørdag smører vi lunsj-matpakke ved frokosten!
Påmelding og evt spørsmål til Ole-Einar Andersen:
Mail: oleander@getmail.no
SMS/telefon: 95198657
Meld deg/dere på så fort som mulig. Senest løpet av mandag 26. august! Helst før!
– Jeg ønsker og håper at folk gjennom min forkynnelse får med seg noe konkret inn i hverdagen, sier vår nye pastor Christina Thaarup. Hun holder sin første preken som «vår prest» på samlingssøndagen 18. august, og erklærer seg «veldig klar» for Trondheim. – Jeg har en opplevelse av at det er her Gud vil jeg skal være, sier Christina.
Hjemmesiden møtte vår nye pastor et par dager før samlingssøndagen. Christina forteller at hun har funnet seg godt til rette i sin nykjøpte leilighet på Risvollan. Hun ser med forventning fram til prestetjenesten i Trondheim, med innslag av spenning og usikkerhet.
«Du og jeg, Gud»
– Jeg gleder meg 100%, forsikrer Christina, og det merkes fra første stund i samtalen vår. Smilene er mange, og engasjementet sterkt. Elementene av spenning og usikkerhet er knyttet til at hun ikke akkurat vet hva som venter. – Jeg er en person som gjerne vil vite, forteller hun. Samtidig er det greit med det ukjente. Jeg har lært meg å hvile i usikkerheten.
Så langt i mitt liv og min prestetjeneste har Gud vært trofast, og jeg satser på at det fortsetter i Trondheim, smiler Christina og sier hun kan identifisere seg med den korte samtalen mellom Emil i Lønneberga og tjenestegutten Alfred. I solnedgangen etter et kveldsbad i Katthultsjøen og en sommerdag full og lek og lyst, sier Emil til Alfred: «Du och jag, Alfred». «Ja, du og jag», svarer Alfred. Ikke mange ord, men de sier mye om tilhørighet og trygghet.
– Jeg kan si det samme om mitt forhold til Gud. For meg er det «Du og jeg, Gud», og jeg kan høre svaret «Ja, du og jeg, Christina».
Oppdagelsesreise
– Hvilke forventinger har du til å være prest i Trondheim?
– Først og fremst ser jeg fram til å bli skikkelig kjent med menigheten jeg skal være kirke sammen med. Og så er jeg spent på hvordan det er å være prest for en menighet som gjennom mange år har utviklet seg til å bli en veldig selvstendig, «selvgående» menighet. Det blir en spennende prosess for både meg og menigheten, tror Christina.
Hun gleder seg til å være prest i Norges største studentby og bli kjent med Trondheims mangfoldige studentmiljø. Det er noe hun vil prioritere høyt. Christina vet også at Trondheim menighet, selv om den ikke er stor, er så heldig og velsignet å ha medlemmer og venner i alle aldre og generasjoner.
– Det blir på mange måter en stor forskjell fra hva jeg er vant med fra mine år som prest på Øståsen (Kolbotn). Det er en forandring jeg hadde lyst på, og som jeg er klar for, sier Christina som også ser fram til å orientere seg i «kirkelandskapet» i Trondheim og bli kjent med både kolleger og menigheter i andre kirkesamfunn. Til sammen blir dette en spennende «oppdagelsesreise», sier hun.
Vil sette preg
– Før du er blitt kjent med oss, hvilket inntrykk har du av Trondheim menighet?
– «Åpen» og «varm», er de første ordene som kommer til meg, sier Christina, og «selvstendig». Dere får folk til å føle seg hjemme, og det er kjempeflott. Dere har også funnet rutiner som fungerer for dere, og jeg er spent på hva som skal fortsette av det, eller hva vi skal endre på – når jeg er blitt litt varmere i trøya, sier Christina. Samtidig er det viktig at selvstendigheten, og evnen og viljen til å gjøre ting på deres måte bevares, understreker hun.
– Jeg ønsker selvfølgelig å sette mitt preg på menigheten, men ikke skape avhengighet. Det vi gjør, skal vi gjøre sammen; menighet og prest. Alt må være forankret i menigheten. Aktiviteter skal ikke være avhengige av meg. Når jeg en gang, om maaange år, reiser fra Trondheim, skal ikke noe klappe sammen av den grunn. Jeg håper jeg både kan inspirere og motivere, og kanskje komme med noen ideer og nyttige innspill som vil fremme menighetens utvikling, sier Christina.
– Hva er «Christina-preg»?
– Jeg må nesten svare på grunnlag av tilbakemeldinger jeg har fått. Det går kanskje særlig på forkynnelsen. For meg er det viktig å alltid preke/tale inn i hverdagen. De som kommer til gudstjenesten skal alltid kunne ta med seg noe konkret, tanker som kan bety noe for dem i hverdagslivet; for det er i hverdagen, utenfor kirken vi lever og oppholder oss mest som kristne.
Dessuten håper jeg å gi alle en opplevelse av å bli sett av presten. At jeg bryr meg, på en positiv måte. Det er når vi begynner å dele liv og erfaringer, vi for alvor vokser i troen og fellesskapet med Gud og med hverandre. Å se folk, kan vi gjøre på ulike måter. For meg er det blant annet viktig å hilse folk med bruk av navn; så jeg får mange nye navn å lære meg, ler Christina.
Wow! Et kall!
– Hva er det med det å være prest som gjør at du vil bruke livet ditt til det?
– Først og fremst opplevelsen av et kall. Jeg tror at det er dette Gud vil jeg skal gjøre med livet mitt, med de gaver og evner Gud har gitt meg.
– Betyr det at du har en konkret kallsopplevelse?
– Ja – og nei, svarer Christina, og utdyper det nærmere: Da jeg var 18 år, visste jeg at jeg ville tjene Gud ved å jobbe i kirken, men absolutt ikke som prest, forteller hun. Hun flyttet fra hjembyen Strandby til København og ble aktiv i ungdomsmiljøet.
– Som 20-åring fikk jeg stadig spørsmålet «skal ikke du bli prest?», og svarte «nei, tuller dere?» Jeg så for meg prester som eldre gråhårede menn, og bestemt ikke noe for meg, sier Christina. I de 7-8 årene som fulgte, var Christina «på leit», mens hun prøvde å finne ut hva hun skulle bli som voksen, som hadde med kirken å gjøre. Prestespørsmålet dukket opp så ofte at hun ble både irritert og frustrert.
Noe skjedde da hun rundet 28 år, og innså at «nå er du voksen». Mens hun sjekket studiekatalogen for Universitet i Århus, opplevde Christina at hun hørte noe hun beskriver som en «stemme» som sa: «Kanskje du ikke finner det du leter etter i den katalogen, kanskje du skal bli prest?»
– «Wow», svarte jeg, forteller Christina. Opplevelsen satte tankene i gang. Hennes tidligere absolutte «nei» kom i bevegelse. Det var nesten skummelt. Christina konfererte med prester hun hadde tillit til og særlig med én som mente at de fikk be Gud om et tegn.
– Da vil jeg se et lysende neonskilt hvor det står «Christina skal bli prest», svarte Christina, men fikk beskjed fra sin «mentor» (Charlotte Thaarup – prest og en ikke helt nær slektning) at hun kanskje skulle tenke noe litt mer realistisk – og gjerne sette en tidsfrist.
Tre avgjørende tegn
For å gjøre en lengere historie kort, bestemte Christina seg tre tegn. (Hva tegnene var, kan Christina med fordel fortelle mer om senere). Charlotte ville sette 1. november som tidsfrist, altså 2,5 måneder. Det syntes Christina var veldig kort tid, og mente de burde gi Gud fram til 1. juledag, Jesu fødselsdag.
En høstkveld fikk Christina det siste svaret; en venninne som hun aldri hadde snakket med om tro, sa da de samtalte om sine framtidsutsikter: «men skal ikke du bli prest? Det har jeg alltid sett for meg».
– Da sa jeg til Gud: «Jeg hører hva du sier. Jeg vil bli prest, selv om jeg ikke helt vet hva det betyr», forteller Christina – og det var kvelden før 1.november…
Hun begynte å studere teologi ved Teologiska Högskolan i Stockholm (Ekumeniakyrkan). De første par årene var hun irritert på både seg selv og Gud. – Hvorfor sa jeg ikke ja til å bli prest da jeg var 21 år – så mange bortkastede år, tenkte jeg, sier Christina. Etter hvert lærte hun å se på det som nødvendig erfaring, utvikling og modning. – Kanskje var jeg ikke klar som 21-åring. Kanskje ville jeg ikke «overlevd» om jeg ble prest så tidlig, undrer hun.
– Nå er jeg helt sikker, og jeg opplever at tjenesten har bekreftet at jeg valgte rett, sier Christina.
Erter du meg, Gud?
– Men som dansk, ble du prest i Norge?
– Jeg studerte jo for å bli prest i metodistkirken i Danmark. Men da jeg hadde et år igjen av teologistudiet, fikk jeg vite at kirken ikke hadde økonomi til å ansette meg. Tilsynsmannen sa at jeg enten kunne bli i Sverige, men antydet også at det kunne være en åpning i Norge, forteller Christina. I Sverige var jo metodistkirken blitt en del av Ekumeniakyrkan, men Christina er bevisst metodist og ville være prest i Metodistkirken. En stund følte Christina at Gud erter henne, og hun ble sint. Norge??
– Da hørte jeg «stemmen» igjen, forteller Christina. Stemmen sa: «Hva var det du sa ja til for fem år siden?» «Å bli prest», svarte Christina og da alvoret i det sank inn, sa hun til Gud: «Nå blir det Norge. Jeg har gjort mitt, nå får du gjøre ditt for at dette skal bli bra.»
– Det er, og har alltid vært viktig for meg, understreker Christina; alt jeg gjør, gjør jeg sammen med Gud. «Du og jeg, Gud» – «Ja, du og jeg, Christina».
– Så langt har Gud holdt sin del og vært trofast. Jeg satser på at det vil fortsette her i Trondheim. Jeg har flyttet hit med den klar oppfatning og opplevelse av at det er her Gud vil jeg skal være nå. Og her er jeg, smiler Christina.
(Pastor Christina ble intervjuet og fotografert for hjemmesiden vår av Ole-Einar Andersen)
I løpet av «mursteinsdugnaden» tirsdag, ble mellom sju og åtte tonn (!) murstein lempet fra kirkekjelleren og kastet i container utenfor kirketrappa! Arne Garborg ville nikket anerkjennende til innsatsen!
«Det vert nok stridt, men litt om litt det gjeng, når kvar vil gjera sitt. Tek kvar og ein sin vesle stein, er snart vår åker rein.» (Arne Garborg)
Sitatet er fra Arne Garborgs dikt «So lang ei tid», som han skrev i forbindelse med 80-årsjubileet for Grunnloven i 1894. Dikterhøvdingen ville nok latt seg imponere over Trondheimsmetodistenes «mursteinsdugnad» tirsdag kveld; i alle fall burde han det.
Det var nemlig veldig mye murstein som ventet på å bli fjernet i kirkekjelleren etter at to vegger var revet ned for å gi rom til nytt og større kirkekjøkken. Bøtte etter bøtte etter bøtte ble fylt med murstein, båret opp fra kjelleren og kastet i containeren utenfor kirkedøra. Etter kjempeinnsats var hver bidige murstein fjernet løpet av knapt fire timer!! Og vekta av mursteinen er troverdig ingeniør-beregnet til mellom 7 og 8 tonn!!
Med dette tok også kjøkkenprosjektet vårt et viktig skritt videre etter sommerferien. Nå rykker snekkere/håndverkere umiddelbart inn for å starte selve arbeidet med det nye kjøkkenet og toalettene. Vi er i rute, og vel så det!
Innsamlingsaksjonen har, naturlig nok også hatt en viss sommerferie, men nå er tiden inne til å gi sin gave til det etterlengtede nye kirkekjøkkenet. (se tidligere sak på hjemmesiden om hvordan du kan gi din (skattefrie) gave). Vi vil regelmessig oppdatere «aksjonsbarometeret» som viser hva som er kommet inn – og hva som ennå gjenstår! Som kjent tar vi sikte på å samle inn minst 350.000 kroner. Det klarer vi!
Et flertall på Metodistkirkens Årskonferanse 2019, åpnet sist lørdag, 22. juni, for en framtidig full inkludering av homofile og lesbiske i kirken. Konferansen vedtok å nedsette et utvalg som skal utrede hva som skal til for å komme dit. Biskop Christian Alsted har idag sendt ut et hyrdebrev om saken.
Dette er ordlyden i årskonferansevedtaket som fikk stort gjennomslag i norske medier gjennom helga:
«Metodistkirken i Norge opplever uro, stor uenighet og fare for splittelse etter den ekstraordinære Generalkonferansens vedtak.
Vi erkjenner at det er mange i Norge som har et annet standpunkt enn det Generalkonferansen vedtok og at det derfor går mot en kirke i Norge som inkluderer begge syn. Samtidig er det et klart mindretall som ønsker å holde fast ved kirkens tradisjonelle syn. Før vi fatter formelle vedtak bør vi utrede mulighetene for å leve sammen i respekt og uenighet.
Utvalget skal i sitt arbeid holde seg orientert om lignende prosesser innenfor The United Methodist Church i vårt eget biskopsområde, Europa og USA.
Det er et sterkt ønske om å holde kirken samlet, og finne veier eller modeller for fortsatt å være én kirke. Vi vil derfor foreslå følgende:
1. Det nedsettes et utvalg på åtte personer, tre ordinerte og fire lekfolk pluss tilsynspresten for østre distrikt. Utvalget legger frem en innstilling til Årskonferansen 2020. 2. Utvalget skal avspeile ulike syn, oppnevnes av kabinettet, i samråd med hovedstyrets ledelse, og ledes av tilsynspresten for østre distrikt. 3. Samtalene foregår i fortrolighet men med åpne kanaler til resten av kirken
Utvalget skal svare på følgende spørsmål: A. Hva skal til for at Metodistkirken i Norge skal kunne leve med et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet. B. Hva er konsekvensene av de valg Årskonferansen inviteres til å gjøre, i forhold til kirkeordning, økonomi, administrasjon og internasjonal tilknytning.
Vedtatt i konsensus-prosess
Vi gjengir her hva Metodistkirken i Norges nyhetstjeneste skrev om debatten i forkant av vedtaket:
«Etter en omfattende og inkluderende konsensusprosess, der det kun på et par punkter ble holdt vanlige avstemninger, arbeidet konferansen frem et vedtak som fikk svært bred konsensus.
Prosessen ble gjennomført ved at forsamlingen ga uttrykk for sin holdning ved å rekke opp blå eller orange ark. Blå indikerer kjølighet/uenighet til det som ble sagt/foreslått, og orange varme/tilslutning. Så ble de som var i mindretall hørt for å arbeide inn endringer for å få størst mulig konsensus. Når en oppnådde nesten ren konsensus, ble de som fortsatt holdt oppe blå lapper spurt om de opplevde seg som sett og hørt. Det ble bekreftet ved hvert viktige punkt.
Det eneste punktet det ble stor diskusjon om, og som krevde en vanlig avstemning, var et forslag fra Roar Barmen Fløysland om å endre ordlyden om at vi bevegde oss mot en kirke med to syn. Han fikk støtte fra flere som ønsket at det skulle være en helt åpen prosess en gikk inn i, uten noen indikasjon om sluttproduktet.
Dette ble imøtegått av blant annet Marianne Munz og Audun Westad. De påpekte at det omforente forslaget var et bredt kompromiss der de opprinnelige forslagsstillerne ga fra seg en tydelighet de ønsket. Å fjerne dette helt, slik endringen foreslo, ble å gå for langt.
Ved konsensusindikasjon viste det at det fortsatt var et betydelig mindretall som ønsket endringen. Det ble derfor valgt å gå til en tradisjonell avstemning. Etter to innlegg for og to mot, ble det en avstemning der det var et tydelig – men ikke overveldende – flertall, mot endringen.
En gikk deretter tilbake til forslaget og konsensusindikasjon viste at det var en stor og bred enighet. Biskop Alsted spurte de få som fortsatt holdt blå lapper om de opplevde seg som sett, hørt og inkludert, og det ble bekreftet. Biskopen konkluderte derfor med at forslaget var endelig vedtatt.
Hyrdebrev
Tirsdag 25. juni sendte biskop Christian Alsted, på vegne av seg selv og tilsynsprestene, ut et hyrdebrev som i sin helhet er viet denne saken på Årskonferansen:
«Det var fremsatt flere forslag om en vei videre til den norske årskonferanse i år, og i løpet av behandlingen ble ytterligere to endringsforslag presentert. Forslagsstillerne ble bedt om i fellesskap, å utarbeide et forslag, og de klarte å utarbeide et kompromissforslag. Alle andre forslag ble trukket.
Gjennom hele behandlingen anvendte vi en konsensusprosess og hadde en lang, god og respektfull samtale, hvor konferansen underveis ble bedt om å indikere om de var varme (orange) eller kalde (blå) i forhold til forslag, konkrete spørsmål og enkelte innlegg. Det er vesentlig i en konsensusprosess å sikre, at så mange forskjellige stemmer som mulig blir hørt, og at mindretallet er godt ivaretatt og får mulighet til å gi uttrykk for sine betenkeligheter og sin uenighet.
Konferansen var ikke enig, men det var full konsensus for, og alle aksepterte og anerkjente, at det var konferansens vilje å følge det felles forslag med få justeringer. Det var et klart flertall i konferansen for å bevege seg i en retning, hvor kirken gir plass for to likeverdige syn, og at vi samtidig så langt som overhodet mulig søker å bevare kirkens enhet. (vår uthevelse, red.anm)
Det var dem som ønsket at årskonferansen tydeligere skulle uttale at den vil jobbe for full inklusjon av LGBTQI personer, og det var dem som ønsket, at årskonferansen skulle bekrefte kirkens nåværende posisjon. Konsensusprosessen viste at det er mulig å bøye seg mot hverandre for å søke gjensidig respekt og enhet.
Kirkens offisielle posisjon er uendret, og vi er bevisste på, at beslutningene ved den ordinære Generalkonferansen i mai 2020 og senere ved Sentralkonferansen i mars 2021 vil foreta endringer av kirkeordningen, og at vi ikke kan forutsi hva disse endringer vil være. Disse endringer vil tre i kraft 15. mai 2021.
Det årskonferansen bestemte var, proaktivt å nedsette et bredt sammensatt utvalg, som skal undersøke hvordan Metodistkirken i Norge kan bli en kirke som inkluderer begge syn.
Utvalget skal svare på følgende spørsmål:
A. Hva skal til for at Metodistkirken i Norge skal kunne leve med et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet.
B. Hva er konsekvensene av de valg Årskonferansen inviteres til å gjøre, i forhold til kirkeordning, økonomi, administrasjon og internasjonal tilknytning.
Kabinettet vil i samarbeide med Stephanie Buadu (MBU leder og fra kirkens hovedstyre) oppnevne utvalget, som ledes av tilsynsprest Knut Refsdal. Utvalget vil legge frem en innstilling til årskonferansen 2020.
Vi er bevisste på at Årskonferansens beslutning vil bli mottatt på forskjellige måter i menighetene. Noen vil synes at beslutningen ikke er tilstrekkelig vidtgående, og andre vil synes at beslutningen går altfor langt. Årskonferansen viste at det er mulig å snakke sammen om vanskelige spørsmål med gjensidig kjærlighet, respekt og anerkjennelse.
Årskonferansen viste også at det er mulig å bøye seg mot hverandre for å søke felles forståelse og felles grunn. Vi håper og ber, at dette gode samtaleklima kan fortsette i de kommende måneder.
Samtidig oppfordrer vi menighetene til forbønn for utvalget og for hele United Methodist Church. Vi er fremdeles kallet til å gjøre mennesker til Jesu Kristi disipler for derigjennom å forandre verden.
På vegne av kabinettet
Christian Alsted
biskop
Klarere tale fra Trondheim
Det er verd å merke seg at Trondheim Metodistkirke, på linje med en rekke andre lokalmenigheter, i forkant av Årskonferansen vedtok langt klarere uttalelser.
Menighetskonferansen i Trondheim 13. mai, vedtok blant annet å gi uttrykk for følgende:
«Inntil det foreligger en endelig avklaring om fremtiden til UMC og Metodistkirken i Norge, finner Trondheim menighet det nødvendig å klargjøre sin posisjon:
Vi kan tenke ulikt om dette i Trondheim menighet, men flertallet i menighetskonferansen tror ikke at homoseksualitet er uforenlig med kristen lære. Derfor kan og vil vi ikke innrette oss etter ordlyden i kirkeordningens paragrafer knyttet til homoseksualitet, og vi tar sterk avstand fra de ytterligere innstramningene og restriksjonene som ligger i Generalkonferansens vedtak av Traditional Plan.
Vi mener veien videre for kirken, er en løsning innenfor intensjonene i «The One Church Plan», som også flertallet i Biskopsrådet sto bak, og som samlet støtte fra 2/3 av de amerikanske og vesteuropeiske delegatene til generalkonferansen. Vi støtter videre prosesser, samtaler og utredninger med sikte på en fullt LGBTQ+ aksepterende og inkluderende Metodistkirke i Norge/Norden/Vest-Europa, i eller utenfor UMC. Samtidig vil vi i en slik kirke gi rom for ordinerte til å reservere seg i forhold vigsel og ordinasjon av homofile.
Trondheim Metodistkirke ønske ALLE mennesker velkommen i vår menighet, uavhengig av deres seksuelle orientering og kjønnsidentifisering. Vi bekrefter LGBTQ+-personers hellige verdi og rett til full aksept, inkludering og tjeneste på alle nivå i kirken. Vi er åpne for vigsel av LGBTQ+-personer i vår kirke og for ordinasjon av LGBTQ+ pastorer og diakoner.
Som en refleks av Guds ubetingede nåde og kjærlighet, vil Trondheim Metodistkirke fortsatt være en raus og ekte metodistmenighet med åpne hjerter, sinn, dører.»
—
Vi oppfordrer fortsatt alle til å følge prosessen videre gjennom nyhetsdekningen på www.metodistkirken.no, og metodistkirken i Norges side på Facebook. Vi anbefaler også Facebookgruppen «Nordic methodists for a way forward». I tillegg skal vi selvfølgelig prøve å henge med så godt vi kan på menighetens hjemmeside www.trondheimumc.com og menighetens Facebookside!
– Paulus sluttet ikke å lese skriftene (det gamle testamentet) etter Damaskushendelsen – men han så det som sto skrevet i et nytt lys, poengterte pastor Lars-Erik Nordby preken på Takkedag-gudstjenesten søndag 16. juni. Det var «pastor Lasse»’s siste preken som ansatt i Trondheim, men i stedet for et litt vemodg «farvel», ble vi enige om et gledesfylt «på gjensyn»!
Enhver eventuell følelse av vemod, ble uansett blåst vekk allerede da orgelstudent Andreas Pettersen som preludium spilte en egen improvisasjon med uvanlig liv og et «trøkk». Andreas fortsatte forresten med delikate koralforspill, og avsluttet med et postludium som gjør rensing av orgelpipene unødvendig i lang tid! Orgelfest!
Vi var omkring 40 på gudstjenesten som pastor Nordby selv ledet. Bjørn Gunnar (Andersen) samtalte med barna og åpnet en rikholdig koffert, som også inneholdt en bok med tittelen «Liljen på marken og fuglen under himmelen» (av Søren Kierkegaard). Samtalen med barna fortsatte da Bjørn Gunnar tok dem med seg til søndagsskole oppe på det nymalte kirkeloftet. Synnøve (Sivertsen) var kirkevert og leste tekstene. Ernestina (Osei) ga nok en gang et sterkt vitnesbyrd med sin lovsang, og assisterte ved nattverdsutdelingen.
Takk og takk!
Lederen av personalkomiteen, Sissel (Johansen) takket renholder Hannah (Burkeland) og organist Takako (Ueno), som begge var forhindret fra å være med på takkedagen, for deres innsats. En spesiell takk gikk også til Synnøve (Sivertsen) og Sylvi (Larsen Strømme) for at de tok på seg å ha undervisningen for årets konfirmanter. Men særlig rettet Sissel en varm takk til pastor Lars-Erik Nordby for hans tjeneste i Trondheim. Den ble bare på et år, men han har satt spor etter seg. Ikke bare som pastor, men også som Lasse. I «avskjedsgave» fikk Nordby et praktverk om Nidarosdomen, og et «lysglass» med motiv fra katedralen.
Da ordet ble gitt fritt, benyttet Ole-Einar (Andersen) anledningen til å takke Nordby for hans bunnsolide og sunne metodistiske forkynnelse. Nordbys prekener har vært en forbilledlig levendegjøring av det metodistiske kvadrilateralet, sa Ole-Einar; en teologisk metode, basert på anvendelse og tolkning skrift, tradisjon, fornuft og erfaring. Når dette filtreres gjennom et langt liv i kirkens tjeneste, blir forkynnelsen troverdig, bærekraftig og til å leve på.
Pastor Nordby takket for et godt år i en menighet han fort lærte å bli glad i. Etter omkring 20 år som «skrivebordsprest» (leder for Betanien i Oslo) hadde han vært spent på hvordan han ville oppleve menighetsprestetjenesten. Rett etter utnevnelsen til Trondheim, fikk han en melding fra forgjengeren Kjell Werner Rødder som sa at det å jobbe i Trondheim menighet gir energi. Nordby erklærte seg helt enig. Han takket også for at han hadde fått «øve seg» i Trondheim, før han til høsten tiltrer en deltidsstilling i metodistkirken på Mysen.
Hva er rettferdighet?
Tilbake til Nordbys preken: Paulus gjorde etter omvendelsen den, i samtidens skriftlærde miljø (red.anm), revolusjonerende oppdagelsen: Guds rettferdighet er bare et annet ord for Guds kjærlighet og godhet – åpenbart i Kristus, utenfor loven.
– Denne nye forståelsen av skriftene la han til grunn da de første kristne stod over for et problem som oppstod ganske raskt: Hva med de «hedningekristne», ikkejødene?
Måtte de bli jøder først, før de kunne bli kristne? Hva med alle de bud og forskrifter som var gjerdet rundt den jødiske tro og skilte jødene fra alle andre folk?
Måtte de nyomvendte hedningene omskjæres? Måtte de holde sabbaten? Måtte de holde alle de budene som omhandlet hva som kunne spises, og hvordan de skulle leve ned i miste detalj? Krevde ikke den rettferdige Gud at loven måtte overholdes for å bli frelst? Ville ikke det være rettferdig? Ja, hva er egentlig rettferdighet? For ikke å si Guds rettferdighet?
Her gikk Paulus til kildene for å finne ut hva som lå i uttrykket Guds rettferdighet. Og hva fant han: I salme 98:2 Herren har gjort sin frelse kjent, åpenbart sin rettferd for folkenes øyne. Og Salme 33:4 hvor det står om Herren: Han elsker rettferdighet og rett, jorden er full av Herrens godhet. Frelse, rettferdighet og godhet henger sammen. Ja, Guds rettferdighet er simpelthen et annet ord for Guds godhet og kjærlighet. Og så det helt revolusjonerende: Nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven, altså utenfor paktsfellesskapet av jøder. Guds rettferdighet gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er ingen forskjell.
Derfra gikk Nordby til Romerbrevet, og et av brevets hovedtema;
Et av Romerbrevets hovedtema; hvordan får vi kontakt med Gud, hva vil det si å være frelst? Hva skjer med oss når vi får del i troen? Nordby loset oss gjennom ulike faser av kirkehistorien; fra utformingen av trosbekjennelsene, fredformasjonshistorien med Luther og Wesley og fram til den ferske dialogen mellom lutheranere, katolikker – og andre kirkesamfunn hvor et viktig spørsmål har vært: Er frelse noe som skjer for meg eller i meg?
Man er blitt enige om at frelsen, slik den er beskrevet i Bibelen handler om begge deler. (Ikke overraskende for oss metodister).
Nåden en forvandlende kraft
– Som vi metodister sier, påpekte Nordby: I frelsen blir vi både rettferdiggjort og gjenfødt. Det første er Guds frelse for oss, og det andre er begynnelsen på Guds frelse i oss – helliggjørelsen. Den som fullendes når vi en dag kommer hjem. Denne felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren som katolikkene og lutheranerne ble enige om, har deretter både metodistene (som har ment det hele tiden), anglikanerne og de reformerte sluttet seg til.
– Nåden er en forvandlende kraft i menneskers liv. Det er snakk om vekst og modning, understreket Nordby.
– Når vi så husker på at Guds rettferdighet og barmhjertighet er to sider av samme sak, åpnes porten opp for felleskapet med både Gud og mennesker. Dette handler ikke bare om forholdet mellom Gud og meg, men også mitt forhold til mine medmennesker slik Jesus selv fortalte om den fortapte sønn. og som vi blir minnet om når Jesus får bokrullen i synagogen i Kapernaum og leser: Han har salvet meg for å forkynne et godt budskap for fattige og for å sette undertrykte fri. Sa pastor Lars-Erik Nordby som avsluttet sin preken slik:
– Frelse er å bli invitert inn i Guds familie – slik at vi selv kan få være med å dele det gode budskap i ord og handling med de som sendes i vår vei. Slik blir Gud vår skaper, frigjører og livgiver! Og dette er grunnlaget for takk og pris også i formiddag!
Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen, med et særdeles mangfoldig utvalg kaker. En form for teologisk poeng i det også…
Førstkommende søndag, 1. desember, er «Verdens AIDS-dag». Metodistkirken mener at kirker/menigheter kan fungere som «sikker-steder» hvor personer som har HIV/AIDS trygt kan feire gudstjeneste og oppleve kristent fellesskap. 
TRONDHEIM METODISTKIRKE 