Forfatter: Ole-Einar Andersen

– Universets enorme dimensjoner gir meg håp. Studier i astronomi og sterk interesse for universet har absolutt styrket gudstroen min, ikke svekket den, sier sykehusprest Øyvind Brastein (64). Søndag 18. november preker han på gudstjenesten vår. Under kirkekaffen vil han dessuten holde et kåseri med temaet «Og kosmos roper: Gud er Gud!»Likevel er Brastein usikker på om han ønsker seg en tur ut i verdensrommet. – I alle fall ikke med enveisbillett, smiler han.

Øyvind Brastein er født metodist, men har senere gått over til den norske lutherske kirke. De siste drøyt 12 årene har han vært sykehusprest (Psykisk Helsevern) ved St. Olav Hospital i Trondheim. (red anm: mer om hans bakgrunn senere i intervjuet)

Livets mysterium

– Men hvordan og hvorfor ble du interessert i astronomi?

– Det er mange år siden nå. Under en tung periode i livet mitt, kom jeg over en del flotte bøker med bilder og framstillinger av planeter og universet. Det fascinerte meg sterkt. I en vanskelig tid fant jeg stor glede i astronomien; de enorme avstandene, de ulike solsystemene, stjerner som lå millioner av lysår borte. Jeg fikk innvilget noen måneders studiepermisjon, og tok da grunnkurs i astronomi ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Jeg ble totalt hekta og satt på lesesalen fra morgen til kveld, forteller Øyvind Brastein, og den sterke interessen for astronomi har han beholdt.

– For meg blir dette eksistensielt. Livets mysterium ligger for meg der; i materien, de fysiske dimensjonene i skaperverket, ikke så mye i de åndelige tingene. Gud sa ja til materien; det setter jeg i sammenheng med den kristne inkarnasjonstanken. Jeg liker å tenke eksistensielt sammen med det moderne mennesket; ikke i kategorien synd/skyld, men hva er det vi er med på? Hva er sammenhengen?

Jeg har sans for kritisk, positiv tenkning. Etter hvert er jeg blitt stadig mer skeptisk til ukritisk «halleluja-tenkning», enten det dreier seg om kristendom, politikk eller andre ting, sier Brastein.

– Hva er det mest fantastiske med «universet» slik du ser det?

– Det må bli størrelsen. Lyset går syv-og-en-halv gang rundt jorda på et sekund. Nærmeste stjerne ligger 4,2 lysår unna jorden. Melkeveien, vår galakse, er 100.000 lysår i diameter og består av mer enn hundre milliarder stjerner. Og i universet er det milliarder av andre galakser i tillegg til vår Melkevei. Det er svimlende fantastisk å tenke på, sier Brastein.

– Når vi ser opp mot himmelen, ser vi alltid tilbake i tid. Sollyset er «bare» 8 minutter og 19 sekunder gammelt når vi ser det. Men lyset fra Andromeda-galaksen, ser vi i dag slik den lyste for to millioner lysår siden. Og det er vår nærmeste nabogalakse. Det sier for meg noe om Guds storhet.

Åpen for liv andre steder

– Hva er menneskets plass i dette bildet?

– Det er det store spørsmålet. Alle mennesker bor på ett sted, nemlig jorda. Men finnes det intelligent liv andre steder i universet? Rent statistisk skal det kunne vrimle av liv i universet, det er ikke noe ved vårt solsystem som skiller seg fra andre. Problemet er de store avstandene som gjør at vi kanskje, eller trolig aldri får vite.

På jorden, til vår menneskehet, sendte Gud Jesus, menneskesønnen. Om det finnes andre åpenbaringer for Gud på andre steder, vet vi ikke, men vi må absolutt holde den muligheten åpen, sier Brastein.

This new Hubble image reveals the gigantic Pinwheel galaxy, one of the best known examples of «grand design spirals», and its supergiant star-forming regions in unprecedented detail. The image is the largest and most detailed photo of a spiral galaxy ever taken with Hubble.

– Når vi ser hva Gud har skapt, er det jo åpenbart at Gud kan gjøre ekstremt mye mer enn det vi forstår. Kunnskap om astronomi, og stadig bedre innsikt av hva som skjedde med og etter «BigBang» for 13,7 milliarder år siden er ikke «farlig». Gud kan skape nytt liv, selv om jeg ikke forstår det. Det anfekter meg som sagt ikke, men gir meg håp.

– Kunne du tenkt deg en tur i verdensrommet?

– I alle fall ikke med énveisbillett, smiler Brastein, – og uansett garantert retur tror jeg at en slik tur vil bli for stor fysisk belastning for en kropp som min. Men det skal være flere tusen som har meldt seg som interesserte til en énveistur til Mars, forteller han.

Metodist

–  Jeg er oppvokst med diplom fra «Vuggeavdelingen» i Metodistkirkens søndagsskole på veggen hjemme i Larvik, forteller Brastein som altså er født (1954) som metodist.

I Larvik metodistkirke gikk han gradene; i søndagsskole, speider og ungdomsarbeid fram til konfirmasjonsalderen. Han ble «eksaminert» som det het den gang, av pastor Karsten Stø.

– Som ung gutt var jeg nok aller mest opptatt av fotball. Larvik Turn var livet, forteller Brastein, men han tenkte stadig på «å bli kristen» eller «ta i mot Jesus». Og han husker fortsatt veldig godt når det skjedde:

– Det var 12.februar 1972 (lørdag). Mens jeg hørte musikk-koret synge, kjente jeg noe; en følelse som liksom startet på toppen, i hodet, og gikk gjennom hele kroppen. Det var en veldig sterk frelsesopplevelse. Da var jeg 17,5 år, men jeg husker det som om det var i går., sier Brastein.

Samme år, i 1972, ble han engasjert i den gryende karismatiske vekkelsen som fikk sterkt gjennomslag i Larvik, og i 1974 begynte han å studere ved Metodistkirkens teologiske seminar i Bergen.

Eksistensiell krise

– Det ble ganske tøft, ja møtet med det teologiske studiet førte meg ut i en eksistensiell krise, forteller Brastein. Han opplevde at studiet satte spørsmålstegn ved mye av det han tidligere hadde lært og trodd, og han følte behovet for å etablere sin egen teologiske plattform og ståsted. Derfor takket han etter å ha fullført studiene i Bergen nei til et tilbud om å bli ungdomsprest i Stavanger Metodistkirke. I stedet dro han til Universitetet i Oslo for å studere videre ved Teologisk Fakultet.

– Ikke nødvendigvis for å bli prest, men for selv å finne mer ut av dette med Gud. Jeg ville primært ganske enkelt bli teolog, med mulighet til å bli prest, forteller Brastein som underveis meldte overgang til den norske kirke. Etter teologisk embetseksamen, var det trangt om jobber i Osloområdet. Han så et oppslag om ledig stilling som vikarprest i Nidaros bispedømme, og den jobben fikk han. Etter en tid som vikarprest på Byneset, Strinda og andre kirker i Trondheimsområdet, ble han sogneprest i Kolstad menighet. Der var han i 20 år før han ble sykehusprest, som han nå er på trettende året.

– Selv om jeg nå har et luthersk ståsted, er jeg fortsatt veldig glad i Metodistkirken og metodistene, forsikrer Brastein. Han har mange metodistvenner både hjemme i Larvik og ellers i landet, og setter stor pris på bli invitert til å holde gudstjeneste i Trondheim. Neste år er det 50-år siden han ble konfirmert i Larvik metodistkirke, og ser fram til å bli invitert til feiringen.

– Hvordan vil du beskrive jobben din som sykehusprest?

– Givende. Læringskurven var bratt etter å ha vært menighestprest i 23 år. Forskjellen er veldig stor, mye større enn jeg trodde. Som menighetsprest er du liksom på «hjemmebane» med et budskap å formilde. Som sykehusprest er pasientene utgangspunktet, det er de som bestemmer tema. Hvis pasienter ønsker at jeg skal forkynne, gjør jeg selvfølgelig det, men jeg respekterer like selvfølgelig dersom de ikke ønsker det. Det måtte jeg lære meg, sier Brastein. Men prest er jeg like fullt, understreker han. En prest skal proklamere evangeliet, og hva er nærmere å vandre i Jesu fotspor enn det å vandre blant syke og skrøpelige mennesker? Det var Jesu førsteprioritet, sier han.

Favorittsalmer og bibelvers

– Har du en favorttsalme?

– Ja, men det må bli to, begge av Olaf Hillestad. «Se Universets Herre», hvor han så flott får fram at Gud er både i det store universet og i det helt nære; fra rommets kongehall til støvet, fra rommets kirkesal til jordens lave krypt; hvordan Gud som hersker over altet, også bor i hjertet hos sine barn på jord.

Og så «Store Gud vi lover deg»som også får fram det samme perspektivet. I den salmen finner du også strofen som blir tema for kåseriet mitt etter gudstjenesten; «Kosmos roper Gud er Gud», sier Brastein.

– Hva med et favoritt bibelvers?

– Det må bli tre! «Jeg vet hvilke tanker jeg har med deg, fredstanker» (Jeremia 29.11)

«kom til meg alle som strever», altså ikke de fromme og sterke…(Matteus 11:28) og «Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser sin godhet/miskunn» ( Rom 9:16 ) Det ordet forteller meg at jeg må stole på Gud, jeg klarer ikke å leve et «helt liv» uten, sier Øyvind Brastein.

ingen ting trumfer kjærligheten

– Til slutt, United Methodist Church står i fare for splittelse på homofilisopørsmålet. Har du, eller vil du ha noen mening om den saken?

– Jeg tenker at vi gjerne tenker litt for mye sex og for lite kjærlighet. For meg står det helt klart at vi som kristne og  kirke(r) ikke kan nekte folk å være glade i hverandre. Det er i så fall et fullstendig brudd med selve kjernen i den kristne tro. Og hvis det handler om kjærlighet «så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten», sier Brastein og siterer Paulus.

– Kjærligheten er altså størst, større enn selv det fantastiske håpet om liv hos Gud. Intet trumfer kjærligheten sier sykehusprest Øyvind Brastein.

: intervju og foto ved Ole-Einar Andersen

Den kvalifiserte ikke til «Olavspass», den korte pilegrimsvandringen vi gikk søndag 11. november fra kirken til Nidaros Pilegrimsgård. (765 meter) Men velsignet ble vi likefullt med interessant orientering om Pilegrimsgårdens virksomhet. Og før det markerte vi i kirken «340-årsjubileet» for utgivelsen av oppbyggelsesboken «Pilegrims Vandring».

Det var Ole-Einar (Andersen) som før avmarsj fra kirken, presenterte et «power-point-kåseri» om John Bunyans «The Pilgrims Progress» – boken som kom til å prege puritansk og pietistisk kristendomsforståelse i over tre hundre år og som med sine karakteristikker og formuleringer har bidratt til å tilføre Kanaans Språk en rekke klassiske ord/begreper. (referenten er «med påholden penn» pålagt å si at kåseriet var interessant og lærerikt…)

The Arts: Christian Fights for his Life — an illustration based on John Bunyan’s novel, The Pilgrim’s Progress. Christian had to fight many battles on his journey to the Celestial City. One was with the dragon Apollyon. The fight lasted half a day and Christian, although wounded, managed to stab to creature with his sword to win the battle. NB lighter version of print.

Boken skal være oversatt til over 200 ulike språk, og solgt i et sted mellom 150 og 200 millioner eksemplarer. «Pilgrims Progress» regnes for å være den mest solgte (kristne) bok etter Bibelen.

Noe av bokas gjennomslagskraft illustreres også ved at den er blitt til opera og musical og flere filmatiseringer. Pilgrims Progress finnes også som brettspill, kortspill og videospill.

Bunyans fascinerende, allegoriske skildring og «militante» puritanisme har fått utbredelse i hele verden og innpass i ulike kulturer, og ikke bare innen kristendommen. Vår kirkefar, John Wesley leste «Pilgrims Progress» på en av sine mange togreiser, og utga senere en forkortet utgave av boken som han mente alle hans tilhengere og tilhørere burde lese.

Bunyans bok er også rost som et litterært mesterverk, som en klassiker innen britisk puritanisme. «Pilgrims Progress» er sammenlignet med John Miltons diktsyklus «Paradise Lost», og både Bunyan og Milton er av enkelte litteraturforskere nærmest sidestilt med William Shakespeare. Foruten å være en oppbyggelig, allegorisk fortelling kan den mellom linjene også gi interessante og treffende innblikk i samfunnsforhold i England på 1600-tallet.

Søndag fulgte vi i tekst og bilder pilegrimen Kristen fra Fordervelsens by til Den Himmelske Stad. Vi stanset ved noen av de stedene hvor hans tro ble satt på prøve, hvor han ble utsatt for fristelser og anstrengelser og hans kamp for å holde seg på den smale vei.

Selv om vi i dag må og vil ta avstand fra mye av Bunyans forestillingsverden, gudsbilde og framstilling av kristenlivet, er det nyttig og interessant å lese «Pilgrims Vandring». Boken er utgitt i flere norske utgaver, den kan kjøpes på antikvariat eller lånes på bibliotek.

Pilegrimsgården

I Nidaros Pilegrimsgård ble vi møtt av daglig leder Cathrine Roncale som over kaffe og kjeks presenterte pilegrimsgårdens virksomhet. Vi fikk mange interessante facts og ferske tall; for eksempel hadde pilegrimsgården 3000 registrerte besøkende i 2018 – en stadig stigning fra i åpningsåret 2008. (NB: besøkstallene for Nidarosdomen er langt høyere enn antall pilegrmer som lar seg registrere i Pilegrimsgården). Største antall pilegrimer kom i 2018 fra Tyskland (!), med Nederland, Norge og Sverige på de neste plassene. Men totalt var det var besøkende fra 37 ulike nasjoner i år; fra alle verdensdeler. Og flest av dem var kvinner!

Roncale ga oss videre eksempler på spesielle møter med pilegrimer og deres historie og bakgrunn for å «gå pilegrim» til Nidaros. Pilegrmsgården har også et etterhvert ganske fyldig bibliotek som brukes av mange, inkludert forskere. Nyttig å vite var også at Pilegrimsgården er i drift som Bed&Breakfast  hele året. Enkel, god standard og fredelig, og idyllisk beliggende ved Nidelven med Nidarosdomen som nærmeste nabo – og likevel bare minutters spasertur til byens mange andre tilbud og attraksjoner.  Sjekk gjerne Pilegrimsgårdens hjemmeside og ta deg en Trondheimstur! NIDAROS PILEGRIMSGÅRD

: referat ved Ole-Einar Andersen

Jesu utsagn om at vi skal være «jordens salt og verdens lys» var den tankevekkende klangbunnen for søndagens allehelgens-gudstjeneste 4. november. Med det utvidet Anne Jorunn Midtkil perspektivet; dagen handlet ikke «bare» om våre minner om andre og håp om noe der framme, men hvilke minner vi legger igjen – her og nå. Hvordan vi er salt og lys.

– Allehelgensdag minner oss, kanskje mer enn noen annen dag i hele kirkeåret, på at vi ikke står ikke alene her i livet, sa Anne Jorunn i sin tekstmeditasjon.

Hun har hatt ansvaret for de siste årenes allehelgengudstjenester, og nok en gang ble denne spesielle dagen i kirkeåret verdig ivaretatt av Anne Jorunn. Flotte, i aller beste mening solide salmer (som Mattias Skards «Solrenning sæle, som stiller all lengsel» og Svein Ellingsens «De som gikk foran oss, dem vil vi minnes» og Eivind Skeies «Jeg tror på jordens forvandling»).  Gudstjenesten ga også rom for hver enkelts tanker og følelser, sorg, savn, takknemlighet, glede og håp.

«Kofferten» som barna samles rundt på hver søndag, inneholdt denne gangen en saltbøsse. Anne Jorunn forklarte saltets viktige egenskaper; ikke minst at det er en viktig ingrediens i matlaging. Saltet setter og forsterker smak på kjøtt, fisk og bakverk.

Saltet dukket opp igjen i Anne Jorunns tekstbetraktning/meditasjon knyttet til Matteus 5:13-16:

¹³ Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
¹⁴ Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. ¹⁵ Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. ¹⁶ Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

 – Allehelgenssøndag er en dag for å pleie minnene om de vi har hatt i livene våre og som ikke lengre finnes blant oss. Foreldre, ektefelle, barn eller nære venner; men kanskje også mer tilfeldige mennesker som likevel har satt igjen sitt merke i våre liv, sa Anne Jorunn. Noen ble revet brått bort og etterlater et tomrom med mange spørsmål.  Andre får leve lenge, og får samlet sine nære; «ta farvel», som vi ofte sier, med «de nærmeste rundt seg».

– Det er som regel synonymt med barn og barnebarn, et scenario som av og til kan skremme oss som, tross vel overveiet barnløshet, ikke kommer til å ha en slik versjon av «nærmeste familie», sa Anne Jorunn som deretter introduserte oss for rockemusikeren Warren Zevon, en av hennes ungdoms favoritter. Med rockemusikerens fascinasjon av det mørke, og med et matchende liv, var han lenge var kjent for sine tunge, mørke låter.

Men to uker før han i august 2003 døde av kreft, kom Zevons siste album, «The Wind». Alle sangene på plata, (med unntak av hans versjon av Bob Dylans «Knockin’ on Heavens Door»)skrev Zevon etter at han ble diagnostisert med en aggressiv form for lungekreft året før. Den siste sangen han spilte inn og den siste låten på plata er «Keep me in your Heart for a while». ( Du finner den på youtube her: https://www.youtube.com/watch?v=2lIs0bKTnUs)

– Det er en sang for alle oss som lever, som vet at vi etter hvert skal dø og  at ettermælet vårt skal leve videre i minnene vi skaper hos andre, sa Anne Jorunn. Da Are Kalvø gjendiktet denne teksten til nynorsk og brukte den i sin forestilling «Mi bragd» for et par år siden, fikk den nytt liv for henne, fortalte hun. Dette váre i møtet med det som skal komme; håpet, troen på og ønsket om at det er noe godt på andre siden. Men ikke minst det at vi kan være helt sikker på; at det å bety noe for de som blir igjen, er å legge igjen minner her og nå, sa Anne Jorunn og viste et videoopptak av Kalvø som framfører «Ha meg i tankane ei stund». (Du finner den på youtube her: https://www.youtube.com/watch?v=sZkxkTVlQeM)

 – Akkurat disse minnene; det å være tilstede på en slik måte at når de som fortsetter å leve etter oss løfter en kopp, legger på en duk, finner fram et verktøy – at de da tenker på oss. Da har vi forblitt i hjertene, sa Anne Jorunn. – Da har vi som Matteusteksten sier: vi har vært salt og lys i verden til noen, vi har skapt minner. Og det samme har andre gjort før oss, derfor tenker vi på gode minner og husker hvorfor vi sørger og savner. Det gir grunner til å tenne et lys i dag, til å plukke opp ei rose.

Og så gjorde vi akkurat det; vi tok med oss en rose fra en vase nederst i midtgangen, gikk fram og la den på et fat på alterringen. Og vi tente lys i lysgloben mens bønnen som avsluttet tekstmeditasjonen fortsatt ga gjenklang i oss:

 Vi priser deg, himmelske far,
for felleskapet uten grenser,
for den store slekten,
ja, for at du er Far for alt og alle.

Takk for alle mennesker
som vi deler livet med,
velsign og bevar oss gjennom livsveien.

Gi oss glede i sorgen og håp i døden.
Omslutt oss alle på en merkbar måte,
og la de som går foran få leve videre i våre hjerter,
slik at vi alle kjenner at vi tilhører hverandre, og den store familien.

Amen

Gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen

—

Til slutt bringer vi teksten til Warren Zevons «Keep me in your heart for a while», og Are Kalvøs nynorske oversettelse «Ha meg i tankane ei stund».

Keep me in your heart for a while

Shadows are fallin’ and I’m runnin’ out of breath
Keep me in your heart for a while
If I leave you it doesn’t mean I love you any less
Keep me in your heart for a while

When you get up in the mornin’ and you see that crazy sun
Keep me in your heart for a while
There’s a train leavin’ nightly called «When All is Said and Done»
Keep me in your heart for a while

Sometimes when you’re doin’ simple things around the house
Maybe you’ll think of me and smile
You know I’m tied to you like the buttons on your blouse
Keep me in your heart for a while

Hold me in your thoughts
Take me to your dreams
Touch me as I fall into view
When the winter comes
Keep the fires lit
And I will be right next to you

Engine driver’s headed north up to Pleasant Stream
Keep me in your heart for a while
These wheels keep turnin’ but they’re runnin’ out of steam
Keep me in your heart for a while

—

Ha meg i tankane ei stund

Skyene kjem og eg pustar tyngre no
Ha meg i tankane ei stund 
Viss eg drar no så er det berre for å gi deg ro
Ha meg i tankane ei stund 

Når du står opp ein fin morgon og syns livet går for fort 
Ha meg i tankane ei stund
For kvar kveld no går toget til der alt er sagt og gjort 
Ha meg i tankane ei stund

Sha la la la la la la la la la lo
Ha meg i tankane ei stund
Sha la la la la la la la la la lo
Ha meg i tankane ei stund

Ein dag når du går omkring og ryddar litt i huset
Kanskje du huskar meg og smiler
For eg er knytt til deg sånn som knappane til blusen din
Ha meg i tankane litt til

Spar ein plass i minnet 
Drøym om meg i blant
Tenk deg at no kan du ta på meg
Og når det blir kaldt
Finn du fram ein pledd
Og eg er der rett attmed deg

Konduktøren sei‘ vi nærmar oss stasjonen
Ha meg i tankane ei stund
Eg høyrer hjula rullar saktare no 
Ha meg i tankane ei stund

Sha la la la…

 

– Under skjer ikke automatisk. Det er ikke noe vi kan forlange. Men erfaringen gjennom hele kirkens historie har vist at Gud kan komme nær på måter vi ikke klarer å forklare med vår fornuft, sa pastor Lars-Erik Nordby i sin «Bartimeus»-preken på gudstjenesten 18. oktober. En preken hvor han også påpekte at frelse kan handle om mer og annet enn å få sine synder tilgitt.

Utgangspunktet for søndagens preken med temaet «Bartimeus – for vår tid» var fortellingen om den blinde tiggeren som i møte med Jesus fikk synet tilbake. (Markus 10:46-52) En sterk, aktuell og engasjerende preken som vi velger å referere store deler av.

(Tegninger fra Kees de Korts illustrerte bibelfortellinger.                                                        Boka om Bartimeus ble først utgitt på norsk i 1969 )

– Da vi vokste opp og hørte denne fortellingen for første gang, måtte vi forklares hva en tigger var, sa Nordby; på Jesu tid var det mennesker som var syke og ikke klarte å tjene til livets opphold og derfor måtte be andre mennesker om hjelp for å overleve. Disse hadde på sin side en klar moralsk forpliktelse til å dele med dem som ikke hadde noe.

– I dag er verden blitt liten, og vi finner tiggere overalt. Kanskje sitter det en eller to utenfor døren her i dag når vi kommer ut av kirken, sa Nordby.

Utenforskap

– For oss blir tiggeren i veikanten et eksempel på de mange som sliter også i vår verden i dag.  I dag er det mange som faller utenfor storsamfunnet, som lever i et utenforskap. Ungdom som ikke klarer de teoretiske kravene som dagens utdanningssystem stiller. Kronisk syke som ikke har klart å komme tilbake til arbeidslivet innenfor de tidsfrister som trygdesystemet stiller. Mennesker som har så store smerter at de de fortsetter med selvmedisinering når de ikke får mer smertestillende av legen sin. For ikke å snakke om de som for 15 år siden brukte en nødløgn for å komme inn i Norge, og som nå må forlate landet, mens kone og barn blir igjen. Og de er bare en liten del av alle som prøver å flykte fra krig og elendighet, eller som er på jakt etter et bedre liv her hos oss.  Ja, vi kjenner alle noen som tilhører den store gruppen av mennesker som faller utenfor i dagen samfunn.

Hva er vår reaksjon?

Bibelfortellingen viser at folk møtte Bartimeus på ulike måter. Noen reagerte med sinne og avvisning: Ti stille! ikke forstyrr Jesus! Han har det travelt og kan ikke la seg hefte av sånne som deg! Kanskje var det også en snev av dårlig samvittighet her, antydet Nordby, for disse hadde tydeligvis ikke hjulpet Bartimeus som de burde.

– Men vi møter også en annen reaksjon: Når Jesus stopper opp og ber om at mannen må komme til ham, er det flere som sier: «Bartimeus, vær ved godt mot! Reis deg! Jesus kaller på deg.  Nå gjelder det, nå må du benytte sjansen. Kanskje Jesus kan hjelpe deg!»

Hvilken gruppe tilhører vi, spurte Nordby. Er vi de som oppmuntrer, som inviterer, som står på for våre medmennesker, som vil dem det best?  Eller er vi blant de som hindrer, som stenger som lukker døren både bokstavelig eller i overført betydning? Eller tilhører vi kanskje den store gruppen av tilskuere? De som hverken oppmuntrer eller hindrer, men bare står rundt og ser på det som foregår. Det der angår ikke meg!

Frelse er del i det nye livet

Jesu spørsmål til Bartimeus: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» er et av diakoniens hovedspørsmål. Jesus tar mannen på alvor, han vil høre hva han egentlig ønsker. Bartimeus blir nå sett, hørt, ja, egentlig respektert.

Alt for ofte vet vi som enkeltmennesker, menighet eller samfunn, best. Vi vet hva folk trenger, før de i det hele tatt får åpnet munnen og kommet fram med sine ønsker og behov, sa Nordby.

Bartimeus vet tydeligvis hvordan det er å se, og nå ønsker han å få synet igjen. «Rabbuni, la meg få synet igjen!»  Og det går det faktisk som vi alle tenker: Jesus svarer, litt underlig: Gå du, din tro har frelst deg. Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien.

Denne litt overraskende avslutningen inviterer oss til to ulike måter å lese teksten på og ikke minst til å tenke på hva som her menes med å bli frelst. Det som skjer er at Bartimeus’ tro på Jesus åpner hans øyne, slik at han blir frelst.  «Og straks kunne han se og fulgte Jesus på veien. Vi vet jo at «veien» var et vanlig uttrykk blant de første kristne for nettopp å følge Jesus. (ref. Ap.gj. 9:2).

Jesus åpner den blindes øyne så han kunne se lyset og finne veien. I det våre lutherske omgivelser blir jo frelse forbundet primært med å få våre synder tilgitt. Men her så åpner teksten for en videre betydning, påpekte Nordby: Frelsen gir del i det nye livet sammen med Jesus. Tiggeren som satt i veikanten har blitt sett, vi har fått vite navnet hans, han har møtt Jesus som tar ham og hans situasjon på alvor med å spørre hva han kan gjøre for ham og nå blir han født på ny, han får del i det nye livet, ja faktisk det evige livet allerede her og nå, og Bartimeus gir seg ut på veien sammen med Jesus.

Kan under skje i dag?

Men alle forstår at denne lille beretningen også handler om et under, en helbredelse, i bokstaveligste forstand, sa Nordby, selv om vi vel kan tenke den mer som et tegn, sa han. Et tegn på den måten forklarte meningen med (Joh 20.30-31):  «Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»

Like fullt ligger spørsmålet der, og berører oss alle: Det som skjedde den gangen Jesus gikk her på jorden, er dette noe som bare skjedde en gang for lenge siden, eller er det noe vi kan håpe på i dag?, spurte Nordby. La oss holde hodet kalt og tenke oss litt om før vi er for raske med å lage et klart skille mellom det guddommelige og det mer verdslige, det alminnelige, det som bare skjer av seg selv, oppfordret han.

– Vi som er her er enige om at det er Gud selv som har skapt alle ting, men han er også den som virker i og holder sin skapning ved like. Gud er den som gir oss livet og som holder oss i live.Jo, mer vi lærer om kroppen vår, jo mer forstår vi at i kroppen vår foregår det en kontinuerlig kamp for å holde oss i live. Immunforsvaret i kroppen vår forsvarer oss mot virus, bakterier og endog kreft. Det betyr at de aller fleste sykdommer blir avverget eller helbredet av kroppen selv. Men troens øye ser her Guds finger. Vi våger å tro at her virker Gud selv midt i det dagligdagse.

Så har vi hele legevitenskapen som stadig gjør nye fremskritt. Hele systemet med leger, sykepleiere, hjelpepleiere, sykehus, pleiehjem, medisiner.  Det har innenfor diakonien aldri vært tvil om at dette har vært et arbeid i Guds tjeneste for mennesker i nød.  Ja, vi er til og med så frimodige at vi tror at Gud virker selv gjennom dem som ikke tror.  Ja, selv gjennom den ateistiske leges arbeid, våger vi å se Gud finger i virksomhet.

Helbredelse?

– Så nærmer vi oss spørsmålet vi alle sitter med. Virker Gud også på andre måter? Hva med bønn, håndspåleggelse og salving? Her må vi være ærlige og si at noen ganger så ber vi, og ber, men våre bønner ser ikke ut til å bli hørt. Våre nærmeste blir ikke bedre, men tvert imot ender det med død og begravelse, og kanskje også en veldig skuffelse over at Gud kunne tillate dette til tross for våre og hele menighetens intense bønner. Da må vi være så realistiske at vi innrømmer at det hører med til det å være menneske at vi en gang skal her i fra.

– Men så ser vi også at noen mennesker har en kraft i seg til å lindre «vonter», ja kanskje til og med å helbrede på uforklarlig vis. I vår kristne språkbruk sier vi at de må ha «helbredelsens nådegave».

– For noen uker siden var jeg på et seminar i Nidarosdomen med Snåsamannen. Det var en opplevelse å være sammen med han som har hjulpet tusenvis av mennesker, og å høre hans klare vitnesbyrd. Det er flere med slike gaver enn vi ofte er klar over og som ikke alltid er klar over det selv heller. Andre ganger ser det ut til at det er de troendes forbønn som bringer helbredelse, slik det er beskrevet i Jakob 5. Andre ganger er det prestens bønn og salving som har sin virkning, kanskje i forbindelse med syndsbekjennelse og tilsigelse av syndenes forlatelse. Men la oss være ærlige, dette er ikke noe som virker automatisk, noe vi kan forlange, sa pastor Nordby.

I Guds hender, uansett

– Guds godhet og omsorg virker på mange måter. Gjennom kroppens helbredende evner, gjennom naturens planter og urter, gjennom helsepersonalets kunnskap og omsorg og ved at Gud selv griper inn på uforklarlig vis. Det gjør at vi våger å tro at det også kan skje tegn i dag midt i mellom oss. Tegn som peker frem mot den gangen der fremme da det ikke skal være mer sorg, død, sykdom og pine. Men det som er viktig å vite, er at uansett hvordan det foregår eller hva som skjer, så er vi i Guds hender.

Som Paulus en gang sa det, «om jeg lever eller dør så hører jeg Herren til». Og, i Romerbrevet 8; «Og så er jeg viss på at verken liv eller død, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus vår Herre.»

Amalie Amelia (Adubeaa Hagan) og Ernestina (Osei Assibey) gledet oss nok en gang med lovsang på gudstjenesten; personlig, engasjert og troverdig! Ernestina assisterte også ved nattverden. Takako (Ueno) bidro med flott orgelspill. Synnøve (Sivertsen) hadde kofferten/barnestunden og Bjørg (Burkeland) var kirkevert og leste dagens tekster.

(Preken/gudstjenestereferat og foto v/ Ole-Einar Andersen)

«Den som forsøker å si noe vettugt om himmelriket – eller om evigheten om du vil – vil alltid komme til kort. Én ting vet jeg, og det er at vi nesten ingenting vet om livet etter dette». Slik innledet pastor Øystein Brinch sin engasjerende preken på Høstoffergudstjeensten 21. oktober. En preken hvor han også slo fast at Gud ikke trenger noe «trospoliti».

Brinch hadde en travel høstofferhelg i Trondheim. Lørdag holdt han et folkeopplysende og allmendannende pianokåseri om komponisten Halfdan Kjerulf. Det hadde fortjent enda flere frammøtte. Da var det ekstra stas at Norges udiskutable harpedronning, og en av verdens mest anerkjente harpister, Willy Postma, var blant tilhørerne. Hun hadde en lang samtale med Brinch ved flygelet rett etter kåseriet, og fikk også en av notene. Praten fortsatte under kaffen etterpå.

Søndag ikke bare prekte Brinch kraftfullt; han var også dagens organist; og bidro dermed ytterligere til en gudstjeneste som «traff» og ga gjenklang i oss så det kjentes!

– Vet vi da noe som helst om himmelriket, Guds Rike eller evigheten?, spurte Brinch etter sin litt utfordrende innledende påstand. Ja, faktisk.  Bibelen gir oss antydninger eller bilde, fortsatte han. Åpenbaringsboken forteller for eksempel om perleporter og gater av gull, men trauste trøndere er vel ikke helt på den bølgelengden, sa han med et smil som viste at det er ikke han heller…

– Jesus hjelper oss med realismen, sa Brinch. Han har gitt oss flere korte lignelser; illustrasjoner om du vil, eller antydninger om det passer best. Jesus kaller himmelriket for et sennepskorn som er knøttlite men som vokser seg til en stor hagevekst som fugler kan bygge rede i. Og han kaller himmelriket for en surdeig.Folk som er litt viderekomne når det gjelder gjærbakst, vet at en surdeig virker på samme måte som gjær. Det som begynner som en liten klump, vil til slutt gjennomsyre hele bakstedeigen. Det bare skjer, stille og rolig. Nesten umerkelig. Enten jeg skjønner hva som foregår eller ei: surdeigen fortsetter å gjennomsyre den påbegynte brøddeigen.

Ikke trospoliti

– Jesus har gitt oss en annen himmellignelse også; det er nok denne som ligger mitt hjerte nærmest, sa Brinch og siterte fra dagens prekentekst (Matteus 13: 24-31):  «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.”

– Så var det altså noen ivrige tjenere som ville gå ut i åkeren og luke vekk ugresset. Men det fikk de ikke lov til, for kanskje ville de da også rykke opp noen av hveten… og det ville ikke Gud ha noe av.

– Det hender at de ivrigste i Guds Rike blir for harde i klypa og blir trospoliti. Men Gud trenger ikke trospoliti. Gud kan forsvare seg selv, fastslo Brinch. Paulus er klar i blikket og tydelig med ord i Rom 12,19: ”Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.”

Guds Rike vokser uansett

Dagens budskap er altså dette; Guds Rike vokser enten jeg vil det eller ikke. Enten jeg ser det eller ikke. Enten jeg har tro på at det vokser eller ikke. Og til oss som er eldre enn de yngste: Er vi bekymret for kirkens fremtid? Til det er å si at menigheter dør og fødes. Slik har det alltid vært. Men Guds Rike vokser. Som regel uten at vi merker det. Det er fånyttes å sette seg ned og se på at gresset gror – at sennepsfrøet blir til busk.

– Men hva vet vi så om det som kommer?, spurte Brinch. Bibelen forteller meg i grunnen bare to ting: Himmelriket vokser enten jeg vil det eller ikke. Og for det andre: den dagen evigheten blir åpenbart har jeg ett forhåndsløfte. Vi finner det i Åp 21,4: ”Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Kan jeg sitere en salmestrofe?

Og alle ting som tynger her,

Vår Herre fjerne skal,

Og tørre alle tårer av

Der i sin gledessal.

:/: Og døden den er ikke mer :/:

Nær Herren Sebaot!

Den som holder seg nær til Gud her i tiden, skal også være nær Gud i evigheten som kommer, var de løfterike avslutningsordene i pastor Øysteins Brinchs preken.

—

Som vanlig deltok legfolk aktivt i gudstjenesten. Diana (di Giampaolo) og Tamisha (Kindberg) leste dagens tekster på italiensk og engelsk. Tamisha assisterte også under nattverden. Asbjørn (Stjern) styrte teknikken med stø hånd.  Ole-Einar (Andersen) ledet. Etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen; som vanlig velsmakende ivaretatt av Edith (Nørsett) og Torun (Andersen).

Gudstjeneste/prekenreferat og foto ved Ole-Einar (Andersen)

Søndag 21. oktober kl. 11.00 er du hjertelig velkommen til HØSTOFFER-gudstjeneste i Metodistkirken. Vi er kjempeglade for å ha besøk av pastor Øystein Brinch. Han vil både preke, forrette nattverd og være gudstjenestens organist!!

Øystein er en av den norske metodistkirkens spesielt kjære og profilere prester – han er også kjent og avholdt fra morgenandaktene i nrk. Brinch er redaktør for andaktsheftet » I Dag» som er den norske utgaven av det internasjonale «Upper Room» som utgis over hele verden. Han er «pensjonist», men betjener Metodistkirken på Elverum. Du kan lese et fyldig intervju med Øystein et annet sted på denne hjemmesiden!  Mer først og fremst er du velkommen til kirken søndag! Etter gudstjenesten er det kirkekaffe i Wesleysalen. NB: Få også med deg Øysteins pianokåseri kirken lørdag kl. 13.00!!

Lørdag 20. oktober kl. 13.00 er det mange velklingende grunner til å få med seg gratis pianokåseri  i Metodistkirken!

Øystein Brinch spiller og kåserer om «Halfdan Kjerulf – Norges første nasjonalkomponist – i skyggen av Grieg».

Det er «toilldag» i midtbyen lørdag, og desto større grunn til å sikre seg et gratis innskudd på sin kulturelle dannelseskonto! Øystein Brinch er prest i Metodistkirken i Norge, og en langt over gjennomsnittet habil «amatør»-pianist! Etter kåseriet blir det enkel kaffeservering i kirken!

Helgens menighetstur til Søvassli ble minst like hyggelig som den var våt. Med andre ord hadde vi det superoptikjempefantafenomenalistisk! Dessuten har Trondheims-metodister et realistisk forhold til skaperverkets meteorologiske påfunn, og vet å kle seg etter forholdene.

Noen fullt «lovlige» og forståelige forfall i siste liten,  reduserte flokken noe, men for alle 22 som deltok ble det en fin weekend med godt fellesskap, prat og aktiviteter. Ekstra stas at pastor Lars-Erik «Lasse» Nordby deltok hele helga. Han hadde utvilsomt den lengste reiseveien; grytidlig fredag morgen dro han hjemmefra (Moss) og på vei til Søvassli hadde han tilbrakt store deler av dagen i Stockholm! Transporten fra Trondheim til Søvassli skjedde i el-bil. Temperatur nær frysepunktet, striregn, mange og lange oppoverbakker (og litt for høy hastighet…) gikk hardt utover batterikapasiteten, så da vi parkerte i 21.30-tiden var det tre kilometer rekkevidde igjen! ( Hadde det ikke vært for at sjåfør og passasjer allerede kan sies å være det, så kunne man bli religiøs av mindre…)

Etter frokost lørdag samlet vi oss til orientering og samtale met utgangspunkt i hva Metodistkirkens sosiale prinsipper sier om Klima og Miljø. Det er ikke lite, og definitivt tankevekkende og utfordrende. Timen gikk fort med flere interessante innspill og kommentarer til pastor Nordbys presentasjon.

Været innbød som antydet innledningsvis ikke til de lengste turene, så vi endte opp med å gå litt i nærområdet, og samle oss i gapahuken med varme på bålet. Og de tøffeste (yngste) suste gjentatte ganger på zip-line.

Før middag og sosial samling lørdag, var det «gudstjenesteverksted» hvor vi planla søndagens gudstjeneste. Et slikt «verksted» med innspill, samtaler, praktisk forberedelse og fordeling av oppgaver, er i seg selv en gudstjeneste!

Gudstjenesten søndag sto i skapelsens tegn. Mens isregnet pisket mot rutene, åpnet gudstjenesten med et heftig, livsbejaende dansepreludium» framført av tre unge jenter. Barna sto også for en flott altertavle-installasjon av «livets tre» utført i en kombinasjon av maling og høstblader. Og noen av barna hadde samlet stener og trevirke som dannet et kors på gulvet hvor vi tente forbønnslys.

I vår ellers gjennomdigitaliserte og dataanimerte tid, blåste pastor Lasse livspusten inn i den analoge flanellografen. På den levendegjorde han begge skapelsesberetningene i 1. Mosebok 1, og fikk også formidlet hvordan gamle tiders «leirbål-fortellinger» har overlevert de eldste bibelske fortellingene og mytene fra slekt til slekt før de ble skrevet ned. Pastoren avsluttet skapelses-flanellografen med «big bang» og oppfordret oss til videre tenking rundt spørsmålet om hvordan vi ville formulert en skapelsesfortelling i dag, tuftet på vår tids teologiske og naturvitenskaplige forståelse og kunnskap.

Som vanlig viste Søvassli Ungdomssenter/Leirskole seg som et supert reisemål og ramme for menighetsturen. Meget velegnede lokaler. Et særdeles hyggelig vertskap og personale gjør at vi føler oss oppriktig velkommen; og vi blir traktert med rikelig, solid og velsmakende mat! All grunn til å tro at vi skal tilbake neste år!!

– Tanken på, og fornemmelsen av, å være i Guds hjerte uansett hva som skjer, er for meg det største under, helt løsrevet fra min sterke eller svake tro, sier pastor Øystein Brinch og siterer Apostlenes Gjerninger 2:21: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst».– Dette er kristentroens innerste vesen og frigjørende kraft. Enklere kan det ikke bli, sier Brinch som preker på høstoffergudstjenesten vår søndag 21. oktober. Han er også søndagens organist!

– Med alder, og mulig visdom, opplever jeg at min teologi (les kristentro) skjæres mer og mer inn til beinet. Detaljene blir stadig mer uviktige for meg. Jeg orker ikke la meg engasjere av detaljproblemer og ”snurrepiperier”. Jeg orker ikke kaste meg ut i ørkesløse debatter om likekjønnede forhold, alkohol eller ikke i altervin, eller hvorvidt glutenfrie oblater kan være Jesu legeme og slike ting, sier Brinch.

– Kan jeg være litt from??, spør han, og det kan vi jo ikke akkufrat nekte en prest. Og Brinch deler sporenstreks et salmevers av M. B. Landstad som han stadig oftere kommer tilbake til:

”Ser jeg meg i verden om, Tenker på de svunne dage

Hva som gikk og hva som kom Og hva ennu står tilbake –

Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste!”

Spilleglad pianokåsør

Den profilerte metodistpresten Øystein Brinch (71) er pensjonist, men er deltids menighetsprest for Metodistkirken på Elverum som de siste årene har opplevd en skikkelig oppsving. Han er kjent som morgenandaktsholder i Nrk, og han er redaktør for andaktsheftet «I Dag». (Den norske utgaven av det internasjonale «Upper Room» som utgis i ex på språk over hele verden.) I tillegg har han i flere år bygget opp et repertoar med pianokåseri over ulike tema og musikk. (Brinch er en laaangt over gjennomsnittet habil «amatør»-pianist og -organist.) Sist han gjestet menigheten vår, til høstofferthelga for to år siden, spilte han og kåserte om «Ragtime – gospelmusikkens sorte får».

Pianokåsere skal han denne gangen også. Lørdag 20. oktober kl. 13.00 spiller og forteller han om «Halfdan Kjerulf – Norges første nasjonalkomponist – i skyggen av Grieg».

Den «spilleglade» (piano og orgel) pastoren er en mangeårig venn av Trondheim menighet; ja såpass at han lar «grasrotandelen» fra Lotto-kupongen gå til vår menighet. – Men hadde min egen menighet på Elverum registrert seg som grasrot-mottaker, hadde jeg nok sviktet Trondheim, sier Brinch som for øvrig karakteriserer seg som en «sløv gambler» med en ti-ukers lottokupong som han aldri sjekker.

En preken er ferskvare

– Hva blir tema og tekstgrunnlag for din preken i Trondheim? Kan du røpe noen hovedtanker?

– Prekenteksten blir Matteus 13,24-33 om framveksten av Guds Rike. Her er en antydning: Den som forsøker å si noe vettugt om himmelriket – om evigheten – vil alltid komme til kort. Én ting vet jeg , og det er at vi nesten ingenting vet om livet etter dette. Den religiøse sjel som påstår noe annet, har ikke forstått salmedikterens ord: ”Ja, hva ei hjertet føle kan Og hva ei tanken kan ane…”

Men Bibelen gir oss antydninger og bilder. Åpenbaringsboken forteller om perleporter og gater av gull. Trauste trøndere – eller nordmenn for den sakens skyld – er vel ikke helt på den bølgelengden. Men hva vet vi da om evigheten? Vet vi noe som helst? Ja, faktisk og det er her Jesus kan hjelpe oss med realismen. Jesus har gitt oss flere korte lignelser, eller illustrasjoner om du vil. Han kaller himmelriket bl.a. for et sennepskorn som er knøttlite men som vokser seg til en stor hagevekst som fugler kan bygge rede i.

– Hvorfor skal det prekes på nytt hver søndag…?

– Fordi en preken i utgangspunktet er ferskvare, akkurat som mye av det journalister bedriver. Greit at Guds Ord står fast, men det er umulig for meg å holde samme preken i dag som jeg gjorde for et år siden. Jo, jeg kan bruke gamle manus som et utgangspunkt, fordi teksten er den samme. Men tiden er en annen. Sønnen til en tidligere kollega forkynte høyt og tydelig for en del år siden: ”Nå må vi nok fløtte, for far min har sleppt opp for preiker!”

 Har fortsatt noe å dele

– Aldersmessig er du kvalifisert for heltidstilværelse som ”pensjonist”, men du er fortsatt aktiv som både prest og pianokåsør. Hva gir dette deg?

– Jeg kan gi deg kortversjonen, sier Brinch, og den er slik: 1) Jeg mener jeg fremdeles har et budskap å dele. Jeg er og blir forkynner. Men den dagen det legger seg slør over tanken, gir jeg meg.

2) Jeg begynte som ”pianokåsør” for noen år siden, da min venn Jan Forslund fortalte at han hadde hørt fantastisk kammermusikk på «Nrk Klassisk» Det viste seg å være musikk av trønderen Thomas Tellefsen! Jeg er nysgjerrig av natur og begynte å grave litt. Da oppdaget jeg blant annet at min gamle pianolærer Nicolai Dirdal, hadde overlatt en del gamle notemanuskript til Einar Steen Nøkleberg og oppfordret ham til å se nærmere på dem. Det resulterte i cd-innspillinger av Tellefsens komposisjoner, bl.a. to pianokonserter og symfonier. Trondheimspianisten Jørgen Larsen har også gjort mye av det samme.

For meg resulterte det i en presentasjon av Thomas D. A. Tellefsen – med selvspilt musikk. Slik begynte det. Siden har det «ballet på seg» med «Norge er mer enn Grieg», «Kvinner komponerer», «Salmer i musikken», «Ragtime – gospelmusikkens uskikkelige fetter», «Kjerulf – Norges første nasjonalkomponist» – og en ennå ikke ferdig innøvd presentasjon av Per Winges liv og musikk, forteller Brinch. Dette gir jeg meg den dagen ingen vil høre på meg mer, eller fingrene stivner, sier han.

Guds ord handler ikke om homser og lesber

– Kirka vår, the United Methodist Church er inne i spennende skjebnetimer. Tror du på en framtid for kirken?

– Jeg er ikke så opptatt av fremtiden. Du har vel i tankene den, for mange, opprivende homofilistriden som jeg oppriktig talt synes vi nå skulle ha lagt bak oss. Guds Ord handler ikke om homser og lesber og likekjønnede samliv; det er jo omtrent ikke nevnt, sier Brinch.

– Det er faktisk et ord i Bibelen som jeg først snublet over for noen få dager siden, fortsetter han, – et vers i  prekenteksten for søndag 9. september. I 1 Pet 4,15 står det blant annet: ”La det bare ikke skje at noen av dere må … ha blandet seg opp i andres saker.”

– Når noen truer med kirkesplittelse på grunn av det jeg opplever som helt perifere spørsmål, blir jeg ganske oppgitt. Kirken er ikke, heller ikke Metodistkirken, en interesseorganisasjon. Kirken er en levende organisme tuftet på et samlet Guds Ord hvor kjernen er Misjonsbefalingen og Joh. 3,36:  ”Den som tror på Sønnen, har evig liv.”Ferdig med dét, fastslår Brinch.

– Om Metodistkirken har en fremtid? Jeg er mer opptatt av nok en salme, som godt kan være en yndlingssalme for meg selv om den ikke er av Charles Wesley. I 2. vers av «Kirken den er et gammelt hus» sier Grundtvig:

Vi er Guds hus og kirke nu,

Bygget av levende stener,

Som under kors med ærlig hu

Troen og dåpen forener. 

Var vi på jord ei mer enn to,

Bygge dog ville han og bo

Hos oss med hele sin nåde.

Kirken skal ikke være relevant

– Hva gjør kristendom/kirke relevant i dag? Hva er vitsen?

– Kirkens iver (les: panikk) etter å være så skrekkelig relevant, er misforstått. Relevant i forhold til hva? ”Tiden?”, spør Brinch. – Kirkens trang til å være relevant og ”moderne” gjør den uinteressant, mener han. –  Se på våre venner katolikkene. Jeg sier ikke at det er «bærre lækkert» å være katolikk, men gudstjenesten/messen er håpløst irrelevant. Likevel fylles deres kirker på en helt annen måte enn hos oss andre. Kirken skal ikke være relevant. Kirken skal være tro mot sitt grunnlag og sin tradisjon.

– Har du en favoritt bibeltekst/fortelling?

– Jeg tror det må bli fortellingen om Jesus som møter den samaritanske kvinnen ved brønnen og ber henne om vann – og samtalen mellom dem. Eller kanskje fortellingen om da Jesus mettet 5000 med nistepakken til en smågutt og det ble mer enn nok av nesten ingenting. Eller fortellingen om faren som trofast ventet på at sønnen skulle komme hjem igjen etter å ha satt arven over styr, eller… Det er så mange å velge mellom!

Eller fra Det gamle Testamente, Dommernes bok, om Gideon som ikke hadde tro på seg selv, men som Gud likevel kalte. Eller Salme 121… Eller Salme 139 om Gud som omgir meg bakfra og forfra og som jeg ikke kan greie å rømme fra. Eller, nei jeg tror ikke jeg greier å bestemme meg…

-OK, pastor Brinch, men du er hjertelig velkommen til Trondheim, uansett!

Skapelsen og det fabelaktige mangfoldet i Guds skaperverk, sto i sentrum for familiegudstjenesten søndag 23. september; godt i tråd med høstens overordnede tema som nettopp er «Guds univers» og hvor mangfold er definert som et nøkkelord.

Ingerid Marie Hoggen ledet gudstjenesten, som tok for seg skapelsen (slik den beskrives i den første av skapelsesberetningene i Bibelen) dag for dag, knyttet til Svein Tindbergs flotte tekster (fra boka «Bibelfortellinger for barn») Etter fortellingen for hver dag, sang vi en salme/sang med tekst/tema som passet. Mye sang, med andre ord! En meget godt planlagt og gjennomført gudstjeneste som ga mening for både barn og voksne!

De mange velvalgte sangene og salmene fikk en ekstra boost av et meget opplagt og drivende  «kirkeband» som denne søndagen besto av Per Anders Mortensen (flygel), Magnus Ekker (slagverk) og Isak Løvland (bassgitar). Flott!

– Et positivt syn på mangfold er ingen selvfølgelighet. Mangfoldet må kjempes fram. Vi må si «ja» til det; vi må bekrefte at de som er forskjellige er en del av «oss»!, sa teologiprofessor Halvor Moxnes i sin preken på Mangfoldgudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 16. september. Som kristne og kirke må vi ut av komfortsonen og gjøre fellesskapssirkelen større; slik Gud gjør, understreket han.

Mangfoldgudstjenesten levde absolutt opp til navnet. Metodisten Ernestina (Ghana) assisterte den lutherske (norske) teologiprofessor Moxnes under nattverdsutdelingen. Tekstlesninger på italiensk (Diana) og engelsk (Tamisha). Ghanesisk sangrespons (Ernestina og Amelia) på dagens preken. Flott orgelspill av Takako (Japan). Og ikke minst livsbejaende og herlig spæll av Snaustrinda Spelemannslag fra Studentersamfundet i Trondheim. Aldri tidligere har vel melodier som «Leiken hinnes Kokk-Sofia», «Kaffestuggu»og «Kattejakten»vært spilt  som lovsang (instrumental) og postludium i kirka vår. Måten det ble gjort på, viser at det var på tide! ( du kan høre/se en liten videosnutt – beklager litt dårlig lys – fra postludiet her: SNAUSTRINDA POSTLUDIUM

Gudstjenesten ble for øvrig ledet av Ole-Einar (norsk).

I sin sterke, utfordrende og viktige preken, ( ikke minst i den situasjonen United Methodist Church befinner seg i, red. arm) tok professor Halvor Moxnes utgangspunkt i fortellingen i Lukas 10:1-8 – om gjeteren og den bortkomne sauen; en lignelse Jesus fortalte som respons på fariseernes murring over at «denne mannen tar i mot syndere og spiser sammen med dem».

Innenfor eller utenfor?

– Fortellingen er godt kjent, men hvorfor fortalte Jesus den?, spurte Moxnes. Jo, det handlet om å vise hvem som hørte til folket eller ikke; hvem som var innenfor og hvem som var utenfor fellesskapet.

– Fariseerne og de skriftlærde var folkets religiøse og sosiale ledere, og opptatt av hva som skulle være reglene for folket som fellesskap. Der var måltidet helt avgjørende. Måltidet spilte rollen som det som skapte og opprettholdt fellesskapet, i husholdet, slekten og landsbyen. Det var den måten fremmede ble inkludert i fellesskapet på.

– Derfor var de som brøt med normene i felleskapet stengt ute fra måltidet. Det var signal om sosial kontroll, om hvem som tilhørte «vi», i motsetning til dem som var «de andre, de utenfor.»  Syndere var ikke bare de som syndet, det gjorde alle, men det var de som holdt fast ved å bryte lovene i samfunnet, sa Moxnes.

– I moderne språkbruk vil vi si at det handlet om hvem som hørte til folket eller ikke. Det er dette spørsmålet Jesus svarer på når han forteller lignelsen om himmelriket – om gjeteren som er så dumdristig at han forlater de 99 sauene for å lete etter den som var kommet bort. Han tar en stor risiko når han etterlater de 99 utsatt for rovdyr og ulykker. Det viser hvor stor vekt han legger på den ene bortkomne, og hvor stor glede det blir når den blir funnet.

Her veksler bildene mellom dagliglivet og Guds rike – men sammenhengen med kritikken fra fariseerne og de skriftlærde gjør bildet klart: I Guds rike hører tollere og syndere hjemme! De er en del av folket, en del av «vi», ikke lenger «de andre». De som folkets ledere har utelukket, har Gud funnet og lukket inne i fellesskapet. I Guds rike hører alle med på lik linje.

Gud sprenger sirkelen

– Et positivt syn på mangfold ikke noe som er selvsagt. Mangfoldet må kjempes fram; vi må si «ja» til det, vi må bekrefte at de som er forskjellige er en del av «oss»!

Her harKaren Oliveto, den første åpne lesbiske biskopen i Metodistkirken i USA sagt noe viktig i sin hilsen til Metodistkirken i Trondheim denne helgen. Hun sier «Vi kristne glemmer ofte at Gud fortsetter å gjør fellesskaps-sirkelen større enn våre komfortsoner. Når Jesus sa: «Elsk din neste» var ikke det forbeholt mennesker som ser likedan ut som deg og tenker likedan som deg. Han mente alle. Det viste han gjennom sine gjerninger, når han snakket, spiste og brukte tid sammen med folk som ble betraktet som «untouchables», siterte Moxnes fra Olivetos brev til «Metodister i Pride».

– Her trekker biskop Oliveto en direkte linje til dagens fortelling om Jesu som ble kritisert for å snakke og spise sammen med folk som ble regnet for urene. Og hun sier det om den siden ved mangfold som denne PRIDE-uken (i Trondheim)  har feiret : et mangfold som inkluderer folk med forskjellig identitet og praksis når det gjelder seksualitet og kjønn. Hvorfor har dette vært vanskelig? Hvorfor har den lutherske kirken i Norge brukt 40 år på å komme fra fordømmelse til velsignelse og ekteskap for mennesker som lover å leve sammen, uansett kjønn? Det har selvsagt vært fordi tradisjonen om det heterofile samfunnet har vært så sterk, og har ført til tankegangen om at de som ikke passer inn ikke har noen plass. Dette var lenge den norske komfortsonen, sa Moxnes.

En komfortsone som begynte å bli utfordret av av kristne lesbiske og homofile fra 1970-tallet og fram til i dag.  Fellesskapssirkelen ble større med Kirkemøtets vedtak i 2016 om å inkludere alle i vigselsritualet, fastslo han.

Alle del av «oss»

– Jeg tror at når fellesskaps-sirkelen nå er blitt større, er det fordi vi har oppdaget noe som er felles for alle slags mangfold: når vi blir kjent, oppdager vi at vi ikke bare er forskjellige, men også like, sa Moxnes.

– Jeg tror det er dette som er skjedd for folk som samles i Pride-paraden – det er en feiring av mangfold, og anerkjennelse av forskjellighet, men også en glede over å kjenne igjen seg selv i de andre, påpekte han.

Det er par som holder hverandre i hendene fordi de er glade i hverandre, både par av like og av forskjellige kjønn. Og det er par med barnevogner med barn de er glade i og tar ansvar for, enten foreldrene er av like eller forskjellige kjønn. Og det er mennesker som ikke kjenner seg igjen i inndelingen i to kjønn, men som kjenner seg igjen som menneske med evne til kjærlighet og fellesskap.

– Etter snart 40 år som «åpen homofil» synes jeg det er en merkelig merkelapp: jeg klarer ikke se forskjell på vennskap, forelskelse, og kjærlighet og utholdenhet hos folk som har partnere/ektefeller av samme kjønn eller ulikt kjønn. Kjærligheten er ikke bestemt av kjønn!

– Sett med Guds øyne er menneskers verdi den samme. Derfor kan vi glede oss over og bekrefte mangfoldet. Å snakke om mangfold betyr å anerkjenne hverandre, så forskjellige som vi er. Og vi kan være glade for at til sammen er vi alle en del av «oss.» Da skjer det som biskop Oliveto snakker om: Gud gjør fellesskapssirkelen større!

Etnisitet, religion, seksualitet

Moxnes framhevet også at Trondheim Metodistkirke har en lang historie med mangfold og  åpenhet; særlig ved å åpne kirken for det første samepolitkske møtet i februar 1917, og den hemmelige synagogen på kirkeloftet 1941/42.

– Samisk kultur, språk religion og levemåte, ja samene selv ble ansett som mindreverdige. Dette var et mangfold som ble undertrykket av storsamfunnet, et mangfold som ikke ble ikke respektert, og som ble forsøkt utryddet. Da var det viktig at Metodistkirken åpnet for dette møtet og anerkjente samene.

– Mot nazismens inndeling i mennesker i «vi» og «de andre», som ikke har samme verdi, viste metodistkirken at den jødiske menigheten også var «vi». Uavhengig av religion har mennesker menneskeverdet felles.

– Disse to historiene peker fram mot de mest brennende utfordringer for mangfold i dag: gjelder etnisitet og religion. Den gang var det samer og jøder – nå er det ikke-hvite, ikke-europeere og muslimer – og mest eksplosivt når disse er koblet sammen. Stadig høyere grenser blir satt opp i Europa mot innvandrere og flyktninger; målet er et «en-foldig» Europa. Og så er det kommet et nytt element til; seksualitet og kjønn. Vi har sett i mange land at seksualitet som ikke er heteroseksualitet, er blitt fordømt som uforenlig med nasjonen og forfulgt, sa Moxnes.

– Hvordan skal vi tenke om dette? Hva slags stilling skal vi ta, og hva slags politikk skal vi støtte? Kan vi få noe hjelp fra evangeliene og deres fortellinger om Jesu ord og handlinger?fe, spurte Moxnes – og fant  altså et svar i Jesu lignelse om sauen som ble funnet igjen.

En liten, men godt synlig gruppe metodister gikk også i år Trondheim Pride. Vår plass var mellom «Kirken på Pride» og Bymisjonen, og stort bedre følgesvenner er det vanskelig å få! Vår gjest denne helga, teologiprofessor Halvor Moxnes lot seg villig «utmerke» som metodist – i alle fall for en dag – og gikk Prid’en sammen med oss.

Anne Jorunn (Midtkil) hadde laget en United Methodist pin, montert på regnbuesløyfe til alle metodister, og den bokstavelig talt smykket vi oss med.

En del av «kjernetroppene» våre var borte fra Trondheim denne Pride-dagen grunnet studier og reise; og noen medlemmer/venner gikk også under andre paroler/organisasjoner. Men ingen skal være i tvil om at metodister gikk årets Pride, og neste år kan vi bli enda flere!

Snaustrinda Spelemannslag (fra Studentersamfundet) deltar på søndagens «Mangfoldgudstjeneste» (16. september) hvor teologiprofessor Halvor Moxness preker og forretter nattverd.

Med «Kattejakten» som varslet postludium, vil de livsglade musikerne i Snaustrinda garantert bidra til at «Mangfold-gudstjenesten» lever opp til navnet sitt! Spelemannslaget vil også spille gladmusikk som «lovsang» under gudstjenesten.

– Jeg tror det er Gud som har skapt mangfoldet i verden, og at det er en styrke at verden består av folk som er forskjellige når det gjelder rase, kjønn, språk, alder, seksuell orientering og andre ting. Det som binder oss sammen i kirken er troen på Guds kjærlighet uavhengig av forskjeller, sier Moxnes, som selv er homofil,  til hjemmesiden vår.

Blant salmene vi skal synge, søndag er professor Moxnes’ favoritt, «Med Jesus vil eg fara». –   Kristen tro er tro på Jesus, og min tro har sitt viktigste feste i ham. Jesu måte å møte mennesker på, og gi mennesker verdi, er en utfordring vi må ta videre, sier teologiprofessoren i forkant av gudstjenesten.

NB: Lørdag kl. 19.00 innleder Halvor Moxnes til samtale om bibelforståelse og homofili i forbindelse med en enkel kveldsmat i Wesleysalen. Velkommen dit også!

– Ved å møte opp, vise deres støtte til de homofile og ved å dele Guds kjærlighet på sjenerøse måter, redder dere bokstavelig talt liv! Det sier metodistkirkens første og (hittil) eneste lesbiske biskop, Karen Oliveto, i en hilsen til «Metodister i Pride» i Trondheim og biskopen understreker at hun går Prideparaden sammen med oss «i ånden».

I et brev, datert i dag, (12. september) og som vi mottok på mail,  hilser den profilerte biskopen i Mountain Sky Area i The United Methodist Church, sine «søsken i Kristus» i Norge.

«Selv om tusener av kilometer skiller oss, er jeg med dere i ånden når dere gir vitnesbyrd ved å gå Trondheim Pride. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig deres nærvær er for de menneskene det gjelder», skriver Oliveto og fortsetter:

«Kirken vår har altfor ofte sviktet LGBTQIA -samfunnet gjennom å innføre andreklasses borgerskap for Guds elskede barn. Hver fordømmende preken, hver avvisning fra kirke og familie, hvert tilfelle av diskriminering, påfører LGBTQIA-folks sjel stor skade. Ved å møte opp, ved å vise deres støtte, ved å dele Guds kjærlighet på sjenerøse måter, redder dere bokstavelig talt liv.», skriver  biskopen.

LGBTQIA er forkortelse for lesbian, gay, bisexual, transgender, queer/questioning, intersex, og asexual (red. anm)

«Vi kristne glemmer ofte at Gud fortsetter å gjør fellesskaps-sirkelen større emnn våre komfortsoner. Når Jesus sa: «Elsk din neste» var ikke det forbeholt mennesker som ser likedan ut som deg og tenker likedan som deg. Han mente alle. Det viste han gjennom sine gjerninger, når han snakket, spiste og brukte tid sammen med folk som ble betraktet som «untouchables». Peters drøm og Paulus’s opplevelse på veien til Damaskus lærte disse lederne at Guds armer er åpen for alle.

Jeg ber om at i det «Metodister i Pride» marsjerer, så vil folk i mengden kjenne Guds kjærlighet strømme gjennom dere og slik få en større opplevelse av helhet og håp».

Deres søster i Kristus

Biskop Karen Oliveto

—

NB: Vår hastige oversettelse kan være mangelfull. Les Olivetos brev i originalversjon her: Biskop Olivetos hilsen til Metodister i Pride

Litt mer om Karen Oliveto:

Karen Oliveto ble 15. juli 2016 til manges overraskelse og glede (og andres sjokk og sinne) valgt som biskop av Western Jurisdictional Conference i the United Methodist Church. WJC er «sentralkonferansen» for Alaska, Arizona, California, Colorado, Hawaii, Idaho, Montana, Nevada, Oregon, Utah, Washington og Wyoming. Men, i en konneksjonal kirke som vår, er hun også alle united metodisters biskop.

Oliveto har nå  i drøyt to år tjenestegjort som biskop for Mountain Sky Area i United Methodist Church. Biskopsområdet hennes omfatter statene Montana, Wyoming, Utah, Colorado og én menighet i Idaho.

Karen Oliveto er 60 år gammel. Hun ble ordinert som prest i United Methodist Church i 1983, og har en doktorgrad i «Religion og Samfunn» fra det anerkjente Drew University.

De siste åtte årene før hun ble valgt til biskop, var hun både seniorpastor i Glide Memorial Church i San Francisco (over 12.000 medlemmer) og visedekan ved Pacific School of Religion in Berkeley. Der har hun også undervist i 12 år.

Karen Oliveto giftet seg med sin Robin Ridenour i 2014, etter at de hadde vært kjærester i 15 år. Robin er innviet som «deaconess» i The United Methodist Church.

 

Menighetsrådet i Trondheim Metodistkirke oppfordrer alle medlemmer og venner av menigheten, som føler det riktig og viktig for dem, å delta i Trondheim Pride-paraden lørdag 15. september under parolen «Metodister i Pride».

Fjorårets Pride-parade var den største i Trondheims historie, og metodister var selvfølgelig med på å sette den rekorden!  I år er det oppmøte på Trondheim Katedralskole kl. 11.30 og marsjen starter derfra kl. 12.30. Vær ute i god tid! «Metodister i Pride» går som en gruppe i den større seksjonen «Kirken på Pride».

Streite eller skeive, som metodister går vi uansett i solidaritet med alle homofile/LGBT-folk i vår egen by, vårt eget land og over hele verden. Vi tar avstand fra enhver religiøst begrunnet trakassering og forfølgelse av homofile/LGBT-folk. Vi anerkjenner homofiles selvfølgelige rettigheter og plass på alle nivå i kirke og samfunn og støtter deres kamp for likeverd og respekt.

Metodister fra andre byer er hjertelig velkommen til å gå sammen med oss! Medlemmer av andre kirkesamfunn/menigheter, som ønsker et fellesskap å gå Prid’en sammen med, er også særdeles velkommen til å være metodister for en dag :-)! Uansett: Ta med familie og venner og bli med på paraden!

Kveldsmat og homofili – og mangfoldsgudstjeneste

Vi minner også om at det lørdag kl. 19.00 er kveldsmat og samtale om bibelforståelse og homofili i Wesleysalen/Metodistkirken. Teologiprofessor Halvor Moxnes innleder til samtalen.

Søndag 16. september kl. 11.00 preker professor Moxnes på vår Mangfoldgudstjeneste. Han forretter også nattverd. Metodistkirkens nattverdbord er åpent for alle, uansett hvem/hva du er og hvor du befinner deg på «tros-skalaen». Om du har tonnevis med tro, eller 0,1 gram, er du velkommen!

– Kristen tro må skape engasjement. Den må vise seg i våre liv, understreket pastor Lars-Erik Nordby i sin preken på gudstjenesten 9. september hvor han tok for seg Jakobs-brevets ransakende spørsmål: Finnes det en tro uten gjerninger?

Prekenteksten hentet Nordby fra Jakob 2:1-10, 14-17 (les gjerne den!)

Pastoren vår viste til at Jakobs brev først ble anerkjent som en del av Det nye testamentet og inkludert i den såkalte nytestamentlige «kanon» på slutten av 300-tallet. Kanskje skjedde det fordi man da hadde begynt å føle behov for å balansere enkelte ytterliggående tolkninger av Paulus som skrev at vi er frelst av nåde, uten gjerninger, sa Nordby: – også den gang hadde man lett for å glemme at dette ikke var alt Paulus skrev om den saken, påpekte han.

Pauli ord betyr:   Paulus’ ord, strenge, oppriktige ord, brukes i uttrykkene «si en et Pauli ord», «tale Pauli ord til en», altså å gi en rene ord for pengene, si sin mening uten omsvøp når man vil kritisere noe. (Store norske leksikon)

Legfolket var som vanlig aktive i gudstjenesten. Bjørg leste tekstene, Ernestina og Amelia sang lovsang, Sylvi hadde «kofferten» med barna, Ernestina ledsaget ved nattverdutdelingen, Takako spilte orgel og Trygve styrtet teknikken.

Jacob versus Paulus?

NB: «spolier alert»! Hjemmesiden røper pastor Nordbys konklusjon allerede her: Vi står overfor to komplementære sannheter, én fra Jakob og én fra Paulus. Sannheter som utfyller hverandre, mente Nordby og forklarte det slik:

Til alle engstelige sjeler som måtte tvile på sin sjels frelse sier Paulus: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave».

Til alle oss som er ferd med å ta nåden for gitt, og stole på egen kraft og styrke, sier Jakob: Slik er det også med troen i seg selv, uten gjerninger, er den død! Begge deler er sant. Det gjelde bare at hver enkelt hører det som er ordet rettet til meg/deg!, sa Nordby. Utgangspunktet, troen, er ren nåde og gratis. Men, tro skal skape engasjement.

Nordby tok først for seg prekentekstens formaning om hvordan vi skal oppføre oss i Guds menighet; at alle mennesker skal behandles med samme respekt og verdighet. Den fornemme rikmannen/kvinnen har ingen fortrinn framfor en fattig stakker, ja kanskje til og med en flyktning som oppsøker kirken/menigheten. (Jakob 2:1-20)

Jakob er ikke nådig mot favorisering av sosial status. Slik skal det ikke være i Guds menighet! «Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det rike som han har lovet dem som elsket ham?», siterte Nordby fra Jakobs brev og viste til sprengkraften slike bibelord hadde i Latin-Amerika på 1960-tallet etter Det andre Vatikankonsil. Basismenigheter med fattige mennesker begynte å lesebibelen med nye øyne. Plutselig fant de bibelord, rettet til dem; ord som ga dem nytt mot og enn ny verdighet. De oppdaget at i  Guds rike hadde også deres liv betydning.Mange prester ble inspirert av denne folkelige bibellesningen som spredde om seg i land som Argentina og Brasil, og dette ga grunnlaget for det som ble kalt frigjøringsteologi.  I dag kan vi se hvordan til og den argentinske paven, Frans føler seg forpliktet på denne strømningen, sa Nordby.

La ordet ta bolig og bli virksomt

Nordbys prekenen hadde tittelen «Elsk din neste, du kristensjel», og pastoren  viste til Bjørnstjerne Bjørnsons våkne øye for urettferdighet utenfor eget lands grenser. Med dette diktet….:

Elsk din næste, du kristen-sjæl,

træd ham ikke med jernsko-hæl,

ligger han end i støvet.

Alt, som lever, er underlagt

kærlighedens genskabermagt,

bliver den bare prøvet!

… gikk Nordby over til Jakob-tekstens del to (Jakob 2: 14-.17):  hva hjelper det om vi har tro, men mangler gjerningene?

Han viste til et intervju med teologen  og Paulusforskeren John Barclay i Vårt Land for få dager siden. Paulus ikke må forsås dithen at nåden er gratis, det vil si uten forventning fra giveren. Når Gud gir oss sin nåde så er det med en forventning om at det skal gjøre noe med oss. Når vi får en gave så skaper det en relasjon, ett forhold til giveren, til Gud og dette forholdet til Gud fører til at vi blir mer lik Kristus. På samme måte er det med troens gave, troen på Jesus. Den gir oss del i kjærlighetens gjenskapermakt!, siterte Nordby fra intervjuet med Barclay.

Da forstår vi også noe mer av Jakobs krasse ord, mente pastor Nordby: «Hva hjelper det, søsken, om noen sier han ha tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?»

– Troen må skape et engasjement. Den må vise seg i vårt liv. Dette var selvsagt ord som vår kirkefar John Wesley trykket til sitt bryst. Men samtidig står vi her overfor to komplementære sannheter fra Jakob og Paulus. Sannheter som utfyller hverandre, sa Nordby.

Vi kunne kanskje si det slik: Til alle engstelige sjeler som måtte tvile på sin sjels frelse sier Paulus: For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Til alle oss som er ferd med å ta nåden for gitt og stole på egen kraft og styrke, sier Jakob: Slik er det også med troen i seg selv, uten gjerninger, er den død! Begge deler er sant. Det gjelde bare at vi hører det som er ordet til meg!

– La Ordet ta bolig og bli virksomt i våre liv; for vår egen og vår nestes skyld, sa pastor Lars-Erik Nordby som samtidig understreket at til nattverden senere i gudstjenesten var alle invitert til å få del i ordet om kjærlighetens gjenskapermakt.

Og som vanlig rundet vu av med kirkebakkekaffe og livlig prat bak i kirken.

NB: Neste anledning til å møte og høre pastor Lars-Erik Nordby blir på menighetsturen til Søvassli. Bli med!

Variasjonen var vesentlig større i både kjønn og alder enn den opprinnelige disippelflokken, men vi var i alle fall 11 i tallet + to hunder som gikk metodist-menighets-søndagsturen til St. Olavs-spranget i Bymarka søndag 2. september. 

Velsignet ble vi også, på mange vis. Turen gikk gjennom fascinerende, kupert terreng i denne delen av det fredede Bymarka naturreservat med mye mosegrodd gammelskog og trolske falne trær og stubber. Noen av grantrærne langs stien er over 200 år gamle.

Perfekt turvær på den første septrembersøndagen, god stemning, og strålende utsikt utover Trondheimsfjorden når vi nådde målet, det dramatiske St. Olavsspranget. I følge sagnet skal helgenkongen Olav hoppet over det stupbratte juvet; vi nøyde oss med utsikten.

Det diakonale aspektet ved turen ble ivaretatt av Anne Jorunn. Midt i en travel arbeidssøndag og bakeøkt for studentmenigheten, åpnet hun huset og serverte kaffe til metodist-disippelflokken på vei hjem. Og uten at det overrasker kjentfolk; når Anne Jorunn serverte såkalt «mislykka bakst» og «avskjær», var det for alle oss andre snakk om himmelske makroner, kaker og smaker fra øverste hylle.

NB: Neste søndag har vi gudstjeneste i kirken, med pastor Lars-Erik Nordby.

Troen må alltid leve i nåtiden. Det er troen på at Jesus fortsatt «skjer» i vår verden, som gjør kristen tro relevant i dagens samfunn, sier teologiprofessor (emeritus) Halvor Moxnes. Søndag 16. september både preker og forretter han nattverd på «Mangfold-gudstjeneste» i Trondheim Metodistkirke.

– Jeg tror det er Gud som har skapt mangfoldet i verden, og at det er en styrke at verden består av folk som er forskjellige når det gjelder rase, kjønn, språk, alder, seksuell orientering og andre ting. Det som binder oss sammen i kirken er troen på Guds kjærlighet uavhengig av forskjeller, sier Moxnes til hjemmesiden vår.

– Kristen tro er tro på Jesus, og min tro har sitt viktigste feste i ham. Jesu måte å møte mennesker på, og gi mennesker verdi, er en utfordring vi må ta videre, sier han og «avslører» at salmen «Med Jesus vil eg fara», er hans favoritt i salmeboken.

Halvor Moxnes (73 år) har gjennom flere tiår markert seg som en av landets ledende teologer. Han tok teologisk embetseksamen ved Universitet i Oslo 1971. I 30 år (1984-2014) var han professor i teologi med særlig vekt på Det nye testamente ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han har også fått stor internasjonal anerkjennelse for sin forskning og forfatterskap- Moxnes har også skrevet flere populærvitenskapelige bøker som har fått meget god mottakelse. Det gjelder ikke minst «Hva er kristendom» (2013),  «Historien om Det nye testamentet»(2015) og «Historien om Jesus»som ble utgitt i 2017 – (alle er bøker som anbefales på det sterkeste, red.anm) Moxnes forsker særlig på Det nye testamente, familie, seksualitet og kjønnsroller, kulturell kontekst for bibelfortolkning, den historiske Jesus og sosialantropologi og bibeltolkning.

Moxnes har også i en årrekke markert seg som en sterk talsperson for homofiles stilling og plass i Den norske kirke.

Tro, håp, kjærlighet og liv

– Det er skrevet hyllekilometer med teologisk litteratur. Hvorfor er fortsatt teologisk forskning/arbeid viktig?

– Fordi troen alltid må leve i nåtiden. Hva det betyr å tro på Gud, må alltid prøves ut i den verden vi lever i, og møte mennesker med de utfordringene vi har.

– Hva er kirkens rolle og oppgave i vår verden?

– Jeg synes en av takkebønnene etter nattverden i den lutherske kirken uttrykker det. Der takker vi for at midt i tvil og fortvilelse gir Gud løfte om tro og håp; i en verden av hat og død gir Gud løfte om kjærlighet og liv. Å forkynne dette er kirkens viktigste oppgave – og så kommer alle andre oppgaver med å støtte alle livskrefter i verden.

– Jeg er veldig glad for invitasjonen til å komme til Trondheim Metodistkirke og delta i deres «Mangfold-gudstjeneste» i Pride-helgen. Jeg er også glad for at metodister i Trondheim viser at dere tar et ansvar for å arbeide med forholdet til homofile og lesbiske kirkemedlemmer, sier Moxnes.

Vi for vår del vil oppfordre «alle», metodister og andre, til å komme på «Mangfold-gudstjenesten» og høre Halvor Moxnes preke og gjerne delta i nattverden. Metodistkirkens nattverdbord er i alle fall åpent for alle!

– Hvilken kjennskap og kontakt har du hatt med metodistkirken?

– Jeg har jo hatt studiekamerater og venner fra metodistkirken, men ikke mye direkte kontakt med kirken. Men under studietiden i USA på 1970-tallet ble jeg klar over hvor mange fra de ulike metodistkirkene som deltok i borgerrettighetsbevegelsen og støttet Martin Luther King.

– Hva er din «troshistorie»?

– Jeg ble avgjørende preget av ungdomstiden på Hamar da Kristian Schjelderup var biskop. Biografien som ble skrevet om ham het «Mannen som ville åpne kirken», og det var Schjelderup som ordinerte den første kvinnelige (lutherske, red anm…) presten i Norge. I det kristelige Studenterforbundet møtte jeg frigjøringsteologien og overbevisningen om at kristen tro måtte føre til rettferdighet og kamp mot undertrykkelse. Og i Åpen Kirkegruppe for homofile og lesbiske, lærte jeg hvor avgjørende det er at vi kan tro at vi alle er skapt i Guds bilde.

Sammen med Jesus

– Har du en favoritt-salme, og hvorfor den?

– På folkeskolen på Vestlandet sang vi ofte Elias Blix’ salme «Med Jesus vil eg fara på livsens ferd ilag», og siden min tro har sitt viktigste feste i Jesus, er jeg fortsatt veldig glad i den. (red.anm: derfor gjengir vi den salmen på slutten av dette intervjuet. Vi vil også synge den på Mangfoldgudstjenesten)

– Hva med en favoritt-bibelfortelling og hvorfor?

– Jeg tror det må være fortellingen om Emmaus-vandrerne i Lukasevangeliet ( 24: 13-35) og hvordan de ble ledet til å kjenne Jesus igjen. Han hadde en lang samtale med dem, men det var først da «han brøt brødet,» at de kjente ham. Det er en eksempelfortelling om nattverden, om hvordan det er en konkret handling som skaper tro.

Sjokkopplevelse

– Uten å bli altfor se-og-hør’sk, kan du si noe om når du ble bevisst din homofili, og evt. hvorfor du har valgt å leve i «sølibat»?

– Det var ved slutten av studietiden, gjennom en helt uventet forelskelse, at jeg ble klar over at jeg var homofil. Det var personlig en sjokk-opplevelse, men heldigvis ikke et religiøst problem. Den teologiske utdannelsen jeg fikk på Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo, hadde lært meg det som det tok lang tid for den lutherske kirken å skjønne; at Bibelen ikke snakker om kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. At jeg ikke er gift eller har en partner skyldes derfor ikke et valg av sølibat, men at jeg – som mange andre – ikke har truffet noen som ble en partner. Men som mange andre har også jeg levet et godt liv med mange venner, forteller Halvor Moxnes.

–

Litt mer om Moxnes

Halvor Moxnes ble født i Sokke i 1944 og tok artium ved Hamar Katedralskole. Han er cand.theol. fra Universitet i Oslo (1971). Han ble dr.theol. i 1978, etter studier i USA og England, på avhandlingen «Theology in Conflict. Studies in Paul’s Understanding of God in Romans»)og professor ved Teologisk Fakultet i 1984.

I tillegg til professoratet i Oslo, har Moxnes hatt flere lengre studieopphold ved universiteter i USA, Canada og Storbritannia, og deltar fortsatt i flere internasjonale bibelfaglige organisasjoner.

Hans faglige interesser har i mange år vært knyttet til å utforske Det nye testamente og urkristendommen ved hjelp av samfunnsfaglige perspektiv; de siste årene tematisk knyttet særlig til studiet av den historiske Jesus, seksualitet og kjønn, spesielt maskulinitet. Et annet tyngdepunkt er de kulturelle forutsetninger som ligger under våre tolkninger, studert på fremstillinger av den historiske Jesus i lys av utviklingen av nasjonalismen i Europa i 19.århundre. Begge disse temaområdene reiser spørsmålet om hermeneutikk og bruken av bibeltekster i en fler-kulturell og -religiøs sammenheng.

Og her er, som lovet, hans favorittsalme,

«MED JESUS VIL EG FARA»

skrevet av Elias Blix i 1875:

Med Jesus vil eg fara
på livsens ferd ilag.
Gud, lat den samferd vara
alt til min døyand dag!
Det er mi høgste æra.
Det er mi største ros.
Hans fylgjesvein å vera,
og vandra i hans ljos.

Min Jesus, sannings stjerna.
Lys opp min mørke veg!
Mitt hjarta vil så gjerna 
få flygja etter deg.
Du lyser enn i verdi
som før frå Betlehem.
Ver du mitt ljos på ferdi
til heim med deg eg kjem.

Min Jesus, gjævast givnad,
min eignalut og skatt!
I all min sorg og livnad
meg støtt for auga statt!
Som vesle blomen trugen
ser opp mot sol og dag,
til deg så vender hugen
til deg kvart andedrag.

Min Jesus, Sarons lilja,
bløm fagert opp i meg!
Lat ingen ting meg skilja
og riva bort frå deg!
Du vintre i Guds hage,
min kjære Herre Krist,
unn også meg den lage
å veksa som din kvist!

Du til di grein meg sette
alt i min fyrste vår.
Med livsens dogg meg vætte
gav sol og signa år.
Du vil og vokster gjeva
alt til min siste slutt:
Lat meg i deg få leva,
i deg få anda ut.

Velkommen til Trondheim Metodistkirke, Halvor Moxnes!

MELD DEG PÅ! NÅ! Kanopadling, gudstjeneste, sang og musikk, zipline, klatrevegg, god mat og godt fellesskap. Høstens vakreste metodisteventyr, menighetsturen til Søvassli Ungdomssenter og Leirskole nærmer seg! Det er med stor glede og forventing alle medlemmer og venner av menigheter oppfordres til å bli med på årets tur som skjer helgen fredag 28. til søndag 30. september!

Ekstra hyggelig er det at vår nye pastor, Lars-Erik Nordby, blir med på menighetsturen. Benytt denne anledningen til å bli enda bedre kjent med ham!

Påmelding gjøres jo før jo heller til Sylvi Larsen Strømme!

Mail: sylvi-ls@online.no

SMS / telefon: 918 21 621

Du finner mer informasjon om menighetsturen  på denne linken:

SØVASSLI KALLER PÅ DEG!

Vi har nok en gang fått veldig hyggelige priser.

Prisene gjelder for overnatting og alle måltider!

0-3 år: gratis!
4-6 år: 550.-
7-9 år: 710.-
10-12 år: 880.-
13-18 år: 1100.-
Voksne: 1260.-
Studenter: 625.- NB!

Max pris pr. familie
(foreldre og barn): 3950.-

Vi har etter hvert hatt mange fine turer til Søvassli Ungdomssenter  og leirskole på Hemnkjølen – og i år blir intet unntak! Det ligger på alle måter an til bli en samling med d stort utbytte for både sjel og kropp! 

Søvassli Ungdomssenter og Leirskole ligger langs E39, ca 70 km sør-vest for Trondheim.  det tar ca fem kvarter å kjøre. Leirtstedet er omgitt av fint turterreng og har mange aktiviteter å tilby for hele familien.  

Innkvarteringen skjer i leirskolens internat, på 2-5-manns rom. Alle rommene har eget bad (WC og dusj). Alle måltider er inkludert i prisen! Stedet har store, romlige lokaler som gir godt armslag for aktiviteter også innendørs.

Bli med!!

– Gud er ingen lokal stammegud, men himmelens og jordens skaper og herre. En Gud for alle folkeslag. En Gud som er nær og bryr seg om alt og alle, sa vår nye pastor Lars-Erik Nordby i sin preken på samlingssøndagen 26. august. En preken hvor han også oppfordret menigheten til å være åpen for de anledninger Gud vil sende oss, og åpne kirkens dører.

Vi var over 40 tilstede på samlingsgudstjenesten som ble en flott start på det nye arbeidsåret. Samlingsgudstjenesten ble innledet med Wesleysalmen «Kjærlighet som ei har like».  Senere sang vi «Raus og romslig er Guds nåde»,«Til himlene rekker din miskunnhet Gud»og «Vårt alterbord er dekket», før «I sing the grace of God within you»  avsluttet gudstjenesten. (Den er forresten så fin at vi gjengir den i sin helhet på slutten av denne «reportasjen»)

Flere av menighetens legfolk var aktivt involvert i samlingsgudstjenesten. Takako fra Japan spilte orgel. Dagens bibeltekster ble lest av Diana fra Italia og Tamisha fra Antigua. Ernestina fra Ghana sang lovsang og assisterte ved nattverdsutdelingen. Synnøve fra Trondheim hadde «kofferten»/samtalen med barna. Nozawa fra Japan/USA (feltprest i US Marines) lyste velsignelsen og Ole-Einar fra Trondheim ledet. Og etter gudstjenesten var det kirkekaffe i Wesleysalen hvor det var skikkelig samlings-summing  rundt bordene.

Omsorg for alle

Pastor Nordby hadde valgt beretningen om innvielsen av Salomos tempel  (1. Kongebok 8) som sin prekentekst. Han gjorde akkurat som prekentittelen signaliserte; fra det han kalte en «utrolig rik tekst» trakk han på en inspirerende og utfordrende måte linjene «Fra Salomos tempel til kirken på Lilletorget og videre ut i verden».

– Vi hører om hvordan Guds herlighet fyller templet, og hvordan den kloke Salomo forstår at Gud ikke er den lokale stammeguden som kanskje også noen i dag kan fristes til å tro, sa Nordby. – Salomo ser for seg at fremmede som kommer fra land langt borte, kommer for å tilbe himmelen og jordens Gud på dette sted. Gud er ikke lenger bare Israels Gud, men Gud for alle folkeslag! Siden Gud har skapt himmelen og jorden finnes det ikke noe eller noen han ikke har omsorg for eller bryr seg om, understreket pastoren og påpekte at begivenhetene i Salomos tempel viser seg å være aktuelle også i vår tid.

Vi er ikke universets herrer

Nordby viste til at Salomos innvielsesbønn ble svært så aktuell for mange gjennom den varme sommeren vi har lagt bak oss (se 1. Kongebok 8:35): – Også vi har jo nå opplevd at himmelen kan lukkes og det ikke kom regn. Vi kan til og med forstå at dette har med synd å gjøre, for mange undrer seg nå på om at dette er et resultat av vår grådighet og vår måte å utnytte Guds gode gaver på.  Ja, hadde vi lest hele teksten ville også sett at Salomo vet at både hungersnød, pest, fiender og sykdom er reelle trusler som truer. Vi lever i en tid hvor vi er i ferd med å oppdage at vi ikke er universets herrer som med vår intelligens kan finne løsninger på alle farer som truer, men snarere føler vi en ny usikkerhet bre seg. Vi aner at også vi i vår tid trenger å omvende oss hvis ikke hele vår eksistens skal bli truet, Vi tåler ikke at gjennomsnittstemperaturen stiger mer, før hele klimabalansen rokkes, sa Nordby.

Tilfluktssted

Vår nye pastor knyttet også konkrete hendelser i Trondheim metodistkirkes historie til prekenteksten og Salomos innvielsesbønn hvor kongen inkluderte fremmede fra et land langt borte: «Når de kommer og ber vendt mot dette huset, da må du høre dem i himmelen der du troner , og gjøre alt det de roper til deg om!»

 Trondheim menighet har ved flere anledninger vært villig til å åpne seg for de uventede utfordringene. Dette kirkehuset er blitt et tilfluktsted for de som trenger hjelp, et sted hvor Herren Gud selv har kunnet invitere inn de som trenger hjelp, sa Nordby og viste til det historiske samemøtet i februar 1917, til den hemmelige jødiske synagogen på kirkeloftet i 1941/42, innkvarteringen av tvangsevakuerte finnmarkinger i 1944, og kirkeasylet til muslimske Kosovo-albanere på 1990-tallet.

– Nå må kanskje også dere innrømme at ikke alt dette var en del av menighetens virksomhetsplaner, sa pastor Nordby, det var situasjoner som plutselig oppsto. Men noen var villig til å ta sjansen og åpne dørene slik at noen som trengte hjelp kunne si med salmisten: «Hvor elskelige dine boliger er, Herren Sebaot»og kanskje de også etter hvert kunne føye til: «Salige er de som bor i ditt hus, de skal alltid love deg».

Og da blir det kanskje også vår oppgave som menighet å være åpne for de anledninger Gud selv vil sende oss, slik som det har vært ned gjennom historien.  På den måten vil Guds ark ta bolig i blant oss, og Guds herlighet fylle templet på nytt.  De som åpnet kirkedørene fikk både ubehageligheter og mye ekstraarbeid, ja de satte endog livet på spill. Jeg tror ikke at de der og da så at nettopp dette var det som brakte skyen med Guds velsignelse og nærvær, , men vi som kommer etter kan se hvordan deres mot  og offervilje var det som åpnet for  Guds fortsatte velsignelse, sa Nordby.

Her og nå – og i evigheten

– Men skal vi leve nær Gud, må vi åpne oss for hans nærvær. Vi som er her har erfart at Guds selv åpenbarte seg i Vår Herre Jesus. Gjennom ham har vi lært Gud å kjenne på en ny måte, sa Nordby og viste til dagens evangelietekst og Jesu preken over brødunderet som pekte fram mot nattverden hvor Gud gir seg selv til oss slik at vi kan få leve ved og i ham.

– Hvordan dette foregår et for oss hva de greske kirkefedrene kalte mystrion,et mysterium, som de latinske kirkefedre kalte et sakrament. Hva som ligger i dette har kanskje de ulike kirker og teologer brukt i overkant mye tid på å finne ut, sa Nordby. For oss er det nok å vite at her får vi del det livet som begynner nå og fortsetter like inn i evigheten, sa han.

– Uansett er det Jesus selv som nå inviterer oss til måltidet som gir oss kraft og mot til å gjøre hans vilje og som foregriper den tid da vi skal sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob – og Salomo- i de himmelske boliger.  Alt vi kan si er: Kom for alt er ferdig!  Kom og motta kraften og motet til å gjøre Guds vilje, oppfordret pastor Lars-Erik Nordby – og menigheten fulgte oppfordringen.

—

Som lovet; her er den newzealandske metodisten Colin Gibsons flotte salme fra 1999:

 «I sing the grace of God within you»

1) I sing the grace of God within you,

I know that grace within my soul;

and when we honor God in each other

we bring together one gracious whole.

 

2) I sing the love of Christ within you,

I know that love within my soul;

and when we honor Christ in each other

we come together, one loving whole.

 

3) I sing the Spirit’s life within you,

I know that life within my soul;

and when we honor life in each other,

the Spirit forms one living whole.

Planlegging er viktig. Samtidig må vi som menighet og kristne vise evne til å gripe de uventede utfordringene, sier vår nye pastor Lars-Erik «Lasse» Nordby. På samlingsdagen, søndag 26. august, holder han sin første gudstjeneste som prest i Trondheim. Han både gleder seg, og er spent.

Nordby var i Trondheim en snartur i juni, og møtte da både personalkomiteen og gudstjenestekomiteen. Han har også hatt flere samtaler med vår tidligere menighetsrådgiver Jon Løvland og pastor Kjell Werner Rødder som begge har tjenestegjort i Trondheim de siste to-tre årene.

– Kjell Werner fortalte meg at han fikk energi av å være sammen med menigheten i Trondheim! Jeg tror allerede jeg forstår noe av hva han mener, og er spent på fortsettelsen, sier Lasse til hjemmesiden noen dager før han kommer til Trondheim.

– Hva vil du prioritere som pastor her?

– I første omgang må jeg bli kjent med menigheten. Det gjelder både organisasjonen og alle som bruker masse tid, krefter og engasjement i menghetsarbeidet fra uke til uke. Jeg vil og må også bli kjent med de som av ulike årsaker ikke lenger har så lett for å komme seg ut og til kirken. Dessuten må jeg rett og slett lære å finne fram i byen, sier han.

Samlingssøndagen 26. august blir første gudstjeneste i Trondheim Metodistkirke etter to måneders «sommerferie». Gudstjenesten blir også menighetens første møte med vår nye pastor ( i 30% stilling). Lasse har hatt en travel sommer, men har absolutt begynt å «tune inn» på tjenesten i Trondheim, forsikrer han.

– Hva blir tema for din første preken? Og hvorfor det temaet?

– Vi er blitt enige om å følge Metodistkirkens tekstrekker (Revised common lectonary). En av tekstene for 26. august, er beretningen i 1. Kongebok fra innvielsen av Salomos tempel.  (Sjekk 1. Kongebok 8 ) Jeg vil forsøke å trekke linjene derfra, til vår menighet i Trondheim og veien videre.

– I gudstjenestekomiteen er vi også blitt enige om at «Guds univers» skal være overordnet motto eller tittel for høstens gudstjenester, med vekt på begrep som mangfold, skapelse, forvalteransvar, mikro/makrounivers og «Universets Herre». Dette gir jo en retning for veien vi skal gå sammen.  Så får vi se hvordan det slår ut i søndagens preken, sier Lasse.
– Er det et spesielt område/tema/aktivitet du særlig ønsker å utfordre Trondheim menigheten på som pastor?

– Det er alltid nok å ta fatt på, men erfaringen har lært meg at det er viktig å ikke legge opp ett alt for stramt program. Det er ofte i det uventede, i anledningene som plutselig dukker opp underveis, at det mest spennende ligger. Derfor er det viktig og nødvendig at vi har tid og mulighet til å gripe slike uventende utfordringer!, understreker pastor Lasse.  Samtidig er god planlegging ofte det beste grunnlaget for evnen til å vise fleksibilitet, spontanitet og kreativitet, sier han.

– Ellers er jeg opptatt av å tenke sammen med menighetsråd og personalkomite om hva det betyr å ha en prest i en deltidsstilling; hvordan prest og legfolk kan hjelpe hverandre til å gjøre en best mulig tjeneste, sier han.
– Hvordan har sommeren din vært? Noen spesielt gode hendelser/minner?

– Travel! Det tok tid å avvikle 20 års tjeneste i Betanien og å omstille meg til å bli pensjonist!  I sommer hadde jeg også min første vielse på mange år. Det var spennende, både fordi det nå er nye regler i forhold til rapportering av vigsler, men også fordi vi nå har en liturgi for vigsler som gir rom for brudeparet til å være med å sette sitt preg vigselen på en helt ny måte. Det var utrolig spennende å arbeide sammen med brudeparet for å skape en personlig vigsel innenfor de rammer som ligger fast, sier pastor Lars-Erik «Lasse» Nordby.

– Selv om det var min niese Pernille som giftet seg med sin Fartein i kommandanthagen i Stavern, så blir vigselen kirkebokført her i Trondheim.  Jeg er med andre ord allerede i gang!, sier han.

Nåden – en gave og kraft

Lars-Erik Nordby har vært prest i Metodistkirken siden 1976, og var de siste 20 årene vært forstander for Betanien i Oslo, før han ble pensjonist i juni. Teologisk plasserer Nordby seg «sentrum-venstre», og han mener kirkens største utfordring i dagens Norge er å være relevant og våge å ta ansvar.

– Vi er vant til å ta ansvar for samfunnet. Vi har en teologi med vekt på nåden, både som gave og kraft i hverdagen. Vi har med oss en forpliktelse til å bygge broer mellom kirkene, sa Nordby i et intervju som ble publisert på hjemmesiden vår 14. april. (vil du lese det intervjuet, finner du det lengre ned på hjemmesiden)

Men først og fremst er du velkommen til å høre vår nye pastor preke, møte ham og prate med ham på gudstjenesten og kirkekaffen førstkommende søndag, 26. august!

«Takkedagen» levde opp til navnet. På gudstjenesten 17. juni hadde vi sannelig all grunn til å takke; aller mest for tre nye, assosierte medlemmer i menigheten vår! Vi takket også pastor Kjell Werner Rødder og menighetsrådgiver Jon Løvland for deres tjeneste i og for menigheten med et Gullvåg-trykk og nyskrevet salme. Og takkedagen fikk mer preg av  et håpefullt «på gjensyn» enn et endelig «farvel»!

Tonen ble slått an allerede under postludiet, da de tre nye, assosierte medlemmene deltok i åpningsprosesjonen og bar bibel, nattverdsbrød og -vin fram til alterringen.  Diana og Paolo  fra Italia, og Tamisha Kindberg fra Antigua ble presentert for menigheten av pastor Kjell Werner Rødder. Tamisha er metodist fra sitt opprinnelige, karibiske hjemland, men kom til Trondheim sammen med sin svenske ektemann og deres to sønner. Diana tilhører en evangelisk menighet og Paolo er katolikk.

Det var jobber i forskningsmiljøet i Trondheim som brakte både Pisciella’ene og Kiberg-familien til byen. De fant kirken via hjemmesiden vår. I løpet av det siste året har vi lært dem å kjenne som meget aktive, sosiale og engasjerte folk som allerede har bidratt  meget positivt til menighetsfellesskapet vårt. Flott at det internasjonale preget på Trondheim menighet stadig forsterkes! Det har vi godt av!

Gullvåg-trykk og salme

På takkedags-gudstjenesten som samlet over 40 (tross gryende ferietid), fikk pastor Kjell Werner Rødder og menighetsrådgiver Jon Løvland meget fortjent takk for innsatsen fra personalkomiteens leder Sissel Johansen.

I tillegg til gode ord fikk Kjell og Jon overrakt hver sitt grafiske trykk (etsning) signert kunstneren Håkon Gullvåg, med nattverden som motiv. Et motiv som blant annet knytter an til pastor Rødders stadige understrekning av Guds alleomfattende nåde og at det skal være plass for alle ved bordet, og til fenomenet «myldremiddag» som Jon lanserte da han kom til Trondheim, og som annenhver uke samler menigheten til måltidsfellesskap.

Vel fortjent takk fikk også vår trofaste og dyktige organist Takako ueno som stadig høyner gudstjenestene med sitt spill.

En takk lå også i salmen «Raus og romslig er Gud nåde», som Ole-Einar Andersen hadde skrevet til denne dagen, inspirert av det vi har hørt og fått oppleve som menighet gjennom årene med Kjell Werner og Jon. (salmen gjengis på slutten av denne saken)

Kjell og Jon på sin side, takket blant annet for seg med å dele ut en blomst til hver eneste gudstjenestedeltaker før vi gikk ned til en kirkekaffe med ekstra kakefaktor!

Hva har du i huset?

I sin preken med temaet «Trygg i Guds hånd», tok pastor Kjell Werner Rødder utgangspunkt i bibelfortellingen om enken i Sarepta- En tekst som tegner bilde av en meget alvorlig situasjon for en liten familie. Det var krisetid. De var truet av undergang; enken kunne bli tvunget til å selge sønnene sine som slaver for å dekke gjeld.  Enken søkte hjelp hos profeten Elisja for å finne en vei ut av en desperat situasjon hun ikke så noen løsning på. En ryggmargrefleks hos en from jøde; å søke Gud – og regne med Gud under alle livets forhold. Og den lille oljeskvetten hun hadde igjen, ble nok til å fylle utallige kar – olje hun kunne selge for å dekke gjelden og redde sønnene fra slaveri.  (les hele den fascinerende fortellingen selv i 2. Kongebok 4:1-7 )!

– Vi har lett for enten å gjøre troen til en ren intellektuell øvelse og havne i ørkesløse tankespinn, eller så identifiserer vi troen med følelser og opplever at troen kjører berg-og-dalbane i takt med svingningene i følelseslivet vårt. Nå har Gud gitt oss evnen til både å tenke og føle. Troen kan ikke frikobles fra verken tanke eller følelser.  Men tro henger også sammen med handling, understreket pastor Rødder.

– Enken i Sarepta fikk konkret anskuelsesundervisning om sammenhengen mellom tro og handling, påpekte pastor Rødder. Profeten kom henne i møte med ordene: «Hva har du i huset?» Hvilken tillitserklæring! Noe har du vel, som du og Gud kan bruke, om det er aldri så lite. – Hva har du i huset, er et viktig spørsmål også for menigheten. Hva rår vi over? Hva kan vi og Gud bruke for å skape en framtid? Vi får grave det fram, ta det i bruk og stole på de gaver Gud har betrodd oss, sa pastor Rødder.

– Å sette det vi har, det vi rår over, i virksomhet kan bringe mange overraskelser – også i Guds rike.  Kanskje er vi ofte for beskjedne på Guds og egne vegne. Og vi har et løfte over vårt liv og vår tjeneste: han som kaller, utfordrer og gir oss oppdraget, han har lovet å være med oss hver dag.

– Det kan være et vågespill, men den som intet våger intet vinner. Slik vokser og modner troen, sa pastor Kjell Werner Rødder.

Raus og romslig

Her er teksten til salmen «Raus og romslig er Guds nåde» som hjemmesidens redaktør skrev til takkedags-gudstjenesten. Etter «debuten» i Trondheim er salmen nå til fri disposisjon for alle som ønsker det. Flere menigheter har allerede varslet at de vil ta den i bruk – jo flere jo bedre!

1) Raus og romslig er Guds nåde, den som ingen grenser vet.

Hans rettferdighet er både full av håp og kjærlighet.

La oss bringe nådens budskap, gjør troverdigheten stor!

La vår kirke bli et redskap for Guds frelsesplan på jord.

 

Refreng:

Gud til oppbrudd du oss fører, skap i oss en hellig trang:

«Åpne hjerter, sinn og dører!» Vekk fra fordommer og tvang!

 

2) Gud, du frelser til forvandling, du befrir fra død og dom,

kaller oss til hellig handling, ber oss si til alle: kom!

For Guds nåde gjelder alle uten forbehold og krav,

den kan håp og tro framkalle, her – og bakom død og grav.

(Refreng)

3) Fri oss i fra selvgod trygghet, gi oss vågemot og tro!

Gjør oss lydhøre for kallet: rive murer, bygge bro.

La oss freidig proklamere frihet i fra skyld og skam.

Slik kan verden konstatere at Guds rike bryter fram.

(Refreng)

4) Gud, som springer oss i møte! Krist, som gir oss livets vann!

Må vi aldri noen støte vekk fra det som frelse kan.

Helligånd, du livets giver; gi oss troens rastløshet,

og til alle si at Gud er ubetinget kjærlighet.

(Refreng)

 

Melodi / noter:Salmen synges til en meget sangbar melodi fra den gamle «Paderborn Gesängbuch»(1765). Du finner noter for vers og refreng på denne dropbox-linken: Raus og romslig – noter

(Melodien finnes også i Norsk Salmebok (Dnk)  nr. 345. NB: For å få noter nok til refrenget i «Raus og romslig», må siste halvdel av denne melodien spilles to ganger )

Alt har sin tid, skrev «predikeren». Det har også ansettelser i Metodistkirken. På «takkedagen», søndag 17. juni, er det offisielt slutt på pastor Kjell Werner Rødders og menighetsrådgiver Jon Løvlands tjeneste i Trondheim menighet. Hjemmesiden presenter derfor et «avskjedsintervju» med de to. Fyll opp kaffekoppen og les – for de har mye på hjertet …

Nå er de for all del ikke «avskjediget», så kall det heller et «takkeintervju» ispedd noen vemodige undertoner. Vi har hatt mange prester i Trondheim metodistkirke gjennom årene. Likevel har Kjell Werner og Jon skrevet seg inn i menighetens historie og våre hjerter på en helt spesiell måte – og på hver sin måte. De har bidratt helt avgjørende til å gi menigheten nytt håp og framtidstro.

Jon har vært her siden høsten 2015 og Kjell Werner kom i 2016. Foran «takkedagen» har vi stilt de to et knippe likelydende spørsmål, og slik har de svart:

1) Hva tenkte du om å jobbe i Trondheim menighet da du fikk spørsmålet om å ta den utfordringen?

JON: Jeg så frem til det med spenning. Det var min første menighet i denne nye rollen min som menighetsrådgiver/menighetsarbeider, og vi var nok kanskje like spent på hverandre – både menigheten og jeg.

KJELL W: Spennende! Jeg hadde jo vært pensjonist noen år da spørsmålet kom. Samtidig hadde jeg hatt et par vikariat som sjømannsprest, og var ikke fremmed for å ta nye oppdrag. Da Trondheim-utfordringen kom fra Kabinettet, var jeg derfor klar for et nytt «eventyr». Trondheim som by har alltid fascinert meg. Jeg kjente litt til menigheten, men fra langt tilbake. Jeg studerte også på metodistkirkens teologiske skole, Øverås i Gøteborg, sammen med trondhjemmerne Tore og Bjørn Meistad. Så etter en kort konsultasjonsrunde hjemme med Jorunn, tok jeg utfordringen og svarte ja.

2) Hvordan var ditt første møte med menigheten?

JON: Kjempepositivt. Jeg møtte først en meget motivert og målrettet gudstjenestekomité, og vi fikk gode planer på plass. Samtidig var planlegging av menighetsturen i gang, og den er det vel flere av oss som ser tilbake på som et vendepunkt, og et sted hvor vi fattet nytt mot.

KJELL W: Jeg klarte rett og slett ikke å vente. Jeg tyvstartet, og dro til Trondheim allerede i mai 2016 for å møte menigheten og delta i planlegging av høstens arbeide. Og før biskop Christian hadde rukket å lese lest ansettelseslisten under Årskonferansen i Stavanger, dro jeg nordover igjen. Jeg ville være tilstede under den internasjonale gudstjenesten i Trondheim I forbindelse med at eksekutivkomiteen i Kirkenes Verdensråd skulle samles i byen. Menigheten i Trondheim hadde tatt et friskt initiativ, og invitert til internasjonal gudstjeneste i vår kirke. Det «krydde» av metodister fra hele verden i byen disse junidagene, og jeg ville være en del av dette. Det var den perfekte rammen for mitt møte med «min» nye menighet. Det ble en festreise og en utrolig flott start på tjenesten min. Jeg fikk med meg samisk joik, afrikansk lovsang, møte med masse flotte mennesker og en kraftfull preken av biskop Sally Dyck. Hun talte om å våge det ukjente;  ta det første steget i tillit til at Guds løfter og nåde holder. At jeg på velkomstdagen i august fikk høste fruktene av menighetens og Jon Løvlands arbeid gjennom å ønske tre ungdommer velkommen til menighetens fellesskap som nye medlemmer, ble en ekstra glede. Jeg følte jeg fikk en «flying start».

3) Hvordan har du opplevd din tjeneste og tid i Trondheim menighet?

JON: Jeg har opplevd å få være i en menighet som er raus og som har tatt imot meg hjertelig på alle måter. Jeg har fått vokse inn i oppgaven; spesielt med tanke på forkynnelse, noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg har også fått bruke mine gaver med sang og musikk sammen med flotte ungdommer, studenter og voksne. Det har vært spesielt flott. Jeg opplever også at jeg har fått være med å så inn noe optimisme og pågangsmot, og kanskje smittet inn litt tro på at dette kommer til å gå.

KJELL W: Jeg hadde fått med meg at Trondheim menighet var akademisk godt rustet, og jeg kjente nok på en uro for hva jeg kunne gi inn i en slik setting. Jeg bestemte meg for, og visste, at oppdraget var å «gi dem Jesus». Dessuten utfordret jeg meg selv med å arbeide mer med Wesleyansk forståelse og særpreg.

Disse årene har jeg funnet en ny glede ved å stå i prekestolen selv om jeg vet at jeg får tatt ut det beste i meg selv på tomannshånd i den personlige samtalen. Det har vært godt å få proklamere Guds grenseløse kjærlighet og peke på at kanalene for hans store nåde er vid åpne. Jeg kjenner på takknemlighet og glede over gode tilbakemeldinger, og mange gode samtaler. Tjenesten har vært meningsfull og viktig; også for mitt gudsliv og for min forståelse av meg selv og min tjeneste.

4) Hva har vært den beste/fineste opplevelsen for deg den tiden du har vært her? Og hva har vært den største utfordringen (evt. skuffelsen)

 JON: Jeg har fått et spesielt forhold til konfirmantene jeg har fått jobbe med. Det har også vært en reise for meg å ha denne undervisningen; lærerikt og givende. Når jeg søndag 3. mai i år så tre av ex-konfirmantene (2016) lede gudstjenesten med trygghet og dyktighet, så kjentes det som investeringen i opplæring og utrustning ikke bare er teori, men fungerer i praksis. Det samme kjenner jeg overfor den flotte forsangergruppen som menighetene har, med 5-6 ungdommer, studenter og voksne. Til sist vil jeg nevne studentarbeidet, som for det meste har handlet om å møtes på kirkens flotte myldredag for alle generasjoner, men som også har hatt noen treff utenom.

Den største utfordringen er nok at vi gjerne vil se kvikke resultater og vekst. Men i Bibelen står det ikke så mye om «quick fix», bare om frø, planting og vanning. Utålmodigheten kan være en utfordring, men vi må stole på at det vi har vært med å så inn, det vil Gud velsigne med vekst fremover. Det har også vært en utfordring å stadig «være i luften» og på farten, og ikke fastboende. Jeg vil som en «flyvende ressurs» aldri få naboer, venner og relasjoner som en stedlig arbeider får mulighet til, så jeg kjenner litt på det.

KJELL: Flere ting … jeg mener situasjoner eller møter. Å få være med på de årlige høstsamlingene på Søvassli og myldremiddagene på mandager ettermiddag ga innpass i en menighetsfamilie med stort rom for nærhet og dialog. Festdagene i februar 2017 under samejubileet, da kirken var fylt av festkledde mennesker som feiret og oppsøkte vår kirke i takknemlighet fordi et modig menighetsråd 100 år tidligere hadde skapt rom så samefolket kunne planlegge sin framtid. Jeg har kjent på stor glede ved å forvalte sakramentene, dåp og nattverd. Å kunne løfte brødet og begeret med  ordene … «Ta og et… drikk alle av den… Dette er Jesus kropp og blod, den nye pakt … Kom for alt er ferdig.»

Eller da sykdom plutselig rammet vår faste organist Takako, og mannen hennes, Seiki Ueno (1. konsertmester i Trondheim Symfoniorkester) steppet inn og ledet salmesangen på fiolin! Eller når forsangergruppe på opptil seks ungdommer stiller seg fram og driver sangen mot nye høyder. Det er så mye. Det er vanskelig å hente ut noen få ting når en først begynner å tenke etter.

For meg var de korte oppholdene, en gang i måneden, en utfordring. Det er ikke slik jeg liker å arbeide. Det ble mye bedre for meg da vi fikk til ordningen med 3 ukers tilstedeværelse. Men det har også sin pris. Det går da så lang tid mellom hvert besøk. Jeg er nok en person som trenger tid, tid til å bli kjent, tid til å jobbe fram de gode løsningene, tid til å bygge relasjonene. Jeg trives nok best med at ting modnes fram, og tror at den beste løsningen ikke alltid er effektive og kjappe beslutninger selv om det også trengs. En menighet trenger tid. Tid for å bygge troen og vokse i den; tid slik at tillit og kjærlighet får gode livsbetingelser. Jeg mener ting tar tid, og opplever det problematisk å skulle være med å bygge menighet mens jeg selv ikke kan være nok tilstede. Jeg var selv med på å sette disse rammebetingelsene, men det er en viktig refleksjon i ettertid, tror jeg.

5) Hvordan vil du karakterisere dagens Trondheim menighet?

JON: Menigheten har en helt annen oppfatning av seg selv enn for tre år siden, da den var nær å legges ned. Det er godt å se. Samtidig trenger den å styrkes videre, etablere et enda sterkere eierskap til visjonen og drømmen for menigheten fremover. Den må eies og leves, med hjerte på utsiden av drakten.

KJELL: Jeg har sett og møtt en raus og åpen menighet, en menighet der det er «Myttji lys å myttji varme» for å si det med Åge Alexandersen. Jeg har truffet trofaste slitere med lang fartstid i arbeidet og som fortsatt står på. Jeg har kjent og sett både viljen og evnen til å gi en ny generasjon rom i arbeidet, mulighet for egenutvikling og god oppbacking. Jeg har møtt ungdom som både vil og kan ta ansvar, og som gjør nettopp det. Jeg har fått være en del av en menighetsfamilie som vil hverandre vel, og som evner å gi det konkrete uttrykk. Jeg har fått arbeide i en menighet som er uredd og modig, som våger å si hva den mener og står for, og som slik er bærer av noe av det beste i metodistisk tradisjon. Jeg hørte rykter om en trett og sliten menighet, men har også sett vitalitet og potensiale.

6) Noen spesielle tanker/følelser knyttet til «takkedagen»?

JON: Tankene på takkedagen går i retning fra meg til menigheten, og til alle de frivillige som gjør en fabelaktig innsats gjennom året. Og en takk for årene i Trondheim som har gjort meg rik på opplevelser og velsignelser.

KJELL: De færreste av oss liker avskjeder. Vi er mye bedre på velkomster.  Men vi kommer ikke forbi at vår samarbeidsrelasjon nå bringes til opphør. Gode avslutninger er viktige, og jeg er derfor glad for at det skjer innenfor rammen av en takkegudstjeneste. Det er tid for å understreke og si takk for det vi fikk til sammen. Det er tid for å kjenne på hva vi kunne gjort annerledes, og la det påvirke valg og prosesser som former framtiden. Og, gode avslutninger gjør savn og sorg lettere å leve med. Ja, for jeg kommer til å savne dere. Selv med en så vidt liten ansettelsesprosent har jeg rukket å bli glad i dere alle. Det er viktig for meg å få sagt. Så får vi si til hverandre: «Møtes og skilles er livets gang. Skilles og møtes er håpets sang. »

7) Hva er ditt ønske/håp/bønn for menigheten vår framover? Tror du det er en metodistkirke i Trondheim om ti år?

JON: Mitt håp er at kirken lokalt og sentralt sammen klarer å finne frem til en person som på sikt ønsker å bo og jobbe i Trondheim. Det vil menigheten trenge for å støtte den spennende utviklingen som den vil oppleve fremover. For JA! Det er en sterk og livskraftig menighet i Trondheim om ti år!

KJELL: Jeg ber om at menigheten skal lykkes i å virkeliggjøre sin framtidsdrøm. Jeg vet, og kjenner meg sikker på at dere i nypresten, Lasse, vil få en dyktig og god samarbeidspartner og hyrde.  Jeg håper dere rimelig raskt også kan avklare en stabil bemanning for årene som ligger foran. Det vil gi forutsigbarhet, trygghet og sikkerhet. Jeg mener at det vil være av avgjørende betydning for menighetens framtid.

Selv om ingen kan spå om framtiden, så er jeg sikker på, ja jeg vet og er «… trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.»

Om ti år? Det er langt fram dit, men Guds nåde rekker for hver eneste dag. I tillit til det, går det an å ta neste skritt, ett om gangen. Det motet har menigheten vist før.

8) Og ellers hva du ønsker å si / kommentere …..

 JON: Jeg oppfordrer igjen til det samme som jeg har sagt i mange taler og samtaler: Vi må jobbe med relasjonsbygging, og å gi Jesus videre til menneskene rundt oss. Det er så mange mennesker i Trondheim som trenger Jesus i sine liv! Og jeg ser frem til å følge menigheten som menighetsrådgiver fremover, så lenge de vil ha meg 🙂

KJELL: Utover det jeg nå har fått sagt, vil jeg heller vente til søndag og få sagt noe til den enkelte.

—

Inspirert av pastor Kjell Werner Rødders forkynnelse og menighetsrådgiver Jon Løvlands arbeid i Trondheim gjennom de to-tre siste årene, har hjemmesidens redaktør, Ole-Einar Andersen, dristet seg til å begå en salme. «Raus og romslig er Guds nåde»blir sunget for første gang på menighetens takkesøndag-gudstjeneste 17.juni. – At to 30%-stillinger i løpet av såpass kort tid har gitt oss så mye, er en variant av bibelfortellingen om «fem brød og to små fisk», sier Ole-Einar.

 – Slik situasjonen er innen the United Methodist Church for tiden, internasjonalt og nasjonalt, kan salmen gjerne synges og tolkes inn i den konteksten også, sier Ole-Einar i dette «selv-intervjuet».

Døgnflue?

– Har du selv noe ønske for salmen du har skrevet?

– At den vil bli sunget, i alle fall noen ganger. Om den skulle vise seg å bety noe for noen, er det supert. Fra 17. juni stilles den i alle fall til fri bruk og disposisjon for alle metodister og menigheter. Kall den gjerne en «takknemlighetsgave» fra meg til kirka mi. Ikke alle salmer er ment å bli «evergreens», men kan ha en funksjon i en spesiell tid og kontekst.  Kanskje får «min» salme et kort liv, men det er helt ok.

– Selv døgnfluer teller blant Guds ønskede skapninger; det finnes tross alt ca 2100 arter av dem, smiler Ole-Einar som mener han har skrevet en takke- og håpssalme.

Og slik går i alle fall «Raus og romslig er Guds nåde»:

1) Raus og romslig er Guds nåde,

den som ingen grenser vet.

Hans rettferdighet er både

full av håp og kjærlighet.

La oss bringe nådens budskap,

gjør troverdigheten stor!

La vår kirke bli et redskap

for Guds frelsesplan på jord.

 

Refreng:

Gud til oppbrudd du oss fører,

skap i oss en hellig trang:

«Åpne hjerter, sinn og dører!»

Vekk fra fordommer og tvang!

2) Gud, du frelser til forvandling

du befrir fra død og dom,

kaller oss til hellig handling

ber oss si til alle: kom!

For Guds nåde gjelder alle

uten forbehold og krav,

den kan håp og tro framkalle

her – og bakom død og grav.

(Refreng)

3) Fri oss i fra selvgod trygghet

gi oss vågemot og tro!

Gjør oss lydhøre for kallet:

rive murer, bygge bro.

La oss freidig proklamere

frihet i fra skyld og skam.

Slik kan verden konstatere

at Guds rike bryter fram.

(Refreng)

4) Gud, som springer oss i møte!

Krist, som gir oss livets vann!

Må vi aldri noen støte

vekk fra det som frelse kan.

Helligånd, du livets giver

gi oss troens rastløshet,

og til alle si at Gud er

ubetinget kjærlighet.

(Refreng)

 

Melodi / noter:Salmen synges til en meget sangbar melodi fra den gamle «Paderborn Gesängbuch»(1765). Du finner noter for vers og refreng på denne dropbox-linken: Raus og romslig – noter

(Melodien finnes også i Norsk Salmebok (Dnk)  nr. 345. NB: For å få noter nok til refrenget i «Raus og romslig», må siste halvdel av verset spilles to ganger )

Forkynnelse «al dente»

– Som gammel, lett rusten teolog, er salmen først og fremst en respons på pastor Kjell Werner Rødders forkynnelse i Trondheim de siste to årene, sier Ole-Einar. Kjell forkynner slik italienerne liker pastaen; «al dente» – perfekt med litt tyggemotstand. I tråd med moderne kostholdsråd er den også fiberrik.

– Er det noe Kjell Werner har gitt oss, så er det nettopp forsikringen om Guds raushet og hans ubetingede, grenseløse kjærlighet og nåde til alle mennesker. En Gud som aksepterer oss alle uten reservasjoner, og som arbeider for å forvandle oss totalt. En Gud som reiser opp og gjør hel, som anerkjenner og bekrefter alle menneskers verdi, og som setter mennesker i rett forhold til seg. Alt dette gjennom det jeg forstår som en kontinuerlig forutgående nåde (inkludert den frelsende og rettferdiggjørende).

Samtidig kan  Jons innsats og betydning for Trondheim menighet ikke understrekes sterkt nok. Det gjelder både hans personlige egenskaper, hans sosiale vesen, store musikalitet og måten han ledet utviklingsprosjektet vårt på. Han har også hatt en imponerende utvikling som  forkynner.

 Plutselig inspirasjon

– Hvordan og når ble salmen til?

– Helt konkret, da jeg på tidligkvelden søndag 29. april skulle skrive et referat til menighetens hjemmeside av pastor Kjell Werner Rødders preken den dagen. Jeg satt og reflekterte over prekenen jeg hadde hørt med teamet «Grenseløs kjærlighet», forteller Ole-Einar. I prekenen hadde Kjell Werner blant annet understreket det faktum at «vi er elsket av Gud, hinsides all rimelighet, utover all forstand».

Samtidig satt fruen i huset og så opptak av svensk tv’s gudstjeneste. Der sang de Britt Hallqvists salme «Det finns djup i Herrens godhet» fra 1970. Det fikk Ole-Einar til å søke opp Frederic William Fabers originaltekst «There‘s a wideness in Gods mercy» fra 1862. Dermed var salmeskrivingen i gang – og før kvelden var omme var salmen i realiteten skrevet.

Salmen ble liggende på mac’en et par uker før Ole-Einar dristet seg til å maile teksten til Kjell Werner med forklaring om bakgrunnen, og ønske om kommentarer. Kjell Werner ble også spurt om han kunne tenke seg at salmen ble sunget på takkedagsgudstjenesten i Trondheim, og det kunne han.

– Hvordan reagerte pastor Rødder?

– Han ble glad, takknemlig og rørt.

–  Og hva synes du om det?

–  Jeg ble veldig glad, takknemlig og rørt.

( Et enda fyldigere intervju om salmen og bakgrunnen for den, blir i løpet av torsdag kveld, 14.juni, å finne på Ole-Einars blogg absoluttMetodist på denne linken: Mer om «Raus og Romslig» )

Meget vellykket og hyggelig menighets-søndagstur til Horg Bygdetun søndag 3. juni med 20 deltakere. Etter en kort velkomst-andakt av Ole-Einar, var det tid for prat, aktiviteter og flott fellesskap i godværet. Grillforbudet ble selvfølgelig respektert, men det manglet likevel ikke på god turmat. Det blir nok flere metodist-utflukter til Horg Bygdetun! Og her er noen bilder fra turen:

Tallene er GPS-koordinatene til en av Trøndelags «ukjente perler» – det vakre Horg Bygdetun ca 43 km sør for Trondheim. ( Du finner et kart nede i artikkelen…) Uansett drar vi dit på menighetstur søndag 3. juni, og håper veldig at mange blir med! Du/dere også! Alle er velkommen, ta gjerne med venner/naboer!

Vi tar sikte på å starte med en kort andakt kl. 11.15. (Det betyr at du bør kjøre fra Trondheim senest kl. 10.15!  Så blir det aktiviteter og nyting av mat og fellessk

Værmeldingen er helt OK, og plassen er kjempefin for hele familien. MEN: Grunnet varmen og tørken de siste ukene er det innført GRILLFORBUD i Melhus kommune. Vi må derfor droppe grilling, og heller ta med oss ferdiglaget turmat!

Vi får disponere en flott seksjon av bygdatunet med benker og bord. Et nyreist tak gjør at vi også kan tåle noen regndråper, men det blir det jo ikke!  NB: Vi disponerer nøkkel til bom/grind – så den som nødig vil gå opp den litt bratte bakken fra parkeringsplassen, kan kjøre opp!

Bygdatunet ligger på Hovin ved E6 ca 55 minutters kjøring sørover fra Trondheim, så planlegg gjerne å starte kjøreturen senest kl. 10.15! Bygdatunet ligger til venstre for E6 når du kjører sørover, og det er skiltet fra avkjørselen til Hovin – like ved en Bygger’n-butikk (t.v.) Sjekk gjerne også Googlemaps: HORG BYGDETUN

Bygdetunet er virkelig verd et besøk – og metodistfellesskap gjør det enda bedre! Ta med deg familie, venner og kom! Det er siste søndagsutflukten før sommeren!

Horg Bygdetun har sitt utgang i et gammelt småbruk som etter hvert er tilført mange mindre bygninger og et forsamlingslokale. Her finner du en stor samling av gjenstander og redskaper, skomakerverksted, urmakerverksted og smie. I anlegget er det oppbygd en egen setervoll med bu, fjøs og løe.

Tilknyttet anlegget er en ca. 5 km lang kultursti med både kultur og naturminner. For å nevne noe, kan du finne helleristningsfelt og en høvdingegrav, et gammelt sagbruk og en husmannsplass, konglomeratvegg og isskuringsstriper. I tillegg har anlegget en egen barnekultursti med masse aktivitetstilbud, lekeplass, eventyrbru mm. Mye å utforske for den som har lyst!

Konfirmantkullet 2016 holder koken! Sist søndag, 27. mai 2018, satte de tre konfirmantene fra den gang, Hannah, Trygve og Aasmund, nok en gang sitt tydelige preg på gudstjenesten.

Nå er vi jo så heldige at vi ser dem jevnlig i kirka ellers også, som trofaste medlemmer. Men det var likevel et flott grep av Jon Løvland å samle dem til en «reunion» og bruke dem aktivt i gudstjenesten.  Hannah (Burkeland), Aasmund (Nørsett) og Trygve (Sivertsen) viste tydelig at de har lagt en «alen til sin vekst» på mer enn én måte, siden konfirmasjonsdagen for to år siden. De deltok med tekstlesing, sang, bønn og sdeg selv: Tre flotte ungdommer og representanter for kirka vår! Og konseptet «konfirman-reunion» bør være kommet for å bli!. Hvem er neste?

Jon Løvland prekte over teamet «Hva har du på tanken?», tankevekkende (!) og rikt illustrert. Med referanse til bil(motorer) understreket han viktigheten av at også vi som kristne trenger «drivstoff», og poengterte ulike måter vi kan gjøre det på.

Sven Nørsett (piano) ledet kirkebandet, backet av Torvald (Nørsett) på gitar og Jon (Løvland) på bass, og lovsangsgruppa  ledet an i salme- og lovsangen. Sven dro dessuten til med postludium på orgel, en kraftfull improvisasjon med utgangspunkt i Bach.

Kirkebakkekaffen sto Anne Jorunn for – denne gangen med makroner som om mulig smakte enda bedre enn sitt fargesterke, fortreffelige utseende.

Er det rart vi i Trondheim har jungelordet: «de’ e’ triveli i Metodistkirka, sjø!»? Slett ikke…

Over 100 møtte fram og fikk være med på en strålende konfirmasjonsgudstjeneste i kirka søndag 13. mai. Konfirmantene Kwabena og Alexander «besto» med glans, ja de imponerte med sin aktive deltakelse og bidrag! To flotte, reflekterte ungdommer! Konfirmantenes familier var festkledde i norske bunader og flotte, fargerike kjoler og drakter fra Ghana. Vakkert og stilig!

Konfirmantene Kwabena Osei og Alexander Juliussen Johansen satte sterkt preg på gudstjenesten med bønner og skriftlesning. Alexander hadde også laget en stilig «kirkegrafikk» som innledning til en video som viste Kwabenas besøk på Lerkendal – og hans flotte intervju med RBKs Samuel Adegbenro. Samuel har ikke lagt noe som helst skjul på sin sterke kristen tro siden han kom til Trondheim, og «journalist» Kwabena fikk en rekke gode svar på gode spørsmål  om det å sette seg mål i livet, hvordan nå dem og ikke minst hvordan det er å være fotballstjerne og kristen –også på banen og i garderoben. Tankevekkende og meget bra! Max bless, gutter! Dere har en takknemlig menighet i ryggen!

Før selve konfirmasjonshandlingen, hadde de to konfirmantene en samtale med menighetsrådgiver Jon Løvland (som sammen med pastor Kjell Werner Rødder har stått for konfirmasjonsundervisningen). I tillegg til flotte vitnesbyrd om hva konfirmasjonstiden har betydd for dem, fikk vi også vite at mens Kwabena er ivrig fotballspiller, og bruker mye tid på det, er det data som fenger Alexander og fyller mye av hans tid utenom skolen.

I sin preken til konfirmantene ( og resten av menigheten ) fokuserte Jon Løvland på hva som er det viktigste i livet. I samtalen med barna hadde Sylvi (Larsen Strømme) funnet fram til mange ting vi synes er viktige for oss. – Og hvis vi først gir plass til Gud, er det utrolig hvor mye plass det blir til andre ting, fortsatte Jon og illustrerte det på finurlig måte med en vannmugge full av ris – og noen fargerike kuler. Prøvde han å plassere Gud (for anledningen en tennisball) og andre viktige ting (mindre baller) til slutt, ble det ikke plass nok og noen av ballene datt ned. Men la han Gud (tennisballen) i mugga først, etterfulgt av ballene som symboliserte andre viktige ting i livene våre, fikk han allikevel plass til å helle all risen i mugga – og attpåtil en kaffekopp og en flaske vann… Oppbyggelig og pedagogisk!

Organist Takako Ueno høynet gudstjenesten med sitt orgelspill; og lovsangsgruppa fikk menigheten på beina med engasjerende sang og tilhørende bevegelser.

Det var også flott å se at det ble kø foran lysgloben som ble smekkfull av lys under bønnevandringen, mens mange også skrev bønnelapper og la i bønnekrukka.

En gladdag i kirka, rett og slett!

—

28 metodister trosset jevnt regn og fikk en flott tur rundt Theisendammen, søndag 6. mai.  Søndagstur funket nok en gang godt som alternativ gudstjeneste for kropp og sjel. Turen ble avsluttet med kaffe, kaker, fortsatt fellesskap, og gode samtaler hjemme hos familien Strømme (Sylvi, Arvid, Henriette og Balder).

Det er noe med været og Trondheimsmetodistenes søndagsturer. Med få unntak er vi blitt vant til  å vandre i «nådens regn» for å si det slik; om ikke annet så er det bilde på god metodistisk teologi! Denne regngrå søndagen 6. mai, var liksom klemt mellom to foregående dager med fint vårvær, og en uke hvor det virkelig har slått til med knallsol og sommertemperaturer.  Men trivelig’ var det, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Nå begynner alternativene å bli klare når det gjelder United Methodist Church’s vei videre med tanke på homofilispørsmålet. Biskopsrådet vedtok fredag (4.mai)  å gå inn for modellen som kalles «the One Church Plan». I følge den, skal de omstridte formuleringene om homofili i kirkeordningen strykes. Sentralkonferanser, årskonferanser, lokale menigheter og pastorer stilles deretter i stor grad fritt i forhold til hvilket syn og praksis de vil følge.

Samtidig som et flertall i Biskopsrådet går inn for sentrumsløsningen «One Church«, vil Biskopsrådet også at de to andre modellene som kommisjonen Way Forward har overlevert, skal legges fram for den ekstraordinære Generalkonferansen I St. Louis 23.-26. februar 2019.  Det er modellene som kalles «The Traditionalist Plan» og «the Connectional Conference Plan«. Begge disse har støttespillere innen Biskopsrådet og kirken. The Traditionalist Plan vil beholde og og tildels skjerpe dagens kirkeordning som sier at homofil praksis er i strid med kristen lære, mens the «Connectional Conference Plan» vil innebære at UMC i praksis deles i tre fløyer/kirker etter teologiske skillelinjer og/eller synet på homofili, under en felles overbygning. I følge denne modellen må kirkens årskonferanser velge hvilken av de tre fløyene/kirkene de vil tilhøre.

Bølgene går allerede høyt på sosiale medier etter Biskopsrådets møte som ble holdt i Chicago denne uken, og avsluttet torsdag 4. mai.  Hjemmesiden kommer tilbake med mer informasjon etterhvert, men nå gjelder det for alle bevisste metodister å henge med i svingene og følge med på diskusjonen/debatten og avklaringene som må skje innen kirken – til syvende og sist også i vår lokale menighet.

Inntil videre anbefaler vi alle å lese redegjørelsen fra Biskopsrådet som vår biskop Christian Alsted har lagt ut på Facebook: ( og et par andre linker som dere finner linker til på slutten av denne saken)

 Biskop Christian Alsted formidlet denne pressemeldingen meldingen sent fredag kveld (4. mai) , rett etter at Biskopsrådets møte i Chicago var avsluttet:

Hjemmesiden anbefaler også følgende:

En video hvor Biskopsrådets leder, biskop Bruce Ough forklarer rådets anbefaling av «One Church Plan»: Biskop Ough (video)

Nyhetssak:  Nyhetssak fra UMC News

For å demonstrere noe av spenningen/motsetningene viser vi også til et par umiddelbare kommentarer fra to helt ulike fløyer.

Jan Lawrence som er Executive Director i Reconciling Ministeries Network ( «liberal»): Reconciling Ministries Network

John Lomperis på  Institute on Religion&Democracy’s blog Juicy Ecumenism (konservativ): IRD

Å ta imot en ubetinget kjærlighetserklæring kan ta pusten fra noen og enhver, sa pastor Kjell Werner Rødder i sin preken søndag 29. april. Gudstjenesten hadde temaet «Grenseløs kjærlighet» og  understreket det faktum at vi av Gud er elsket hinsides all rimelighet, utover all forstand.

Gudstjenesten samlet over 30, og pastoren var assistert av en av årets konfirmanter, Aleksander. Stephanie og Hannah hadde søndagsskole, og Takako Ueno var organist.

Tekstgrunnlaget for prekenen var apostelen Filips møte med den etiopiske hoffmannen, slik det fortelles i Apostlenes gjerninger (8: 26-40), men startet med en pusteøvelse. – Sitter du godt?, spurte pastoren og fortsatte:pust dypt inn…  og pust langsomt ut! Og en gang til: Pust dypt inn… hold pusten litt nå… pust langsomt ut.

Pust og tilbedelse

– Vi tar pusten vår for noe selvsagt og gitt, noe vi ikke engang tenker over at vi gjør, sa pastor Kjell Werner. Han beskrev hva som skjer når vi puster; vi  trekker frisk luft ned i lungene og der tilføres blodet vårt surstoff som vi trenger for å leve. På utpust kvitter vi oss med et avfallsprodukt, karbondioksid. Så enkelt og livsviktig.

– Vi tenker bare ikke over det til daglig. Men om du har vært nær ved å drukne noen gang, slik jeg har, om du har hatt panikkangst, presset kroppen din til det ytterste eller blitt overmannet av sterke  følelser, da vet du at pusten din påvirkes og du glemmer ikke den opplevelsen så lett, sa Rødder.

– Som det er med pusten vår, slik tror jeg også det er med vår tilbedelse, sa han. Det finnes bønne- og meditasjonsteknikker som nettopp tar  utgangspunkt i pusterytmen.  Vi bærer på en lengsel etter det som fjerner det som forgifter oss og gir oss pustebesvær. Vi lengter etter Han som gir oss pust og liv, håp og kjærlighet.

 Hvor er Gud å finne?

Prekenteksten forteller om en mann som reiste den lange veien fra Etiopia helt til Jerusalem for å tilbe. Han bar altså på en lengsel.  Det var viktig for ham å oppsøke  Salomos tempel. Han tjenestegjorde ved dronningens hoff og vi forstår av teksten at han også var  en lesekyndig mann. Siden han hadde tatt den lange reisen opp til Jerusalem må vi kunne anta at han tilhørte det sterkt jødiske miljøet i Etiopia. Han eide også en privat kopi av de jødiske skriftene. Så han var ingen hvem som helst.

– Leser vi teksten oppmerksomt blir vi var en tidløs spenning, påpekte pastor Rødder. Hvor er det rette stedet for tilbedelse? Hvor er Gud å finne? Hvor kan vi puste fritt, finne fred og glede?

Helt siden Kong Salomo hadde tilbedelsen funnet sted i Tempelet. Da kong David  bygde sitt overdådige palass for seg og sine, innså han at også Gud trengte en ny bolig. Det gamle tabernakelteltet holdt ikke mål lenger. Så han ga oppdraget til sin sønn Salomo. Bare det beste er godt nok for Gud Herren.

Det er slik vi tenker også i dag. Det  er reist så utrolig mange og vakre katedraler og kirker til Guds ære. Og om vi ikke drar opp til Jerusalem så går vi  til kirken for å tilbe, vi går til Guds hus for å samles, for å synge, for å høre Ordet og altså for å tilbe Gud. Vår kirkefar John Wesley var også oppdratt i en slik fromhetstradisjon. For ham var det helt utenkelig at tilbedelsen enn si forkynnelsen  kunne skje utenfor kirkens fire vegger. Men han ble overtalt til å tale i friluft. Det var der Wesley møtte massene, og det forandret kirken totalt. John Wesley tok kirken ut på markene, ved kullgruvene, på gatehjørnene  overalt der folk var å finne. Budskapet om Guds kjærlighet kunne ikke begrenses.

– Vi finner noe av det samme spenningsforholdet i teksten, sa pastor Rødder. For når hoffmannen er på vei hjem fra Templet i Jerusalem, etablerer Gud et møtested på en øde ørkenstrekning nær Gasa.

Filip dukker opp,  stiger opp i vognen, starter åndelig veiledning, forkynte Jesus for hoffmannen, og døpte ham. Pastor Rødder viste til at den nye norske bibeloversettelsen har utelatt informasjonen om at hoffmannen var evnukk. Han var kastrert, og dermed ingen trussel mot regenten all den tid han ikke ville være i stand til å bygge opp noen maktbase gjennom egne barn/familie. Men dette betød også at han i følge jødisk lov var rituelt uren. Tenk på hva det må ha betydd for ham å dra den lange veien opp til Jerusalem, sa Rødder.

Åndelig feltsykehus

– Spørsmålet til oss er hvordan vi  kan se for oss kirken og menigheten i en postmoderne tid,  sa pastor Rødder. Han lånte karakteristikken «åndelig feltsykehus» fra pastor Erik Andreassen i Misjonskirken som i et innlegg i Vårt Land oppfordret til selvransakelse blant norske menighetsledere. Andreassen stilte flere spørsmål ved jaget etter kirkevekst som har vært en trend i mange år, og ved megakirker med sterke ledere.

– Som troens folk skal vi først og fremst være Ordets og bønnens tjenere og ikke  religiøse entreprenører, selv om det også trengs, sa pastor Rødder.

–Vi skal drive åndelig veiledning og skape steder hvor Guds kjærlighet blir synlig. Det gjelder å gå opp i vognen, slik Filip gjorde. Oppsøke mennesker og gjøre oss tilgjengelige for våre dagers  marginaliserte, sa Rødder og minnet om visjonene Trondheim Menighet har satt for framtiden:

«Vi ser en Kristusengasjert menighet i vekst som har rom for alle og preget av størst mulig mangfold»

«Vi ser en utadrettet menighet som viser radikal gjestfrihet og nestekjærlighet og som betyr en forskjell for grupper og enkeltpersoner i Trondheim»

—

( Prekenreferatet er basert på pastor Rødders manuskript )

– Hver gang Jesu navn blir brukt for å skille mennesker, hver gang det brukes slik at det genererer hat og ikke kjærlighet – da misbrukes Jesu navn. Det verdsliggjøres og mister sin kraft, sa pastor Kjell Werner Rødder i sin preken 22. mars.

– Kanskje hører og merker vi evangeliets stemme og frigjørende kraft sterkest fra mennesker som vitner om Jesus Kristus fra en avmektig og marginalisert posisjon, sa Rødder i sin utfordrende og sterkt Jesus-sentrerte preken med teamet «Frimodig tro». Den var en oppfølging av forrige søndags forkynnelse med temaet «Troens vågemot».

– Vår tid trenger ”Han som alle tiders floker løse kan».  Vi trenger freden, den som overgår alt vi  forstår og fatter. Vi trenger det nå mer enn noensinne. Vi trenger håpet om bedre tider. Som hans disipler trenger vi å koble oss på oppstandelseskraften for å komme videre med vårt oppdrag: Å gjøre verden mer hel, fremme forsoning og gjøre menneskenes bolig til et bedre sted å leve for alle, sa pastor Rødder.

 – Det kristne budskapet er et budskap som burde ropes utover hustakene: «Gud elsker oss alle ubetinget, aksepterer oss alle uten reservasjoner og arbeider for å forvandle oss totalt». Beklageligvis har dette maksimalt inkluderende budskapet i praksis blitt forvandlet/gjort til noe strengt eksklusivt og ekskluderende, sa pastor Kjell Werner Rødder.

Søndagens gudstjeneste samlet 45 personer, og flere av menighetens legfolk deltok. Et høydepunkt var da pastor Rødder kunne døpe en av årets konfirmanter, Kwabena A. Gyimah. En flott handling og et sterkt vitnesbyrd fra en av våre fine ungdommer. Organist Takako Ueno understøttet dagens tema og «oppsummerte» gudstjenesten med å spille Bachs vakre orgelkoral «Jesus, bleibet meine Freude» som potsludium.

Frimodig tro

Bakgrunnen for de to siste søndagenes prekener er Apostelgjerningens fortelling om Peters og Johannes’ helbredelse av den lamme tiggeren i Fagerporten. (Ap.gj. 3: 1-19 ) og de religiøse myndighetenes reaksjoner på det. I sin  prekenen 22. april fokuserte pastor Kjell Werner Rødder på tre utsagn i teksten.

«Med hvilken kraft og i hvilket navn har dere gjort dette?»

– For de som sitter med makten er det naturlig å spørre slik. Maktmennesker er alltid opptatt av myndighet og gjennomføringskraft. Når troens folk og kirkens ledere i dag for eksempel snakker om oljeleting i nordområdene eller innvandringspolitikk, vekker det fort debatt og kritiske spørsmål. Etikken kommer som oftest etter politikken, sa pastor Rødder.

Helbredelsen av den lamme mannen i Fagerporten ble for mye for makthaverne. Det var Sahedrin, Rådet som hadde stor myndighet i Israel, som stilte spørsmålet til Peter og Johannes. Svaret kom umiddelbart og med stor frimodighet : «Det er ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde.»

– Navn er viktig. Det kan være stor makt i navn, sa Rødder. Navn kan løfte fram viktige personer eller saker, mens navnløse forblir usynlige, anonyme og værende i historiens skygger. Hvor mange av oss har ikke pugget konge rekkene vel vitende om at det egentlig var de navnløse sliterne, bønder, soldater og leilendinger som brakte historien videre, sa Rødder.

Også i Bibelen forblir mange navnløse, for eksempel kvinner som bare gjøres kjent for oss, ikke med eget navn, men med navnet til far eller ektefellen. Kvinnen ved Jakobs brønn, hun som førte en så viktig samtale med Jesus, ble heller ikke navngitt. Og han hadde ikke mye status den lamme tiggeren som Peter helbreder. Han forblir navnløs, mens landemerket ”Fagerporten” der han satt i årtier og tigget, på en måte blir hans identitetsmerke.

– Alt dette skjer i dag også. De mektige og innflytelsesrike gir navn til bygninger, gater, plasser og broer. ”Trump- Tower”, er bare et eksempel av utallige, sa Rødder som også nevnte  ”Tordenskioldparken” og ”Olav Trygvasonsgate” som er par lokale eksempler.

– Men da skal vi kanskje holde fram og minne hverandre om at å gi navn til de undertrykte, de sørgende, til ofre for urettferdighet er en måte å ta tilbake deres verdighet på. Ved å gi dem navn, gir vi dem identitet og plass i både samtid og historie, understreket Rødder.

«Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

Dere anklager oss for å ha gjort noe godt for en syk mann. Er det også galt?, spurte Peter. Men vit at vi har handlet i Jesu navn, sa han til Rådet.

– Vi liker godt, ja noen vil si at de elsker å synge sangene om Jesus. Det er noe ved navnet hans. Og ja, vår tid trenger Jesus;  trenger å høre og merke mer av kraften fra hans oppstandelse. Vår tid trenger ”Han som alle tiders floker løse kan». pastor Rødder.

– En måte å forstå oppdraget vårt på er den hebraiske forståelsen av «shalom».Dette begrepet klinger med i det greske ordet for frelse, og betyr noe i retning av ”helhet” eller ”fellesskap”. Det er nettopp dette Jesus forkynte. Han talte om og levde ut et guddommelig nærvær der det som var brutt i stykker kunne leges, og en istykkerslått verden igjen kunne bli hel, understreket pastor Rødder. Da blir det rett og slett tragisk at slik kirken, i alle fall i perioder, har gitt det å bli frelst nesten motsatt betydning. I stedet for å forene mennesker, har frelsen skilt individer fra hverandre, sa han.

– Den gode nyheten er at kraften i Jesu oppstandelse har tatt bolig i oss ved den Ånd han lovte til alle som tror. Derfor proklamere vi med frimodighet at hans kjærlighet er for alle og at frelsen gjelder både den enkelte, og hele skaperverket. Og frelsen kommer i Jesu navn, vår herre og Gud.

Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» 

(Prekenreferat v/ Ole-Einar Andersen)

I dag er en stor dag for omkring 13 millioner mennesker over hele verden som kaller seg «united» metodister.  23. april 1968, for akkurat 50 år siden i dag, ble nemlig The United Methodist Church offisielt stiftet gjennom en sammenslåing av Methodist Church og Evangelical Brethren Church. Flagg fra 53 ulike nasjoner, blant dem det norske, vitnet om etableringen av en global kirke.

Den store, konstituerende Generalkonferansen ble holdt i Dallas, Texas, og samlet 1300 delegater og over 10000 gjester. Methodist Church var med sine 10,3 millioner medlemmer «storebror» i sammenslåingen, mens EBC hadde ca 750 000 medlemmer. Den nye kirken, the United Methodist Church, var fra første dag en av verdens største protestantiske kirkesamfunn.

Metodistkirken er selvfølgelig mye eldre enn kirken som ble etablert i 1968.

The Methodist Episcopal Church (MEC) ble grunnlagt i USA i 1784. Det var via denne kirken metodismen kom til Norge på slutten av 1840-tallet og den første menigheten (Sarpsborg) ble dannet i 1854.  Metodistmenigheten i Trondheim ble grunnlagt i 1881. Metodistkirken i Norge tilhørte Methodist Episcopal Church fram til 1939. Da ble EMC gjenforent med to tidligere utbryterkirker (the Methodist Protestant Church og the Methodist Episcopal Church, South ). De tre kirkene dannet the Methodist Church, som i 1968 altså slo seg sammen med Evangelical United Brethren Church og ble til dagens the United Methodist Church.

50-årsjubileet feieres hele 2018, men vil mange steder særlig markeres på kirkens «Heritage Sunday» 20. mai. (1. pinsedag).

Strid om homofili

I jubileumsåret er det ingen hemmelighet at United Methodist Church er preget av meget sterke indre spenninger og strid, konkretisert i spørsmålet om menneskelig seksualitet – eller homofili for å si det mer direkte.

Bak den meget alvorlige situasjonen ligger ulik bibelforståelse, og betydelige kulturelle og samfunnsmessige forskjeller innenfor den verdensvide UMC. Spørsmålet er uansett så betent at det er fare stor for at det kan splitte kirken.

Striden står om en paragraf i Kirkeordningen (Book of Dicipline), som etter et benkeforslag i 1972 slår fast at homofil praksis er strid med kristen lære. I alle år senere har dette standpunktet ridd kirken som en mare, men er blitt opprettholdt med varierende flertall på hver Generalkonferanse siden.

Generalkonferansen i Portland i 2016 var nær fullstendig havari før man i tolvte time fikk nedsatt kommisjonen «The Way Forward». Den skal på oppdrag fra Biskopsrådet prøve å finne en vei ut av uføret. Kommisjonen skal levere sin sluttrapport med anbefalinger  til Biskoprådet i løpet av sommeren. Biskopene vil så fremme konkrete forslag som skal behandles på ekstraordinær Generalkonferanse i St. Louis, Missouri, neste år (2019). Utfallet av den konferansen vil trolig avgjøre om/hvordan vi fortsatt skal ha en United Methodist Church.

Spennende historie

Det sprenger hjemmesidens rammer å gjengi the United Methodist Church’s 50-årige historie. Vi må bare henvise til at det finnes en rekke artikler lett tilgjengelig på internett, og oppfordrer alle interesserte og bevisste metodister til å gjøre det! Som en start kan vi anbefale disse linkene:

1968 – sosial kontekst. Denne artikkelen skisserer noe av det samfunnsmessige/sosiale bakteppet for etableringen av UMC: http://www.umc.org/news-and-media/amid-tumult-of-1968-a-church-came-together

 50 års tidslinje. Her finner du viktige hendelser innen UMC siden etableringen i 1968: http://www.umc.org/who-we-are/timeline-of-the-united-methodist-church

Rasismens skygger. Methodist Church hadde ikke bare en stolt fortid og historie med seg inn i sammenslåingen. Ikke minst gjaldt det forholdet mellom den hvite og den afroamerikanske delen av kirken. http://www.umc.org/news-and-media/50-years-on-central-jurisdictions-shadow-looms

50 grunner til å feire. Denne artikkelen framhever 50 gode grunner til å markere 50-årsjubileet: http://www.umc.org/who-we-are/50-reasons-to-celebrate-the-united-methodist-church

—

«Det er viktig for meg å ha et «jeg – du»- forhold til Jesus og et helhetssyn på livet i troen på Gud som skaper.» Han som sier det, er Lars-Erik Nordby (65) som fra 1. august blir Trondheim menighets nye pastor – i 30% stilling. Teologisk plasserer han seg «sentrum-venstre», og mener kirkens største utfordring i dagens Norge er å være relevant og våge å ta ansvar.

til side med «alternative» kristusbilder i tilknytyning til rteportasje fra Link¨poing domkirke

– United Methodist Church er en internasjonal kirke med erfaringer som både minoritets- og majoritetskirke. Vi er vant til å ta ansvar for samfunnet. Vi har en teologi med vekt på nåden, både som gave og kraft i hverdagen. Vi har med oss en forpliktelse til å bygge broer mellom kirkene, sier Nordby til hjemmesiden vår.

(mellomtittel) Inkluderende kirke

–  Kirken vår, (UMC) er inne i en alvorlig krisetid, med store indre spenninger knyttet til homofilispørsmålet. Hva er ditt syn på den saken/problemet og tror du vi fortsatt vil ha en UMC etter den ekstraordinære generalkonferansen i 2019?

– Jeg var delegat på Generalforsamlingen i 2004. Der stemte jeg, som den første fra Norge, for at kirken skal ha et inkluderende syn i denne saken, forteller Lasse. Samtidig er det ikke min legning å stå på barrikadene, fortsetter han.

– Jeg er opptatt av at våre fellesskap skal være inkluderende, og at vi må kunne leve med ulike syn. Mitt mangeårige vennskap, også  med konservative kristne, har lært meg å respektere deres alvorlige overbevisning. Samtidig må vi alle huske på at menigheten ikke er et vennesamfunn, men en familie; vi er søsken i troen. Venner velger man, familien må vi leve med om vi er aldri så uenige, understreker Lasse som tror og håper at kirken består etter 2019 dersom sentrumskreftene tar ansvar. – Men det kan nok bli avskallinger på begge sider, tror han.

(mellomtittel) Fullstendig overrasket

Lars-Erik, eller «Lasse» blant venner og dermed for Trondheim Menighet, avslutter til sommeren sin 20 års tjeneste som forstander ved Betanien i Oslo for å bli afp-pensjonist. Men han er fortsatt innstilt på å gjøre en jobb i og for kirken.

– Da tilsynspresten ringte, tenkte jeg at hun kanskje hadde noen småoppdrag rundt i Østfold til meg. Da hun lanserte Trondheim, ble jeg fullstendig overrasket, og syntes det hørtes umiddelbart veldig spennende ut. Etterpå har jeg nok også tenkt «hva er det jeg gir meg ut på nå»?, medgir Lasse.

Han har ingen direkte programerklæring for jobben i Trondheim, men ønsker først å sette seg ned med menighetsrådet og i fellesskap finne ut hva han og menighet kan gjøre sammen. – Dette må jo være en overgangsstilling hvor vi utforsker mulighetene for at menigheten kan få en egen bofast prest igjen, mener Lasse.

I studietiden på kirkens teologiske seminar i Bergen, bodde han et år hos Erna og Einar Anker Nilsen og hørte mye om deres tid i Trondheim.  – Senere har jeg også hatt gleden av å lese boken om menighetens spennende historie. I tillegg har jeg i tiden jeg var styreleder og senere konsulent i Norges Kristne Råd hatt kontakt med det økumeniske livet i Trondheim.

For et par år siden var jeg foredragsholder på et seminar om dåpen i Pilegrimsgården, og pilegrimsprest Einar Vegge tok oss med på en spennende byvandring som også gjorde inntrykk, forteller Lasse som også har «lest seg opp» via menighetens hjemmeside.

(mellomtittel) Teologi i stedet for realfag

Og da er det høy tid med en «selvangivelse»:  Lars-Erik Nordby ble født i Moss i 1953, og er gift med Toril.  De bor i Moss, i Torils barndomshjem. Parets eneste barn, datteren Kristine, er frilans skuespiller i Bergen og hun har gitt Lasse og Toril tre barnebarn.

– Kan du gi oss hovedlinjene i din livs- og troshistorie?

– Jeg vokste opp i en metodistfamilie som på den ene siden var vel forankret i den østfoldske legmannstradisjonen, og på den andre siden hadde røtter blant «frie venner» og indremisjon i Råde.  Jeg tror at det  i familien var mer gjevt å være lokalpredikant enn prest, ler Lasse.

17 år gammel ble han lokalpredikant og trodde han skulle studere realfag.  Men interessen for teologi ble vakt, og Peder Borgen og Einar Anker Nilsen lokket ham til seminaret i Bergen.

– I Bergen tok jeg kristendomskunnskap, sosiologi og livssynskunnskap. Etter hvert vokste prestekallet fram, og jeg har gjort tjeneste som prest på Mysen, sykehusprest ved Betanien i Bergen, prest i Fredrikstad, arbeidet i Norges Kristne Råd og de 20 siste årene har jeg vært forstander ved Betanien i Oslo. En periode hadde jeg også ansvaret for Metodistkirkens Seminar som samarbeider med Menighetsfakultet. Gjennom livet har jeg vært mye engasjert i økumenisk arbeid, blant annet i utformingen av avtalen med Den norske kirke, Nådens Fellesskap, forteller han.

– Min kone Toril spiller piano, de siste tjue årene mye firehendig sammen med kantoren i Hvaler, Ken Phillips. Det har gjort at jeg, som egentlig er ganske umusikalsk, også har fått innblikk i den mer musikalske delen av livet, sier Lasse.

(mellomtittel) Religionsdialog viktig

til side med «alternative» kristusbilder i tilknytyning til rteportasje fra Link¨poing domkirke

– Hva har dine mange år som  forstander ved Betanien i Oslo gitt deg?

– Tiden i Betanien, både i Bergen og Oslo, har videreutviklet mitt syn på at kirken har en oppgave og tjeneste midt i verden. Vi er en del av samfunnet og må ta samfunnsansvar. De siste årene har jeg vært engasjert i etableringen av et prosjekt med 35 boliger på Furuset i samarbeid med Husbanken og FutureBuilt. FutureBuilt har som mål å bygge med vekt på klima og miljø, forteller Lasse.

– Hvorfor gir det mening for deg å ha et kristent livssyn?

– Troen gir meg en trygg forankring i livet. Det er viktig for meg å ha et «jeg-du»- forhold til Jesus og å ha et helhetssyn på livet i troen på Gud som skaper. Så får jeg håpe at Ånden også kan arbeide gjennom meg i sitt virke i kirken og verden.

– Du har engasjert deg i religionsdialog. Hvor viktig er livssyns- og religionsdialog i dagens norske samfunn?

– Helt essensielt. Vi må alle bidra til å gjøre Norge til et godt og trygt sted å leve i fremtiden på tvers av religions- og livssynsgrenser. Her er dialogen og det praktiske livet sammen med våre nye naboer viktige redskaper. En periode var jeg med i samtalegruppen mellom Islamsk råd og Mellomkirkelig råd som representant for Norges kristne råd, og det ga meg mye, understreker Lasse.

–  Hva er kirkens største utfordring i møte med dagens samfunn/mennesker (primært i Norge)?

– Å være relevant og våge å ta ansvar.

–  Hvordan vil du plassere deg selv teologisk i dag på den tabloide skalaen konservativ – liberal?

– I dagens språkbruk kan vi vel si at jeg er «sentrum-venstre» som så mange av generasjonen som vokste opp etter 1968. I gamle dager ville man kanskje kalt meg fredsliberal. (Med strek under «freds»! , presiserer Lasse – og den har han fått!)

–  Hvis du ikke var metodist, hvilket kirkesamfunn ville du da valgt?

– Antagelig vil jeg vært med i Den norske kirke. Der er det jo også rom for de fleste!

(mellomtittel) Økumenikk og kirkehistorie

– Har du noen personlige interesser og hobbyer?

– For meg har det vært nært knyttet til mitt kirkelige engasjement. Jeg er spesielt interessert i økumenikk og kirkehistorie. Det er nok også årsak til at tilsynsprestens spørsmål om jeg ville gjøre tjeneste i Trondheim vakt en slik umiddelbar gjenklang hos meg. Trondheim er jo byen hvor dette står sentralt.

– Når ser vi deg første gang i Trondheim?

– Jeg har siste styremøte i Betanien 7. juni. Etter det er jeg klar til å møte menighetsrådet i Trondheim, men formelt starter jo ansettelsen som alltid i Metodistkirken, 1. august.  Det er klart at 30 prosent ansettelse og bosted i Moss, byr på utfordringer, muligheter og rom for alle. Jeg kommer jo ikke til å være i Trondheim hele tiden. Slik vi metodister tenker kirke og menighetsarbeid, må vi dra lasset sammen; pastor, eventuelt andre ansatte –  og legfolk , understreker Lars-Erik «Lasse» Nordby som med stor spenning og forventing ser fram til møtet med Trondheim menighet.

Og hjemmesiden understreker: 30% stilling, men 110% velkommen skal han være!

Trondheim menighet er ikke stor, men det vi måtte mangle i kvantitet tar vi igjen på kvalitet, engasjement, innsatsvilje og godt fellesskap på tvers av alle generasjoner! Søndag 8. april ble det bevist igjen, da student Sunniva Elise Lystrup hadde ansvaret for en tankevekkende og utfordrende gudstjeneste.

Med spørsmålet «Hva betyr Jesu liv, død og oppstandelse for oss – i dag?» som tema, fikk 34 frammøtte oppleve en meget gjennomtenkt, gjennomarbeidet og flott gjennomført gudstjeneste. Ekte, personlig og troverdig!

En firedelt preken ga liv og variasjon til gudstjenesten. Prekenen inneholdt både Sunnivas egne tanker og refleksjoner (blant annet «Jesu liv er det mest innflytelsesrike som er levd» ), et klipp fra filmen «The Passion of Christ», duet/fellessang av Hans Inge Fagerviks «Thomas’ sang» ( gjengitt i sin helhet på slutten av denne artikkelen) og innlegg fra fire av menighetens medlemmer. Det var pensjonistene Asbjørn Stjern og Sissel Johansen, og ungdommene Erik André Reime og Ellisiv Sivertsen som svarte på spørsmål fra Sunniva om hva Jesu oppstandelse betyr for dem i deres liv.

Per Anders Mortensen spilte flygel og hadde med seg et par strålende «band-medlemmer» på bassgitar og trommer. Flott innsats av lovsangsgruppa også!

THOMAS’ SANG

Vi satt for stengte dører, Elleve menn i lag

men vi følte oss så immari aleina.

Jesus han var død nå, gav seg uten slag

ingen sa ett ord, vi satt der som forsteina.

Men da hørtes raske fottrinn og banking på vårres dør

Og Maria Magdalena storma inn og ropte «Hør»!

 

Han leve, han leve, han leve.

Jesus er stått opp igjen!

Han e ikkje lenger i grava

no har æ møtt frelseren!

Han leve og æ skal få lov til å gå med beskjed

om at Jesus han lever fremdeles i dag,

det e ikkje tvil om det!

 

At grava den va tom, ja, det va greit nok det

men oppstått, nei det virka førr utrulig.

Æ ville gjerne tru det, men syns æ måtte se

det hele verka nesten så umulig.

Men da sto han midt i blant oss

og sa «Thomas, det e mæ,

kom kjenn på såran mine,

hvis det kan hjelpe dæ».

 

Han leve, han leve, han leve.

Jesus er stått opp igjen!

Han e ikkje lenger i grava

no har æ møtt frelseren!

Han leve og æ skal få lov til å gå med beskjed

om at Jesus han lever fremdeles i dag,

det e ikkje tvil om det!

 

(Hans Inge Fagervik 1982)

– Tenk på alle Jesus delte måltid med, mennesker som var utstøtt av en eller annen grunn. Måltidet blir en bekreftelse på at de er tatt inn i varmen hos Jesus , et tegn på vennskap og fellesskap. Ikke bare nattverden, men også kirkekaffen, handler derfor om vårt forhold til Gud, sa pastor Hilde Marie Øgreid Movafagh på gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 18. mars.

Vi var godt over 50 tilstede på gudstjenesten som også var årets «våroffer-gudstjeneste». Ingerid Marie L. Hoggen ledet, og Takako Ueno var organist.

– Brød i en eller annen form er grunnleggende mat i alle kulturer, og spiller ikke minst en viktig rolle i jødisk og kristen tradisjon, sa pastor Hilde Marie i prekenen som hadde temaet «Brød i bibelen – brød i verden».

Et av «brødundrene» Jesus gjorde, var omtalt i en av søndagens tekster: Flere tusen mennesker var samlet for å høre Jesus tale. De hadde ikke mat. En gutt kom med 5 brød og 2 fisk og lurte på om kanskje det kan være til hjelp.

– En tolkning av den historien er at når først delingen begynte, var det flere som delte seg i mellom. Da ble det nok til alle og vel så det, sa Hilde Marie. – Jeg vet ikke, men enten underet var at når vi deler så blir det faktisk mer, eller at når vi deler blir det nok, så handler det om Guds omsorg, men også om vår omsorg for hverandre, understreket hun.

Nåde og kjærlighet

I andre bibelfortellinger er Jesus selv brød, «livets brød». Når noen jøder i Johannes 6:35 trekker fram mannahistorien fra 2. Mosebok og lurer på hav Jesus har å by på i forhold til Moses, påpekte Jesus at det ikke var Moses som ga folket manna, men Gud, og sa videre: «Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Når folket ber om å få dette brødet svarer Jesus : «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.»

– Manna eller brød handler da plutselig ikke bare om mat, men at det vi trenger gis oss fra Gud, og at vi trenger Jesus, sa Hilde Marie. ­– Vi trenger en gudsrelasjon. Vi trenger å være elsket og tatt vare på. Vi trenger å høre til. Vi renger nåde og kjærlighet.

– Brødet får symbolisere dette, sa hun og her kommer inn i  bildet – hvor vi helt konkret tar imot Guds nåde. Vi tar imot brød og vin, som tegn på at vi tar imot Jesu kropp og blod . Vi tar imot Jesus når vi feirer nattverd.

– Det kommer ikke bare til uttrykk i nattverden, men på kirkekaffen også. Tenk på alle Jesus delte måltid med, mennesker som var utstøtt av en eller annen grunn – måltidet blir en bekreftelse på at de er tatt inn i varmen hos Jesus – måltid blir et tegn på vennskap og fellesskap, understreket Hilde Marie. Brød er brød, men også mer enn det. Brødet, og måltidsfellesskapet er et symbol på alt det vi tar imot fra Gud, sa hun.

Guds omsorg

I prekenen viste  Hilde Marie til en rekke eksempler på brødets betydning i kristen og jødisk tradisjon.

Som da israelsfolket måtte forlate Egypt så raskt at de måtte bake usyret brød, ugten gjær, fordi de ikke hadde tid til å la brødet heve. Og bestemmelsene om skuebrødet, det hellige brødet som lå framme på tempelalteret hele uken. Og om det første brødet i hver brødbakst som skulle gis som offergave; det vil si mat til de som jobbet i tempelet og kanskje gitt videre til fattige og sultne.

Hun minnet oss også om noen av brødhistoriene i Bibelen, som handler om at Gud har omsorg for det vi trenger. Som da israelsfolket i ørkenen klaget og ønsket seg tilbake til kjøttygrytene i Egypt, og Gud lot det «regne brød  (manna) ned fra himmelen» . Men folket fikk streng beskjed om bare å sanke én dagsrasjon omgangen. De skulle ikke hamstre og være grådige.

Sammer tanke finner vi midt i «Fader Vår»; en bønn om «vårt daglige brød». Mat for dagen, ikke resten av uka eller måneden, sa Hilde Marie og stilte et selvransakende spørsmålstegn ved eget kjøleskap og fryser som til stadighet bugner av mat….

Og da han ble fristet til å gjøres steiner om til brød, svarte Jesus (Matteus 4:4) at  «mennesket lever ikke av brød alene».

– Brød/mat er viktig, men gudsrelasjonen, det å leve i Guds omsorg er viktigere, sa Hilde Marie.

Brød skal deles

Enken i Sarepta (1.Kong 17) brukte melrester og en oljeskvett til å bake et siste brød til seg selv og sin sønn. Men på oppfordring/utfordring fra profeten Elija, gir hun det istedet til ham. Et tillitsfullt vågestykke, men etter det manglet hun aldri mat. Krukken ble aldri tom. En sterk historie om som handler om å dele, selv om man har lite, sa Hilde Marie.

Hun viste også til en merkelig lov, blant mange andre merkelige lover, i 3. Mosebok 19.9-10 hvor det står: «Når dere høster inn korn i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til åkerkanten, og de aksene som ligger igjen når du har høstet, skal du ikke sanke sammen. På vinmarken skal du ikke sanke de druene som blir igjen, eller plukke dem som er falt ned. Du skal la dem være igjen til de fattige og innflytterne. Jeg er Herren deres Gud.»

Slik skulle bonden, som hadde mye, sørge for at også de som ikke hadde noe, fikk. Fattige kunne høste kornet ytterst langs åkerkanten, og samle korn og vindruer som var falt/mistet på bakken. Samme tanke ligger bak definisjonen på «den rette faste» i  Jesaja 58:6:  «Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.»

Utfordrende og ransakende – også i fastetiden 2018 som vi fortsatt er inne i – og for en menighet som kunne gå ned i Wesleysalen og sammen dele et bugnende kakebord etter lørdagens bakekurs…

Etter å ha bakt i fem (!) stive timer sammenhengende lørdag, kunne deltakerne i Trondheim Metodistkirkes kakebakekurs samle seg rundt felles (kake)bord og smake på herlighetene de hadde tryllet fram. Konklusjon: gled dere til (søn)dagens kirkekaffe, folkens, for da får dere både se og smake kursresultatet!

Lørdagens kakekurs (17.mars) med pastor og tv-kakekriger Hilde Marie Øgreid Movafagh som leder, ble særdeles vellykket. Både trivsels og kalorifaktoren var høy! «Interessant,  lærerikt, morsomt, sosialt, hyggelig, kult, flott lørdag», var bare noen av godordene vi rakk å registrere. Og  NB: søndag 18. mars preker kakekurslederen på våroffrer-gudstjenesten!

Allerede før siste kake var pyntet, kom det fra takknemlige deltakere ønske om flere slike kurs. I tillegg til å produsere en rekke flotte kaker, paier, makroner og donuts, fungerte kakebakekurset også godt sosialt. Det summet hyggelig rundt kjøkkenmaskiner , bakeboller og kakeformer fra første stund.

Kurset var fulltegnet. I alder spente de 16 deltakerne (+ et par «observatører») fra sju til over 70 år. Internasjonalt var det også; foruten norsk, var det deltakere med ghanesisk, italiensk, colombiansk/canadisk, japansk og finsk bakgrunn. At opptil flere var helt nye bekjentskaper i metodistisk sammenheng, var ekstra hyggelig!

Hilde Marie hadde forberedt en rekke spennende kakeoppskrifter som ble fordelt mellom deltakerne som var gruppert på to arbeidsbord. Der fikk alle én hovedoppgave/oppskrift. Underveis var det fritt fram å  søke råd hos  kursleder Hilde Marie, i tillegg til at alle hjalp hverandre ved behov. Alle fikk dessuten et lite hefte med alle oppskriftene slik at de hjemme kan prøve seg på flere av godsakene!

Mellom de to hovedarbeidsbordene sto et bord med ingrediensene som blant annet omfattet 130 egg, tre kilo meierismør, fire liter kremfløte, seks kilo sukker, 16 plater kokesjokolade, åtte kilo mel, fem pakker melis og diverse blomster og eksotiske frukter til pynt i tillegg til de mer kjente jordbær ( to kilo), bringebær (1,5 kilo), granatepler (6) og blåbær.

Skolekjøkkenet på KVT (Kristen Videregående skole Trøndelag ) fungerte godt som kurslokale, og vi takker hjertelig!

– Den gode bodskapen til oss er tydeleg: Lyset er kome til verda. Gud gjev oss nytt liv, sa domprost Ragnhild Jepsen i sin preken i Trondheim Metodistkirke søndag 11. mars. – Utfordringa til oss er: Tru på lyset! Elsk lyset! Gjer Kristus synleg mellom oss, oppfordret hun.

Jepsen satt i Mellomkirkelig Råd da samarbeidsavtalen mellom Den norske kirke og Metodistkirken, «Nådens fellesskap», ble undertegnet i 1997. Hun demonstrerte avtalens fortsatte gyldighet da hun fjerde søndag i fastetiden både prekte og forrettet nattverd i Metodistkirken.

Tru på lyset!

– Det er midt i fastetida, om tre veker frå i dag er det første påskedag. Og liksom dagane stadig vert lysare, har denne dagen eit lysare preg enn dei andre søndagane som leier fram til påske. ”Laetare” er det gamle namnet på dagen; ”Gled dykk med Jerusalem, og jubla over henne”, – slik vart gudstenestelyden helsa frå gammalt av, fortalte Jepsen.

– Og den gode bodskapen til oss er tydeleg: Lyset er kome til verda. Gud gjev oss nytt liv. Utfordringa til oss er: Tru på lyset! Elsk lyset! Gjer Kristus synleg mellom oss!», understreket hun i sin preken hvor tekstgrunnlaget var fortellingen om kopperslangen i 4. Mosebok 21:4-9, og Johannesevangeliet 3:14-21.

Jepsen forkynte et klart, «enkelt» og likefullt utfordrende budskap som berørte, engasjerte og nådde fram. Ja, det må være lov å si det slik, responsen peker i alle fall entydig på det, at det ble et «velsignet møte» mellom domprosten og trondheimsmetodistene.

Og da hun senere i gudstjenesten vakkert messet innstiftelsesordene (første gang de er sunget i Trondheim Metodistkirke?) for nattverden, var det som en manifestasjon av omkvedet på gudstjenestens avslutningssalme:

«För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler»

3:16 ingen isolert sannhet

– Å følgje Jesus inneber å stå saman med vår bror og syster som lid som følgje av ulukke, vondskap eller urett. Å vere med dei som har lagt ut på farefulle reiser for å finne redning. Vi skal ikkje forbanne dei som vil oss vondt. Vi skal ikkje forbanne det som er vondt. Men vi skal møte det med det lyset som vil godt, sa domprosten på sin praktfulle hallingdals-dialekt.

Jepsen minnet om at evangelieteksten , inkludert «den lille bibel», Johannes 3:16, står i en sammenheng. Det er en del av Jesu svar på spørsmålene Nikodemus kom til ham med om natten. Jesus hadde sagt at han måtte bli født på nytt, og Nikodemus syntes det var vanskelig å se for seg hvordan det skulle skje.

– Ein del av svaret har gått inn i vår tru og tradisjon som «Den vesle bibel», det heilt sentrale i vår kristentru. Om vi ikkje hugsar så mange bibelord, så hugsar vi i alle fall det: For så elska Gud verda at han gav Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv. Korset – trua – livet. Tre sentrale delar av vår kristentru, sa Jepsen.

– Når vi har lært «Den vesle bibel,  kan vi kanskje få forståinga av at den kan isolerastsom ei sanning som ikkje treng noko anna kontekst eller forståingsramme. Så er det då også dei som vil kritisere at det eine bibelverset har fått ein slik sentral posisjon. Dei vil seie at det er ein tekst som like mykje har forsvara å forkynne fortaping og evig pine, heller enn livet vi skal få leve i lyset med Kristus. Men Den vesle bibel, som del av det større svaret Jesus gjev Nikodemus, viser oss den store samanhengen, understreket Jepsen:

– Den som har forfatta denne teksten har verkeleg hatt som mål å vise oss den store forteljinga vi er sett inn i, både Nikodemus og alle vi andre som les og trur.

Difor taler Jesus om Moses og Israelsfolket i øydemarka, ein heilt sentral del av jødane si historie, og historie som Nikodemus og dei andre skriftlærde hadde som den viktigaste referansen i både sitt kulturelle og religiøse liv, sa hun.

– Men også vi som ikkje deler den same referansen kjenner aktualiteten i Jesu svar – her og no, fortsatte hun: «Den som følgjer sanninga, kjem til lyset, så det skal bli klårt at gjerningane hans er gjorde i Gud.»

Kjærlighetshistorie

Jepsen så historien om kopperslangen som «ei fortetting av heile Det gamle testamentets forteljingar om tilhøvet mellom Gud og menneske: Gud elskar sitt folk. Gud gjev eit løfte til dei, og folket gjev løfter til Gud. Så bryt folket løftene sine, og Gud sender straff.

Slik går det ei tid, før folket igjen vender seg til Gud og straffa blir stansa. Det er som ei lang kjærleikshistorie. Men det seier seg sjølv at slik kan det ikkje halde fram. Korkje for Gud eller menneske. I forteljinga om slangane kjem løysinga i at Moses av Gud får i oppgåve å lage ein slange av kopar, ei slags erstatning for dei giftige slangane som vil død og ulukke. Slangen blir halde opp framfor dei som ei redning. Og den som ser på den, skal leve. Enda ein gong reddar Gud sitt folk.

Moses var på mange måtar ein politisk leiar – ein som skulle samle eit folk og leie dei mot eit mål. Og til sjuande og sist trudde nok det eigenrådige folket han skulle leie, på han. Dei stolte på at han ville hjelpe dei.

Jesus er ingen politikar, sjølv om orda hans ved mange høve kunne gå inn i historia som god retorikk. For eksempel dei orda som forfattaren har teke inn som Jesu svar til Nikodemus: Gud sende ikkje Son sin til verda for at han skulle dømma verda, men for at verda skulle bli frelst ved han.

Kvar er det vi kan løfte blikket vårt i denne tida? Jo, det er opp på korset. Opp på redningsmannen. Den som ser han, skal leve.

Slik blir det opna for oss å tru. – Å tru at når Jesus blir lyfta opp på korset, så er det for at vi skal få leve, så er det for at vi skal sleppe unna forbanningane, dei som vi har lagt på oss sjølve og kvarandre. Når vi ser opp på korset, på den sundrivne kroppen, blir vi frelst. Vi får ta imot det nye livet.

Det er ikkje den strålande koparslangen vi ser på korset. Vi ser den øydelagde kroppen som blir til liv og redning. Det er den som reddar oss frå våre forbanningar. Det er i det som er sundbrote og øydelagd at vi kjenner Kristus att mellom oss.  «Hald dykk nær til meg», seier Jesus, «så skal de få næring og krefter til oppgåva – lik mannaen Israelsfolket fekk frå himmelen.»

Mot, frihet, nåde, trygghet

– Det er alltid utfordrande å høyre at det er han som blir fornedra og døyr på korset, som er den som blir til liv for oss. At det er i dødens mørke verda igjen skal finne lyset. Og at det er i det som er forbanna, at velsigninga skal skje.

– Det levande brødet, den øydelagde kroppen  – det vi treng for å leve – vert ikkje gjeve som belønning for gode gjerningar eller eigne prestasjonar. Vi finn det enkelt og stille i Evangeliet om Jesus, slik Nikodemus fekk møte det i morgonlysninga saman med Meistaren. Nikodemus fekk eit svar av Jesus som nok gjorde at han måtte grunne enda meir på det han lurte på. Kvar skulle han leite etter svar?

– Kvar skal vi leite?, spurte Jepsen. – Det er i Ordet og i dei heilage gåvene; dåpen og nattverden vi må leite. For den som leitar, ho skal finne den krafta som gjev mot til å tru; fridom til å leve; nåde til å elske; trygghet til å døy.

– Lyset vi skal få ta i mot og tru på. Brødet vi har mellom hendene. Jesus som velsignar oss. Fellesskapet mellom oss. Det vi deler med vår neste; det er tilstrekkeleg, avsluttet domprost Ragnhild Jepsen sin preken.

Takako Ueno bidro til en god gudstjenesteopplevelse med sitt fine orgelspill. Gudstjenesten var planlagt og ble ledet av Ole-Einar Andersen.

( Vi takker også Ragnhild Jepsen for å stille sitt manuskript

til disposisjon for dette prekensammendraget )

Kjempeflott akedag på Byneset  i dag, søndag 4. mars. Nok en gang var familien Nørsetts idylliske småbruk på Spongdal rammen rundt en meget hyggelig menighetstur. Overskyet, noen få kuldegrader, vindstille (!!) og perfekte akeforhold ned lange jorder med myk pulversnø, ga 21 frammøtte noen strålende og aktive timer i frisk luft!

Straks etter hjemkomst ble hjemmesidens redaktør inspirert til følgende spontane gjendikting av den siste salmen i Salmenes bok (150). I alle (u)beskjedenhet nummerert som 151… :

SALME 151 En gledes- og takkesalme. Til strengespill. Av hjemmesideredaktøren etter årets flotte akedag på Byneset

1) Halleluja!

Lovsyng Gud i hans akebakker!

Lov ham under himmelens skyer

Lov ham med akedag og fellesskap

Lov ham sammen med venner fra Italia, Syria og Norge

2) Lov ham i herlige akeløyper

Lov ham i nyfallen snø og frisk snøprut

Lov ham med kjelke og akebrett

Lov ham med jestski, snøbrett og spark

Lov ham på hesteryggen

3) Lov ham i skjerf, luer og votter

Lov ham med ullongs og varme klær

Lov ham på saueskinn

Lov ham rundt grill og bål

4) Lov ham med pølser, sennep og ketsjup

Lov ham med italiensk polenta med kjøttsaus

Lov ham med syriske ostebrød

Lov ham med kaffe og te

Lov ham med kakao og varm solbærsaft

5) Lov ham til tonende gledeshyl

Lov ham med rungende latterbrøl

6) Alle livsglade metodister skal love Herren.

Halleluja!

Akedagen ble en skikkelig familie- og generasjonsdag. Ung (13 måneder) og litt eldre (71 år), og alle der i mellom, satte/hev seg fryktløs på akebrett og kjelker. De ivrigste føk gjentatte ganger drøyt 400 meter ned det lengste jordet. Bare jubelhyl var å høre. Særlig når småbrukets traktor påtok seg oppgaven som «akebakkeheis»  og fraktet alle opp de bratte bakkene!

Etter all aktiviteten var det samling rundt grillen på tunet. Saueskinn på benkene, og flott måltidsfellesskap i friluft.  Italiensk polenta med kjøttsaus og sopp, sørget sammen med syriske ostebrød for at det tradisjonelle grillpølsekonseptet fikk et internasjonalt  supplement.

Hva skal vi ellers si?  At vi må ha akedag i 2019 også. Og at vi gjerne kommer tilbake til Byneset! Takk til vertskapet og takk til alle som med sin deltakelse bidro til en skikkelig god dag!

– Vi må lære oss å tro uten å gjøre det så vanskelig. Kirken må bygge ned stengsler som hindrer mennesker i å komme, ikke gjøre dem høyere. Kirken må oppfattes som livsviktig og hverdagsnær, sier domprost i Nidarosdomen Ragnhild Jepsen. Søndag 11. mars preker hun på gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke. Hun vil også forrette nattverd.

– Evangeliet om Jesus lar seg ikke hindre av religiøse og sosiale konvensjoner, men finner sine veier; uventet og kraftfullt på måter vi ikke alltid forstår. Slik må det være. Evangeliets frie løp er en nødvendighet, understreker Jepsen før sitt besøk i Metodistkirken.

Sterk identitet som «prest»

– Teologien er alltid radikal, fordi den handler om Gud som griper inn i verden og faktisk ønsker å ha noe med menneskene å gjøre. Evangeliene forteller også om radikale handlinger når Jesus bryter konvensjoner i både religiøse og sosiale sammenhenger. Dette er så sterkt i seg selv, at for meg er det ikke så utfordrende å forholde meg til det Bibelen forteller om jomfrufødsel og andre undere, svarer Jepsen på spørsmål om hvor hun befinner seg på en ”konservativ-liberal”-skala.

– Men jeg er glad for at Den norske kirke har åpnet kirkerommet for vigsel av likekjønnede, og at en fokuserer på dåpen som inngang til det kristne liv. Det sier meg også mye om menneskesyn, sier hun.

Ragnhild Jepsen har vært ansatt i Nidarosdomen helt siden 2003. Først som kapellan til 2006, og deretter som sokneprest inntil hun i 2011 ble domprost. Hun er også styremedlem i Olavsfestdagene, Nidarosdomens guttekor og i «Evangelical Lutheran Church og Jordan and The Holy Land».

Domprosten har en klar økumenisk holdning.  Hun satt også i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke da samarbeidsavtalen ”Nådens Fellesskap” med Metodistkirken ble undertegnet. Hun gleder seg til å besøke Trondheim Metodistkirke, og svarte umiddelbart ”ja” da hun ble spurt om å preke 11. mars.

–Jeg er glad i å være prest, forteller hun til hjemmesiden vår. Min identitet som prest er sterk. Det er i gudstjenesterommet, og i møte med mennesker jeg henter styrke og inspirasjon, sier hun.

Kirke og leikarring

– Kan du gi oss en kortversjon av din «livshistorie»?

– Jeg kommer fra Ål i Hallingdal. Der vokste jeg opp i en familie som var veldig engasjert i musikk- og kulturlivet i bygda. Min kristne bakgrunn er fra gudstjenester og annet som skjedde i kirka. Men jeg var også med i korps, dansa i leikarring og spilte fiolin og piano. Jeg fikk med meg at det var greit å være både i kirka og på kulturhuset. Det var ingen motsetninger og det var aldri snakk om at jeg måtte velge en av delene. Det er jeg glad for – og jeg tror det preger meg fremdeles, sier Jepsen.

– Jeg er gift med Einar som også er prest, og vi har vært i Trondheim i snart 15 år. Jeg er mor til Håkon og Ingjerd. De begynner å bli så store at de er i ferd med å flytte hjemmefra. Vi bor på Singsaker, og fra stuevinduet kan vi se både Nidarosdomen og Gamle Bybro. Jeg blir aldri lei av den utsikten, sier hun.

– Hvorfor valgte du å bli prest? Har du noen gang angret?

– Jeg ble prest fordi jeg opplevde å få et kall til det. Det var ikke noe dramatisk, bare en erkjennelse av at det er dette Gud vil bruke meg til  og slik jeg kan bruke evnene mine. Jeg studerte på Menighetsfakultetet. Den første prestestillingen min hadde jeg på Rena i Østerdalen. Der lærte jeg å bli glad i kirka som en viktig faktor i lokalsamfunnet, forteller Jepsen. Da bygdesamfunnet ble satt på prøve, både gjennom konkursen på Rena Kartong og ikke minst etter Åstaulykka, så vi hvor samlende kirka og det vi forvalter der, var, sier hun.

– Det er det samme med Nidarosdomen, bare at den er jo også en kirke for hele det norske folk, også for dem som hører til i andre kirkesamfunn eller til og med i andre religioner, sier Jepsen.

– Vi forvalter noe som er større enn det vi kan forklare. Det gjør meg ydmyk og stolt. Jeg er glad i å være prest. Jeg er glad i alle møter med mennesker som jobben medfører, jeg er glad i gudstjenesten og liturgien. Og jeg har aldri angret på at jeg valgte å bli prest, forsikrer hun. Fremdeles kan jeg synes at det stadig er nye ting jeg skal lære, og det er mye jeg står i som er krevende. Men det er vel også noe av det som gjør det meningsfullt.

– Hva er ditt forhold til Metodistkirken?

– I Hallingdal var det ingen metodistkirke eller metodister da jeg vokste opp – i alle fall ikke som jeg kjente til. Men da jeg kom til Oslo ble jeg snart aktiv i økumenisk arbeid, blant annet i organiseringen av en vandregudstjeneste mellom ulike kirkerom under Bønneuken for kristen enhet. Da var vi også i Centralkirken, og slik kom jeg først i kontakt med metodistkirken og dem som arbeidet der.

Etter hvert ble jeg valgt inn i sentralkomiteen for en europeisk kirkeorganisasjon som heter Konferansen av Europeiske Kirker (KEK). Her er alle de store kirkefamiliene representert, og jeg ble kjent med en flott britisk dame som het Rachel Stevens. Hun hadde vært misjonær for metodistkirken og gikk alltid med to armbåndsur så hun kunne følge med på tiden hos dem hun var blitt så glad i på misjonsmarken. Jeg var også med i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke da avtalen mellom Dnk og Metodistkirken, «Nådens Fellesskap», ble undertegnet.

Et liv i mørke, ikke i skam

– Hva er det viktigste budskapet i kristen tro?

– At vi kan få tro på Jesus Kristus som Guds sønn og vår frelser. Vi er ikke overlatt til oss selv. Vi har noe som binder oss sammen med Gud og gir tilgang til Gud.

– Og at vi har et hjem i Guds kirke på jorda. Det er fellesskapet mellom mennesker og mellom Gud og mennesker. Her forvaltes tradisjoner og lange linjer i menneskenes historie. Men her tolkes også evangeliet på nytt hver søndag. Det er på samme måte noe bestandig og fornyende i det. Vi er ulike, men det er noe som binder oss sammen trass i ulik arv og praksis.

– Og at Guds ånd virker i oss på måter vi ikke alltid kan forstå. Jeg tror at Gud virker i verden. Når folk spør etter Gudsnærvær, tror jeg ofte vi glemmer å se til menneskene. Vi har et ansvar for å fremme Guds vilje i verden, særlig når det gjelder å skape forsoning og fred mellom mennesker og mellom nasjoner.

– Hva er kirkens fremste oppgave og/eller utfordring i dagens samfunn?

– Jeg tror vi må øve oss enda mer i å være tydelig i å fortelle om det vi tror på, om hva som preger den kristne tro og lære. Rett og slett være frimodige i å fortelle om Jesus Kristus! Men vi må også lære oss å tro uten å gjøre det så vanskelig. Kirken må bygge ned stengsler som hindrer mennesker i å komme, ikke gjøre dem høyere.

– Har du et favorittbibelvers/fortelling – og hvorfor den?

– Jeg velger verset fra Johannesevangeliet, kapittel 4 – i fortellingen om Jesus og kvinnen ved Sykars brønn. Etter møtet med Jesus springer kvinnen inn i byen og roper: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort. Han skulle vel ikke være Jesus?» I lyset fra Evangeliet blir livet vårt avdekka. Det kaller til oppbrudd og erkjennelse. Men det er ikke et liv i mørke og skam. Snarere er det et liv i glede for alt det nye det bringer med. I lyset fra Jesus Kristus er det godt å leve.

– En favorittsalme, også?

– Jeg er veldig glad i salmer med norske folkemelodier. Min yndlingssalme er «Se solens skjønne lys og prakt». Det er fordi den har så løfterik tekst om håpet og den nye dagen som en gang skal komme. Vi har alltid brukt den salmen i min familie, kanskje særlig i gravferder for dem vi var glade i.

– Hobby/interesse utenfor kirken?

– Jeg er fremdeles veldig glad i musikk. Da jeg kom til Trondheim ble jeg ganske snart med i det koret som synger gregoriansk musikk, Schola Sanctae Sunnivae. Det gir enormt mye, både av fellesskap og vennskap, men også innsikten i tradisjonen og de lange linjene som musikken representerer i kirken og i den kristne tro. Og så er det veldig god avkobling å konsentrere seg om de lange buene og det å synge mange stemmer sammen, men samtidig få det til å høres som én stemme, sier domprost Ragnhild Jepsen.

(Ragnhild Jepsen intervjuet av Ole-Einar Andersen)

hAKEslipp, grønnsAKEr,  bløffmAKEr, cornflAKEs, mirAKElkur, halvnAKEn, isflAKEne, ransAKElse, mottAKElse, milkshAKE, oppskAKEt, tilbAKEblikk, uransAKElig, nyttårsrAKEtt. Er du fortsatt i tvil? Nei, selvfølgelig ikke. Det handler om å AKE! Slik lød oppfordringen i fjor – og vi gjentar den i år! Søndag 4. mars skal du bli med på menighetens AKEtur på Byneset!

Sjekk bare bilder fra fjorårets tur:

 AKETUR FOR ALLE – UANSETT ALDER

Akesøndagen hos familien Nørsett på det idylliske småbruket på Byneset (Spongdal) er blitt en flott tradisjon. Byneset Søndag 4. mars kl. 11.00 samles der nok en gang! Det er meldt godt vintervær (kle deg varmt…), og etter det siste snøfallet er det superfantafenomenalistiske, knallgode akeforhold! Alt ligger til rette for en flott søndag og metodistisk akefellesskap! Og innimellom akingen er det er mulig å varme seg innendørs på låven!

Jordene rundt småbruket en drøy mil utenfor byen, byr på akebakker av ulik lengde og bratthetsgrad. Og frykt ikke – det er traktortransport fra bunnen av bakken og opp igjen! Og vil du ikke ake, er det kjempetrivelig å bare slappe av på tunet, drikke kaffe, grille pølser og nyte utsikten over Galuosen og fjorden! Med andre ord er det en tur og et tilbud for alle! Ta med familie og venner (og litt grill/turmat) og kom!

SLIK FINNER DU VEIEN:

Kjør RINGVÅLVEIEN fra Heimdal sentrum (Fylkesvei 841). Ta til venstre ned NESTINGVEIEN – og til venstre igjen ved første kryss. Fortsett NESTINGVEIEN til du kommer fram!

Og noen bilder til fra i fjor, bare for å understreke:

Selv i OL-tider handler «tid» ikke bare om minutter og hundre/tusendels sekunder. Gudstjenesten 18. februar hadde «Tiden er nå» som tema og der ble vi sterkt minnet om at Guds tid og timing er annerledes enn vår. I forhold til Gud handler tid ikke om kvantitet og utstrekning , men kvalitet og innhold. Ikke «kronos», men «kairos».

En tikkende klokkelyd var en effektiv og tankevekkende lydkulisse under gudstjenesten, og et bilde av den astronomiske klokken i Praha var bakgrunn for alle salmer og bønner på power-pointen.

Pastor Kjell Werner Rødder tok utgangspunkt i at gjennom hele menneskets histroie, har forsøkt å holde rede på tiden og årstidene. Tiden er blitt målt ved hjelp av alt fra solur, vannur og mekaniske klokker, til dagens ekstremt nøyaktige atomur som har en feilmargin på ett sekund hvert 30 millioner år….

Han påpekte også det paradoksale i at selv om vi har uendelig flere tidsbesparende apparater, maskiner og dingser enn noen mennesker før i historien, så opplever vi tid som et knapphetsgode.

Valg og prioritering

–Ingen av oss kommer utenom tiden. Den styrer våre dager, våre valg og våre prioriteringer. Om tiden kommer eller går, er et filosofisk spørsmål. Men, det setter fokus på hvordan vi forholder oss til den – tiden, sa pastor Rødder i sin preken. Når tiden er så viktig i dagens samfunn, blir de valg og beslutninger vi gjør også viktige. Det handler om å fange øyeblikket, eller ”bruke den beleilige tid” som de gamle sa.

Grekerne i antikken hadde to ord for tid; «KRONOS» og «KAIROS». To helt forskjellige måter å forstå, forklare og oppleve «tid» på.  Kronos viser til målbar, kronologisk eller sekvensiell tid, mens kairos uttrykker en bestemt tidsperiode hvor noe spesielt skjer.

Som mennesker vil vi gjerne tvinge alt inn i «kronos-tid» – men Guds tid er «kairos».

Guds «timing» er annerledes enn vår.  Kairos kan ikke måles med en metronom eller atomklokkes nøyaktighet. Kairos sprenger et slikt tidsbegrep. Kairos måles i viktige øyeblikk. Eksistensielle, essensielle øyeblikk av ulik varighet – hvor det er øyeblikkets kvalitet og ikke kvantitet som teller.

Guds øyeblikk

 «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!»                     (Markus 1:14-15)

– Etter at døperen Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea. Han begynte å forkynne Guds evangelium med disse ordene; «Tiden er inne», sa pastor Rødder og gjentok Jesu aller første proklamasjon i følge Markus.

– Nå er Guds Kairos, det gylne øyeblikket. Kjærligheten blir ikledt kjøtt og blod når han som ikke aktet det for et rov å være Gud lik, ga avkall på sine fordeler og ble som en av oss.

– Guds redningsaksjon er ved å fullføres. For de gode nyhetene, evangeliet, er dette at Gud elsker verden. Gode nyheter som omfatter alle; ikke bare de vellykkede, de som gjør karriere, de som lever et A-4 liv. Det innbefatter alle – også deg og meg, understreket pastor Rødder.

– Jesus kom, vandret han omkring og gjorde vel. Slik vokste Gudsriket fram der han dro omkring i gater og smug, på arbeidsplasser og torg. De trengte seg inn på ham, nysgjerrige, provoserte, fortvilte og håpefulle. De oppsøkte ham når han søkte ensomheten og forstyrret ham nattestid. Kairos. Guds øyeblikk. Nå!

– Og slik er det vel; der kjærligheten får rom, skapes det nye muligheter og nye relasjoner. Også for oss vil jeg tro, sa pastor Kjell Werner Rødder.

Tiden går. Sekunder, minutter og timer blir til dager, uker og år.  Gud forunner oss øyeblikk av Kairos. Øyeblikk der Gudsriket kan vokse i oss og rundt oss. Ved å være. fullt og helt tilstede i eget liv, og møte mennesker og situasjoner med forventing og glede kan også vi være med å skape og formidle opplevelser av «kronos»-tid og hellige øyeblikk.

«I dag om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde.»                                              Hebr. 3.15

«Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! »                                            Jes 55: 6

«Dette er dagen som herren har gjort! La oss juble og glede oss på den!»                            Salme 118;24

Ellisiv Sivertsen sto for gudstjenestens samtale med barna rundt «kofferten». Denne søndagen inneholdt den både skilpadde og harepus som eksempel på noen som beveger seg sakte og fort. Men vi trenger ikke kappløpe om Guds kjærlighet. Gud elsker oss alle uansett, understreket hun. Ernestina Osei hadde tekstlesningene. Og vi sier en ekstra takk til fiolinist Seiki Ueno som på minutters varsel, grunnet plutselig sykdomsforfall, steppet inn og akkompagnerte salmene på fiolin – og avsluttet gudstjenesten med et vidunderlig Bach-stykke som postludium! Kairos-øyeblikk – hele gudstjenesten!