Kategori: Uncategorized

Vakker, perspektivrik og berørende familiegudstjeneste i Lucias og lysets tegn søndag 11. desember. Over 30 var i kirken og kunne glede seg over å se barn med etnisk bakgrunn fra fire ulike nasjoner – Syria, Ghana, Japan og Kamerun – delta i tenningen av de tre adventslysene.

Et «Luciatog» innledet gudstjenesten og slo an stemningen for en gudstjeneste som ble preget av en egen ro, atmosfære og «gjenklang»; lys, ettertenksom og håpefull! Mye sang preget gudstjenesten  – blant annet med ukulele-akkompagnement til en av sangene! (Trolig første gang – i alle fall innenfor et tidsspenn som «manns minne»!)

Salmene/sangene hadde alle lys som tema. Blant annet Trygve Hoffs «Lys imot mørketida», og den sterke og utfordrende «För dem som vandrar i mörkret» med flott tekst av Lars Webster til Jerker Lejons fengende og meget sangbare melodi. Vi sang den på norsk, men av praktiske årsaker gjengis salmen på originalspråket som avslutning på denne gudstjenesterapporten!

I stedet for preken hadde gudstjenestens planlegger og leder, Synnøve (Sivertsen), lagt opp til en bønnevandring med ni stasjoner. Den utløste stor og engasjert deltakelse; på en globus kunne vi finne land i verden vi spesielt ville be for. Vi kunne tenne lys i lysgloben eller på et brosteinskors på kirkegulvet. Ved lyskorset kunne vi legge små steiner som tegn på at vi kan legge fra oss det som er tungt og vanskelig, eller glassperler som symbol på noe vi ville takke for. Vi kunne se oss selv i et speil og bli forsikret om at vi alle og hver enkelt er unike og perfekte i Guds øyne, skapt i hans bilde –  og vi kunne pynte «fellesskapstreet» (juletre) med merkelapper hvor vi skrev våre egne navn. Disse lappene vil bli hengende og inngå som en del av årets julepynt på treet (som skal pyntes ferdig etter gudstjenesten neste søndag). Vakkert og flott!

Takako (Ueno) var som vanlig velspillende organist, med et særlig vakkert postludium! Etter gudstjenesten ble en planlagt «enkel» kirkebakkekaffe betydelig oppgradert gjennom tilførte spesialiteter ala Anne Jorunn (Midtkil)! Og vi sang bursdagssangen for tre som i løpet av siste uka har hatt bursdag – Agnes (88!), Trygve (15) og Ole-Einar (67).

Nok en gang beviste det gamle jungelordet sin gyldighet: «de’ e triveli’ i Metodistkirka, sjø!»

 Her følger salmen «För dem som vandrar i mörkret», og med den ønsker hjemmesiden (trondheimumc.com) alle sine lesere en fortsatt velsignet advent!

För dem som vandrar i mörkret ska ett ljus skina klart.

Ja över dem som undrar ska ett ljus gå opp!

För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

För dem som gråter och lider ska ett ljus skina klart.

För dem som fryser i skuggan ska en sol gå opp!

För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

För dem som hatas och plågas ska ett ljus skina klart.

Ja över dem som torteras ska ett ljus gå opp!

För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

För dem som ej accepteras ska ett ljus skina klart.

Ja över dem som föraktas ska ett ljus gå opp!

För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

För alla mänskor på jorden låt ett ljus skina klart!

För onda som för goda låt ett ljus gå opp!

För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler.

Etter mer enn 22 år som henholdsvis «formann» og kasserer for formiddagstreffet Kirkens Vel, takket Agnes og Bjørge Nilsen av på foreningens tradisjonsrike julemøte onsdag 7. desember. Takknemligheten gikk for anledningen alle veier, til Gud og kirke, men særlig til de to 88-åringene (!). Som et  skikkelig «radarpar» har de gjennom et langt og aktivt liv som metodister utført en fantastisk tjeneste for kirke, menighet og enkeltmennesker.

– Kirkens Vel er noe av det vi virkelig har gledet oss til. God respons og har gjort det mulig å stå på gjennom det som er blitt ganske mange år. Kirkens Vel har betydd veldig mye for oss, og vi har opplevd det meningsfylt å holde på, sa Agnes og Bjørge. De la også vekt på at de har fått anledning til å gjøre mange besøk til eldre og syke som ikke lenger kunne komme til kirken. Noen ganger har det vært den siste kontakten med kirken før de gikk ut av verden.

Rollemodeller!

Nylig har Agnes og Bjørge, med fem ukers mellomrom, rundet 88 år! Og selv om de nå gir seg i Kirkens Vel, er de still going strong og aktive i menigheten. Ikke bare på gudstjenester og i bibelgruppe; siden vi startet med «myldre(mid)dager» har de to for eksempel vært blant de aller ivrigste og trofaste til å oppsøke og glede seg over dette måltidsfelleskapet på tvers av alle generasjoner.

Agnes og Bjørge er heller ikke «bare» Kirkens Vel. De har begge vært meget sentrale i styre og stell i Trondheim Menighet i en kvinne- og mannsalder. Deres «kirke-cv» viser lang fartstid i ulike tillitsverv i menigheten. Bjørge blant annet som kasserer, kirkeverge og legdelegat, og Agnes særlig i funksjoner knyttet til menighetens sosiale arbeid. De er strålende metodistiske rollemodeller og forbilder til etterfølgelse!

De ledet sitt siste Kirkens Vel omtrent på dagen åtte år etter at de ble tildelt «Biskopens Diplom» 6.12. 2008 – en hedersbevisning som allerede den gang delvis var begrunnet med «enestående innsats for Kirkens Vel gjennom en årrekke». De holdt på i ytterligere åtte år…

Til berikelse og velsignelse

På julemøtet onsdag 7. desember 2016  gikk takknemlighet og vemod hånd i hånd. Smil og latter var det også.  Asbjørn Stjern takket Agnes og Bjørge på vegne av menighetsråd og Trondheim Menighet, og overrakte de to en statue av St. Olav, hugget i kleberstein ved Nidarosdomen.

– Dette er en veldig spesiell dag og anledning. Det er vemodig, men fullt forståelig at dere nå velger å slutte som ledere av Kirkens Vel. Menighetsrådet kan ikke annet enn å ta det til etterretning, og takke dere. Formelt har Agnes vært leder og Bjørge kasserer, men vi har et klart inntrykk av at dere har utfylt hverandre på en fin måte i en viktig tjeneste i menigheten, sa Stjern og la særlig vekt på radarparets nærkontakt med, og omsorg for, menighetens eldre og syke gjennom mange år.

– En fantastisk innsats. Dere har vært til berikelse og stor velsignelse for mange – og for menigheten, sa Asbjørn Stjern.

Fra pastor Kjell Werner Rødder forelå en skriftlig hilsen hvor han takket Agnes og Bjørge for trofasthet i tjenesten, for omsorg, omtanke og praktisk tilretteleggelse – og ikke minst for at «dere er de dere er». Nå kan dere legge fra dere ansvaret med god samvittighet og hvile i dette, skrev pastor Rødder som avsluttet sin hilsen med å sitere det han kalte en av Bibelens perler – som av alle steder finnes i en av klagesangene:

«Herren er nådig, vi går ikke til grunne.

Hans barmhjertighet tar ikke slutt,

den er ny hver morgen.

Din trofasthet er stor.

Jeg sier: Herren er min del,

jeg setter mitt håp til ham.

Herren er god mot dem

som venter på ham og søker ham.

Det er godt å være stille

og vente på hjelp fra Herren».

(Klagesangene 3:22-26)

Også tilsynsmann Steinar Hjerpseth hadde sendt en hilsen til Agnes og Bjørge, som Asbjørn Stjern leste:

«Hjertelig takk for den store innsatsen dere har gjort gjennom så mange år på Kirkens Vel. Det har vært av veldig stor betydning for de som har deltatt gjennom åra. Ikke minst gjennom mine 10 år som menighetens pastor møtte jeg stadig den store takknemligheten for hva dere betydde blant menighetens eldre.

Jeg håper at dere nå kan glede dere over den tjenesten dere har stått i gjennom så mange år, og med god samvittighet kjenne på at nå er tiden inne til å kunne avslutte en lang og trofast tjeneste.

Må Gud velsigne dere i fortsatt liv og tjeneste i dagene som kommer!»

Bjørge innledet julemøtet med tanker knyttet til Lina Sandells salme «O, Jesus åpne du mitt øye» og la særlig vekt på fortsettelsen «så jeg kan se hvor rik jeg er» – og på strofen  «Jeg har en fader i det høye, som bærer omsorg for meg her».

– Vi har mye å takke for som del av et kristent fellesskap og fordi vi har en barmhjertig og tilgivende Gud som er tilstede med sin nåde i våre liv, sa Bjørge.

Før en meget god servering med snitter og romkake, leste Asbjørn Stjern den vakre og utfordrende fortellingen om Marte Svennerud og hennes «itte no knussel». Frederic Johansen leste Frans av Assisis bønn. Julemøtets andakt ble holdt av baptistpastor Arnfinn Aandal, som dermed kunne loggføre sitt 22. Kirkens Vel-møte!

—

Stjerner, lyslykter, engler 0g julenisser  – alt i flere varianter – ble håndlaget på løpende bånd på juleverkstedet i kirken 2. søndag i advent (4.desember). 29 møtte opp, og det er merkelig om ikke en tradisjon allerede er et faktum etter første forsøk. For dette må gjentas!

Første juleverksted ble en klar suksess. 5-6  aktivitetsbord med materiale til forskjellige gave/pyntegjenstander sto klare da verkstedet åpnet kl. 11.00, og det tok ikke et minutt før aktiviteten var på topp. Stemningen også!  Gløgg, kaffe og pepperkaker bidro også til atmosfæren! I en pause i «prouksjonen», tente vi to adventslys i det vi så videoen og sang «Kongens By» som vi har valgt til å følge oss som  årets advents- og julesang/vise. Og da verkstedet stengte kl. 14.00,  kunne tilfredse deltakere fylle mange poser og vesker med ting de hadde laget! Det var allmenn enighet om at juleverksted er noe vi bør ha en adventssøndag hvert år. Kjempetakk til Sissel (Ødegård Andersen) og Sylvi (Larsen Strømme) som sto for arrangementet! NB: Det ligger også en video fra verkstedet på menighetens Facebook-side!

Og under kan du se mange bilder fra (søn)dagens verksted:

– Når Gud en gang har vendt sitt ansikt til menneskene, snur han seg aldri mer bort fra dem. Slik viser han oss sin godhet og sin nåde. Han er alltid underveis for å møte oss der vi er, sa pastor Kjell Werner Rødder i sin sterke adventspreken på gudstjenesten 27. november – 1. søndag i advent 2016.

– Det er advent. Gud vil gjeste sitt folk! Kongen kommer! Spørsmålet er hva bevisstheten om dette gjør med oss, med våre prioriteringer, våre valg og med hvordan vi forbereder oss til høytiden. Det kan være det kastes skarpt lys innover både våre tradisjoner og våre fromhetsuttrykk, sa Rødder i en  preken som ut fra umiddelbare reaksjoner og kommentarer etter gudstjenesten gikk «rett i hjertet» på de frammøtte.

Og vi var gledelig mange. Til sammen 45 var samlet i kirken til gudstjeneste og etterfølgende kirkekaffe med åresalg og lykkehjul som innbrakte 4800 kroner til menighetens arbeid. Godt jobbet av de ansvarlige, med Anne Jorunn Midtkil i spissen!

Hvem er dette?

Kjell Werner tok utgangspunkt i Matteusteksten om Jesu inntog i Jerusalem på Palmesøndag (Matteus 21: 1-11). En helt annen tid på året, men tekstens tematikk hører absolutt hjemmmei adventtiden, understreket Rødder. Det handler om lengsel og forventning, om håp og om glede! Og ikke minst sier det noe om hvem han er – han som kommer. Spørsmålet menneskemengden stilte seg den gang, er like gyldig i dag: Hvem i alle dager er dette, som kommer i Herrens navn?

– Ved sin handlemåte ville Jesus vise hvem han er, sa Rødder. Han lar seg møte av en ropende folkemengde utenfor byen og slik blir han en del av samtidens tradisjon og messiasforventninger. Men samtidig rir han inn på et esel. Han gir to signaler. Hans kongedømme er annerledes. Noen dager senere renser han templet og oppretter «helseklinikk» på Tempelplassen. Fromhet og Han nærvær og oppførsel og tale skaper uro i byen. Spørsmålet tilspisser seg: Hvem er han? Hvem er dette, egentlig?

Hilsen biskop Ambrosius i kirkeasyl

Fra uroen i jerusalem hoppet Rødder til en annen opphetet strid rundt Jesu person – et drama som utfoldet seg i og omkring en kirke i Milano fra palmesøndag til 1. påskedag 386.

Kirken var omringet og beleiret av soldater, utkommandert av enkekeiserinne . Inne i kirken hadde den unge og populære biskop Ambrosius etter messen på palmesøndag gått i «kirkeasyl» sammen med mange av sine tilhengere for å forsvare læren om Jesu gudommelighet – at Jesus var både sann Gud og sant menneske. Det var et av datidens store stridsspørsmål i oldkirken, og keiserinnen krevde gjennom sin sønn Valentinian at arianerne, en retning innen kirken som benektet Jesu guddommelige natur, fikk råderett over dette kirkebygget i Milano.

(Keiserinnen var selv en sterk tilhenger av arianismen, så det var ikke spøk å motsette seg hennes vilje. Bispesetet i Milano var dessuten meget viktig, ettersom byen var det administrative sentrum for hele den vestlige del av Romerriket. Keiserinnen ville ha kirken for seg selv og sitt hoff. Mellom 383 og 386 nektet Ambrosius konkret å oppgi to kirker i Milano til keiserinnen. I januar 386 ble det lovfestet dødsstraff for alle som motsatte seg å la arianere overta kirker. Ambrosius ignorerte loven. Han benyttet sin preken på palmesøndag 386 til å forsvare og begrunne hvorfor man ikke skulle følge påbudet. red.anm)

Keiserinnen satset på at soldatenes beleiring skulle sulte ut Ambrosius og hans tilhengere, men 1. påskedag holdt de fortsatt stand i kirken. Fra første stund møtte de beleiringen med salme- og lovsang til Gud. ( Ambrosius er kalt «den vestlige kirkesangens far» gjennom innføringen av den såkalte «ambrosianske sangen» – som var en rytmisk-meldiisk menighetssang. red.anm)

Mange av salmene som ble sunget hadde Ambrosius selv skrevet. Og salmesangen hadde sterk virkning, om vi skal tro tradisjonen. Etterhvert begynte nemlig også enkelte av soldatene og offiserene å synge med, og så stadig flere. Særlig denne: «Veni redemtor genitum» – Folkefrelsar til oss kom» – og beleiringen gikk til slutt i oppløsning.

Slaget om Jesu sanne guddom endte med seier for Ambrosius og tap for keiserinnen og arianerne. Og salmen som ble sunget under beleiringen er en trosbekjennelse om inkarnasjonens under – at Gud ble menneske – som har fulgt kristenheten siden.

(Les gjerne hele salmen som gjengis til slutt – og send en takk til biskop Ambrosius som tok kampen. Det anbefales også å lese en fyldig og interessant artikkel om Ambrosius på denne linken til nettsiden katolsk.no : Ambrosius )

Sprengkraften i julens budskap

– Slaget om Jesu guddom er ikke over, sa pastor Rødder. Det kommer også fram når man i dag i undersøkelser stiller spørsmålet «hvorfor feirer vi jul?»

Mest tradisjon, vsier svarene, spesielt samvær med familie og venner, god mat og gaver. Alt er aktverdige grunner, fastslo Rødder. Vi trenger både hverandre og gode tradisjoner. Men det er et tankekors at stadig færre inkluderer julemysteriet og bibelens juleforetllinger i feiringen. Julebudskapet presses fra alle kanter. Vi fristes til å redusere det hele til et vakkert og tannlst juleeventyr om et yndig barn som blir født i fattigdom i en stall, men tilbes av engler og konger.

– Men sprengkraften i julens budskap – evangeliet – er dette: Gud solidariserer seg med menneskeheten. Han som hadde alt, blir menneske. Han forlater Guds herlighet for å gjøre felles sak med oss; med de fattige, de svake, de utstøtte, de som kjenner på savn og lengsler, alle de som ikke blir tilfredse av velstand og rikdom og overflodens velvære., alle som undres og forundres og lar seg gripe av en så stor kjærlighet. Julen handler om han som gikk inn i de mørkeste smugene, for å lete etter oss, sa Rødder.

Hva gjør det med oss?

– Det er advent. Gud vil gjeste sitt folk! Kongen kommer! Spørsmålet er hva bevisstheten om dette gjør med oss, spurte Kjell Werner. Hva gjør det med våre prioriteringer, våre valg og hvordan vi forbereder oss til høytiden? Ransakende spørsmål som kan kaste skarpt lys innover både våre tradisjoner og våre fromhetsuttrykk.

Kongen kommer oss i møte i vårt vintermørke, mens regnet strømmer ned, Han kommer til en krigstrett verden, til en verden fylt av terrorfrykt, til mennesker på flukt.

Hosianneropet er både et bønnerop og et jubelrop. En dobbel betydning som gir mening, understreket pastor Rødder.

Hosianna ! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Et rop fra mennesker i nød og samtidig en bekjennelse av troen. Hosianna ! Herre, redd oss! Vi søker din nærhet. Vi trenger din nærhet, nå, i vår livssituasjon.

Når troen møter virkeligheten må den være sann mot de følelser som trenger seg på. Vi gir oss mysteriet i vold, Vi mangler ord og uttrykk, kan ikke forklare hva vi tenker og føler Men vi bærer på en lengsel og vender oss til kilder utenfor oss selv. Ja, vi drister oss til å proklamere Guds nærvær i alle livsforhold og situasjoner.

– For i dette viser han oss sin godhet og sin nåde. Han er alltid underveis for å møte oss der vi er. Når Gud en gang har vendt sitt ansikt til menneskene, snur han seg aldri mer bort fra oss.

Det er som å gå fra natten inn i dagen. Fra mørket til lyset. Det handler om å få øye på  at han som red inn i Jerusalem er han som var og som er også han som kommer som er på vei for å dømme levende og døde. Selv om vi ikke vet dag eller tid, vet vi at det skal oppleves som en tidlig sommerdag når sevjen stiger i fikentreet og trærne får blomst og frukt, sa pastor Kjell Werner Rødder.

Dette er den flotte salmen, forfattet av biskop Ambrosius, og som har fulgt kirken og kristenheten siden beleiringen og slaget om jesu guddommelighet i Milano i 386:

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

 

Herrens under her me ser,

ved Guds Ande dette skjer.

Livsens ord frå himmerik

vert i kjøt og blod oss lik.

 

Utan synd han boren er.

Som all synd for verdi ber.

Han er både Gud og mann,

alle folk han frelsa kann.

 

Frå Gud Fader kom han her,

heim til Gud hans vegar ber.

Ned han fór til helheims land,

upp fór til Guds høgre hand.

 

Du som er Gud Fader lik,

ver i vanmakt sigerrik!

Med din guddomsvelde kom,

styrk oss i vår armodsdom.

 

Klårt di krubbe skina kann,

ljoset nytt i natti rann,

naud og natt til ende er,

trui alltid ljoset ser.

 

Lov og takk, du Herre kjære,

som til verdi komen er!

Fader god og Ande blid,

lov og takk til evig tid!

«Julemysteriet» er tema for årets adventsfeiring i Metodistkirken i Trondheim. En tid til å reflektere over at Gud ble menneske av kjøtt og blod – som oss og sammen med oss. Vi skal ha både gudstjenester og andre møteplasser gjennom adventstiden – og håper mange vil prioritere å legge inn et kirkebesøk eller fler i førjulstida! Det er sjeleføde!

Kommunen har også i år sørget for omfattende og vakker belysning på Lilletorget / Cicignonsplass gjennom vintermånedene. Det kommer også kirka vår til gode – og bidrar til å skape en stemningsfull atmosfære.

Dette skjer i Metodistkirken i advent

– og du er velkommen!

2. SØNDAG I ADVENT:

SØNDAG  27.november kl. 11.00:  GUDSTJENESTE v/ pastor Kjell W. Rødder. Tema: «Folkefrelsar til oss kom». Nattverd.

NB: Etter gudstjenesten blir det kirkekaffe med åresalg og lykkehjul i Wesleysalen. Ta din åre fatt – og kom!

FREDAG 2. desember kl. 20.00: Julekonsert med musikkstudenter fra NTNU

2.SØNDAG I ADVENT:

SØNDAG 4. desember kl. 11.00:  JULEVERKSTED for hele familien.

Mandag 5. desember kl. 16.30: Myldredag for alle. Starter med middag (20 kr.)

Onsdag 7. desember kl. 12.00: Formiddagstreffet Kirkens Vel’s julemøte. Alle velkommen!

3. SØNDAG I ADVENT:

SØNDAG 11. desember kl. 11.00: Gudstjeneste v/ Synnøve Sivertsen. Lucia-markering

4. SØNDAG I ADVENT:

SØNDAG 18. desember kl. 11.00: «VI SYNGER JULEN INN».  Gudstjeneste v/ pastor Kjell Werner Røddder. Dåp!

OG SÅ ER DET JULAFTEN!

LØRDAG 24.DESEMBER KL. 15.00:

JULAFTEN-GUDSTJENESTE FOR ABSOLUTT HELE FAMILIEN v/ Synnøve Sivertsen og Sylvi Larsen Strømme

Mange tiår siden vi hadde en ligende MBU-dag i Trondheim, påsto flere superveteraner smilende etter en flott gudstjeneste søndag 20. november. 56 tilstede med et aldersspenn fra fra 0,5 til 87,5 år  – og  nok en oppmuntrende hendelse  og opplevelse i kirka vår på Lilletorget!

MBU er en forkortelse for Metodistkirkens Barne- og Ungdomsarbeid, men for Trondheims del kan det i tillegg dreie seg om Massivt Bra Ungdom! MBU-søndagen ble uansett egentlig innledet lørdag kveld, da over 20 ungdommer (speidere, skoleelever og studenter) samlet seg i kirken til ulike aktiviteter, lek og fellesskap. Speiderne hadde også med seg sovepose og overnatttet i kirka.

Søndagens gudstjeneste, med speiderparade, var fylt av mye musikk og sang med et meget opplagt kirkeband og forsangs- / lovsangsgruppe. Veldig flott å se speiderne igjen også! MBU-leder Stephanie (Buadu), som altså er leder for MBU i hele Norge og studerer i Trondheim, hilste fra ungdomsorganisasjonen. Hun sa at Trondheim er meget heldig og roste det flotte ungdomsmiljøet som er under oppbygging i menigheten vår – en ungdomsgjeng med veldig mange ulike og verdifulle ressurser. Stephanie oppfordret  menigheten til å slippe ungdommene til og  vise dem tillit og ansvar. Hun kunne garantere at vi ikke vil bli skuffet! Og vi tror henne!

Også MBU-søndagen sto under høstens samletema «Jesus møter…» Med utgangspunkt i bibelfortellingen om hvordan 12-åringen Jesus kom bort fra sine foreldre fordi han ble sittende og samtale med de skriftlærde i Templet, talte menighetsrådgiver Jon Løvland over teamet «Jesus møter sine foreldre – og andre voksne». Han understreket at selv om vi fortsatt møter Gud i «Fars hus» / kirken – så er ikke Gud eller Jesus noe som vi kan oppleve bare to timer hver søndag. Vi kan møte Gud der vi er, hver eneste dag, og stadig vokse i kjennskap og kjærlighet til Jesus og andre mennesker, sa Jon.

(På menighetens Facebook-side finner du et par videoer fra søndagens gudstjeneste!)

Neste søndag, 27. november, er 1. søndag i advent. Da ser vi med glede fram til en ny gudstjeneste med presten vår, Kjell Werner Rødder. For  årets adventstid har vi valgt «Julemysteriet» som samletema. Etter gudstjenesten blir det kirkekaffe med lykkehjul og åresalg til inntekt for menighets arbeid.

Lørdag 19. november innvies den nye St. Olav katolske Domkirke i Trondheim. Metodistene i Trondheim gratulerer våre katolske venner med den vakre, nye kirken og gleder oss sammen med dem. En spesiell gratulasjon retter vi til den katolske sognepresten og «kirkebyggeren» Egil Mogstad. Han har en stolt og engasjert fortid som metodist og medlem av vår menighet.

– Vi har fått akkurat det vi ønsket oss, sier sogneprest Egil. – En liturgisk funksjonell kirke med én fot i oldkirken og én i det 21. århundre, og et moderne menighetssenter med plass for våre øvrige aktiviteter og behov. Selve kirken er på ca 510 kvadratmeter og har form som en basilika – et treskipet kirkerom med høyt midtskip og to lavere sideskip. Lyset, som slipper inn via høyt plasserte vinduer i midtskipet, gir et meget fascinerende og godt overlys. Prislappen er ca. 100 millioner kroner (inkludert 20% moms som norske kommuner slipper å betale når de bygger kirkebygg for Den norske kirke…)

Kirken innvies med messe lørdag 19. november, og det er en (kirke)historisk begivenhet. Den nye domkirken i Trondheim er faktisk den eneste nybygde domkirken i hele Europa, uansett kirkesamfunn, på veldig mange år!  Bjørn Gunnar Andersen vil representere vår menighet under innvielsen.

Med den nye kirken, og det tilknyttede nye kirkesenteret, har en mangeårig drøm gått i oppfyllelse for våre katolske venner. Den katolske menigheten i Trondheim har vokst dramatisk de siste tiårene og har i dag omkring 7000 registrerte medlemmer fra i overkant av 100 ulike nasjoner. Polakker, vietnamesere og filippinere utgjør de største gruppene, men det er katolikker i Trondheim fra hele Latin-Amerika, Afrika og Europa. Den gamle kirken var derfor alt for liten, i tillegg til at den var iskald og stålkonstruksjonene i ferd med å ruste i stykker.

Kirken er organisert i nord-syd-retning, med hovedalteret i syd. Alteret, som er en gave, er hugget i massiv Carrara-marmor fra Italia, og veier alene 4,1 tonn! Kirkeveggene er kledd med tegl både innvendig og utvendig – og en meget vakker takkonstruksjon hvelver seg over midtskipet. Foran kirken er et høyt, frittstående klokketårn. De seks kirkeklokkene er en gave.

Menighets- og administrasjonssenteret på ca 910 kvadratmeter, inneholder blant annet sakristi, kontorer, stort kjøkken, møte/undervisningsrom, bokhandel, WC og tre leiligheter for faste og tilreisende prester. Mellom kirken og menighetssenteret er det en overbygget «kirkebakke» på ca 180 kvadrat som blir møblert med stoler og bord.

Med den nye katolske kirken og menighetssenteret har byens «halleujakvartal» (med Baptistkirken, Frelsesarmeen, Misjonskirken og den jødiske synagogen som nærmeste naboer) fått en betydelig oppgradering! Hjemmesiden vet at det er krefter i sving for å sikre at Trondheims-metodistene kan få komme på besøk og se den nye katolske domkirken og menighetssenteret som endepunkt på en av våre søndagsturer! Inntil videre kan du få et inntrykk gjennom bildene under:

Valgte seg Wesley-salme

Sin ungdomstid i metodistkirken, karakteriserer Mogstad som en meget verdifull etappe på den «gylne omvei» han gikk på sin vei til den katolske kirke (lutheraner-metodist-luthersk prest – katolikk). Ja, Egil bestemte til og med at det skulle synges en Wesley-salme da han i februar 2014 ble vigslet som katolsk prest i Nidarosdomen(!). Salmen som lød under den katolske presteinnvielsen i nasjonalhelligdommen, var ”Lo! He comes with clouds descending”. (se under) Internasjonalt er det en av de mest kjente og utbredte salmene av Charles Wesley, skrevet i 1758, men den er ennå ikke oversatt til norsk. Det bør noen gjøre noe med!

– For meg var det viktig å ha med en Wesleysalme for å markere sammenhengen i mitt liv, fortalte Mogstad i forbindelse med presteinnvielsen for snart tre vår siden. Han synes dessuten det er en ”knakende god salme” som passet veldig godt under offertorium-leddet i messen (innledningen av nattverdsliturgien).

Ungdomsårene i metodistkirken satte sine spor både personlig og teologisk på han som nå er katolsk sogneprest i Trondheim. – Ut fra min ungdomstid i kirken på Lilletorvet er jeg på mange måter fortsatt metodist, sier Mogstad. – Kjernepunktet er helliggjørelseslæren, forklarer han. Her finner vi positiv (og katolsk..) antropologi, og en dynamikk og vilje til forandring (omvendelse!) og utvikling som våre lutherske venner med sitt ”simul justus et peccator” (”samtidig rettferdig og synder”) ikke helt har fått med seg!, mener Mogstad.

—

Dette er teksten på Wesleysalmen Egil Mogstad valgte til sin prestevielse:

1) Lo! he comes, with clouds descending,

Once for guilty sinners slain!

Thousand thousand saints attending

Swell the triumph of his train:

Hallelujah!

Alleluia! Amen.

2) Every eye shall now behold him,

Robed in dreadful majesty;

Those who set at naught and sold him,

Pierced, and nailed him to the tree,

Deeply wailing,

Shall the true Messiah see.

3) Every island, sea, and mountain,

Heaven and earth, shall flee away:

All who hate him must confounded,

Hear the trump proclaim the day;

Come to judgment!

Come to judgment! Come away!

4) Now redemption long expected,

See! in solemn pomp appear!

All his saints by man rejected,

Now shall meet him in the air!

Hallelujah!

See the day of God appear!

5) Answer thine own bride and spirit,

Hasten, Lord, the general doom!

The new heaven and earth to inherit,

Take thy pining exiles home:

All creation

Travails, groans, and bids thee come!

6) Yea! Amen! let all adore thee,

High on thine eternal throne!

Savior, take the power and glory:

Claim the kingdom for thine own!

O come quickly,

Hallelujah! Come, Lord, come!

– Noe av det mest radikale med Jesu lære, er at vi skal elske vår neste uansett hvem vår neste er og hva han har gjort mot meg, understreket pastor Kjell Werner Rødder i sin meget aktuelle preken over temaet «Jesus møter en bibelnerd», på gudstjenesten søndag 13. november.

Opp gjennom kirkens historie har mange villet tone ned Jesu radikale budskap. Det er som vi ikke klarer å ta innover oss det fantastisk frigjørende og nye som Jesus kom med, sa Rødder. Hos Gud er det ingen forskjell! Her er det ikke ulike raser eller folkeslag! Ikke slave eller fri! Ikke mann eller kvinne! Ikke dement eller frisk! Ikke fattig eller rik! Ikke afrikaner eller syrer eller norsk – alle er ett i Jesus Kristus, understreket pastor Rødder.

– Det ligger noen hundre år mellom Bibelens tilblivelse og vår samtid. Dette tidsspennet kan vi ikke ta lett på, men nærme oss med stor ydmykhet og kjærlighet når vi søker livsveiledning og sannhet, understreket vår pastor. For alle som frykter at Bibelens budskap skal bli utvannet og relativisert når vi fortolker den for å bringe budskapet opp til vår egen tid, blir det doble kjærlighetsbudet summen av alt Jesus kom for å vise oss, påpekte han.

Prekenteksten var den meget velkjente lignelsen om den barmhjertige samaritan (Lukas 10:25-37), som pastoren egentlig ikke ville kalle en lignelse, men en eksempelfortelling. I sin preken viste Rødder oss hvordan Jesus (og Lukas) løfter en i utgangspunktet intellektuell teologisk debatt og plasserer den i en farlig sving på Jerikoveien. Fra ord og meninger til praktiske handlinger.

Test på «rettroenhet»

Pastor Rødder dvelte ikke mye ved selve fortellingen; den er velkjent nok og nærmest drøvtygget fra søndagsskolen av. Hans utgangspunkt og innfallsvinkel var Jesu bruk av fortellingen i en spennende dialog med en ekspert på jødisk lov, en fariseer. I dialogen stilles det fem spørsmål og gis fem svar. Den skriftlærde («nerden») stiller to av dem, mens Jesus stiller tre spørsmål selv.

«Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Fariseeren legger tilsynelatende opp til den store, eksistensielle samtalen. Men Lukas har allerede latt oss få vite at spørsmålet ikke var alvorlig ment. Det er en test på rettroenhet. En finte eller en felle – kamuflert som et livsviktig og alvorlig spørsmål.

Det er typisk, også i dag, sa Rødder. Ofte stilles tilsynelatende alvorlige spørsmål ikke for å få tak i hva som er sant, eller høre hva andre mener, men for å få anlendning til å fremme egne interesser/ synspunkter. Selvopptatt og innvevd i sin egen virkelighetsforståelse – kke genuint opptatt av andres oppfatninger og liv. Det er nerdete, det!

Jesus varer, på typisk jødisk vis med et motspørsmål, eller to: «Hva står skrevet?» «Hvordan leser du?»

– For alle som måtte mene at det er mulig å lese Bibelen bare “slik som det står” uten å fortolke den, kan nok Jesus motspørsmål synes å være overflødige, ja nesten upassende. Men spørsmålene er selvsakt ikke overflødige, understreket pastor Rødder.

De er høyst relevante, og nødvendige. Hva står skrevet? Hvordan leser du? Det er spørsmål som bør stilles hver gang Bibelen brukes for å legitimere meninger og handlinger! Alle som påberoper seg Skriftens autoritet i bestemte livsspørsmål eller saksområder, har allerede foretatt en fortolkning. Og det er helt nødvendig for å kunne anvende Bibelens utsagn på vår egen tid, understreket pastoren.

– Ved å formulere disse motspørsmålene, gir Jesus oss en lakmustest, et hjelpemiddel i vår omgang med «Guds klare ord» – samtidig som han holder oss samtidig fast i nødvendigheten av å fortolke.

Fariseeren kjente selvfølgelig svaret på sitt fintespørsmål For den lovkyndige var jo dette svaret en del av hans daglige bønn. Formuleringen var en fast del av fromhetslivet. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» For å arve evig liv er altså svaret greit: Gi kjærligheten rom, kjærlighet både til Gud, nesten og deg selv. Det dobbelte kjærlighetsbudet (se innledningen på denne artikkelen)

Vi skal elske – uansett!

Det er etter fariseerens skrifttro svar, at Jesus her kommer med noe radikalt nytt. I følge jødisk tro var ”min neste” begrenset til min jødiske neste. Men Jesus forteller her at min neste er hvem som helst som lider! Ja, selv min fiende, slik samaritanene var for jødene.

Det er viktig, men om vi bare lar fortellingen handle om å vise omsorg for et menneske i nød, går vi glipp av viktige poeng, mente pastor Rødder. Vi må ikke overse rammen Jesus setter fortellingen inn i:

Jesus var selv nylig blitt avvist og kritsert av samaritanerne under et besøk i Samaria. Han kunne meg god grunn benyttet anledningen til å forsterke fiendebildet mellom jøder og samaritanere. Men i stedet gir han gjennom fortellingen om den barmhjertige samaritan, et konkret eksempel på hvordan vi kan elske våre fiender, også i handling. Her er vi inne på noe av det mest radikale med Jesu lære, at vi skal elske vår neste uansett hvem vår neste er og hva han har gjort mot meg!, sa pastor Rødder.

«Hvem av dise tre viste seg som denne mannens neste?» For Jesus dreier det seg ikke lenger om hvem som er min neste, men snarere om hvem som viser seg å være en neste! I spenningene som denne Lukas-fortellingen oser av, sier Jesus en annen viktig ting: Det er ingen forskjell på folk i Guds rike.

Mange vil dempe Jesus

Det er det radikalt nye Jesus kom med, i skarp motsetning til de religiøse og kulturelle forhold i sin samtid. Der var det fullt av regler som nettopp gjorde forskjell på folk; kvinner og barn var underlagt menn, folkegrupper ble sett på som mindre verdt, spedalske og andre syke ble betraktet som besatt av demoner. Ja, hele samfunnet var gjennomsyret av at det var forskjell på folk.

Men dette radikalt nye i Jesu budskap møtte ikke bare motstand den gang. Oppgjennom hele historien, også kirkens historie, har det vært mange stemmer som vil tone dette radikale budskap ned. Det er som vi ikke klarer å ta innover oss det fantastisk frigjørende og nye som Jesus kom med: Hos Gud er det ingen forskjell, her er det ikke jøde eller greker, ellet samaritan, her er det ikke slave eller trell, her er det ikke mann eller kvinne, her er ikke dement eller frisk, ikke fattig eller rik, ikke afrikaner eller norsk, alle er ett i Jesus Kristus.

Rekkevidden av dette er det nesten umulig å fatte, mente pastor Rødder. Derfor er det så viktig å gå tilbake til det Jesus sa igjen og igjen. Vi må bli minnet i sjel og sinn på det evangelium han kom med og reflektere over hvordan det kan omsettes i våre egne liv. Det betyr blant annet kampen mot å være seg selv nærmest; kampen om å se livets ulike perspektiver. Og det betyr å sette seg inn i andres situasjon og gå noen av de skritt min neste går.

– For de som lever i kirken blir kampen aldri over. Kampen for å ta til oss rekkevidden av Jesu budskap, kampen for selv å leve etter det, er en stadig utfordring. Akkurat det er ikke nerdete. Det handler om å ta Guds ord på alvor!, sa pastor Kjell Werner Rødder.

—

Kirken vår på Lilletorget ble onsdag 16.november offisielt utpekt som et United Methodist Historic Site. Grunnen er det samiske landsmøtet som ble holdt i (den gamle) Metodistkirken i februar 1917 og at kirkeloftet vårt ble brukt som hemmelig jødisk syngagoge i 1941/42.

Søknaden ble sendt for bare en drøy ule siden, så General Comission on Archives and History har jobbet raskt! GCAH orienterte biskop Alsted om vedtaket i en mail onsdag kveld (norsk tid). På GCAHs kronologiske liste, er Metodistkirken i Trondheim site nr 524. Vi kommer tilbake med mer informasjon omkring tildelingen!

Et United Methodist Historic Site er en sted eller en bygning/struktur som er knyttet til en hendelse eller person med sterk historisk betydning.

Bakgrunnen for at Metodistkirken i Trondheim søkte om slik status, og har fått det(!), er et prisverdig initiativ og idé fra professor Peder Borgen. Han var medlem av Trondheim Menighet i mange år, innen han pensjonerte seg og flyttet sammen med fru Inger til Lillestrøm. Men både Peder og Inger er fortsatt blant vår menighets fremste supportere!

Ideen hans fikk sterk støtte fra biskop Christian Alsted og tilsynsmann Steinar Hjerpseth, som har oppfordret oss til å søke. Hovedstyret har allerede gitt sin støtte, og sist uke ble søknaden offisielt sendt til General Commission on Archives and History i Madison, New Jersey, USA som tar beslutningen.

Trondheim Menighet står formelt bak søknaden, men i utformingen har vi fått verdifull bistand fra daglig leder Johanna Lunderegng ved Metodistkirkens Hovedkontor i Oslo. Peder Borgen har oversatt historien om samefolkets første møte og den hemmelige synagogen til engelsk, og vi har sørget for såvel historiske bilder, som foto av minneplakettene på kirkens yttervegg.

Bakgrunnen for søknaden er altså tidenes første samiske landsmøte som fant sted i Metodistkirken i Trondheim i februar 1917, og at jødene fikk bruke kirkeloftet som hemmelig synagoge i 1941/42. (Du finner fyldige artikler om begge disse hendelsene på under punktet «Spennende historie» i menyen t.v. på hjemmesiden vår).

Det samiske landsmøtet i 1917 ble ansett som så viktig at Samekonferansen i 1992 vedtok å gjøre 6. februar til samisk nasjonaldag for alle samer i Norge, Finland, Sverige og Russland. 6. februar markeres i hele det samiske bosettingsområdet Sápmi på ulikt vis. I februar 2017 planlegges en stor nasjonal feiring, «Tråante 2017», hvor Sametinget, Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune har gått sammen for å markere 100-årsjubileet for det historiske landsmøtet som en nasjonal feiring og et felles samisk jubileum.

Uten at «historic site» er en kjempegreie, så er det viktig nok. For det første er det en fin måte å synliggjøre to viktige historiske hendelser også i menighetens historie.  Hendelser som ikke bare er direkte knyttet til kirken vår, men faktisk også til sentrale metodistverdier som åpenhet og respekt for andre, ikke minst minoriteter. Hendelser som vi som metodister og menighet i dag kan tillate oss være stolte av – så lenge de utfordrer oss til fortsatt å vise samme mot og åpenhet – om det skulle bli nødvendig..

Vi skal heller ikke se bort fra at stempelet «historic site» vil føre til et og annet ekstra besøk i kirken av dedikerte metodister fra utlandet – ikke minst fra USA hvor «historic site» er langt mer innarbeidet.

Bibelen må tolkes for at vi kan erkjenne, forstå og tro, skriver pastor Kjell Werner (Rødder) i sin faste spalte på hjemmesiden vår. I de nye refleksjonene sørger og gråter han over urett og overgrep som er begått under påberopelse av Bibelens autoritet. Samtidig ser han på Bibelen som inspirert av Gud; fordi den gjør oss kjent med en evig, gyldig sannhet om en nådig Gud.

Og her kan du fordype deg i Kjell W’s nye refleksjoner

DET STÅR SKREVET…

Jeg vet at jeg er bare en av mange som sørger og gråter over at den kristne kirkes historie ble så full av meningsmotsetninger og sterke brytninger. Motsetninger som førte til undertrykkelse, overgrep, ja, til og med drap – mens man påberopte seg Bibelens autoritet.

Og det gjør vondt når vi enda ikke klarer å besinne oss. Vi er blitt mer forfinet riktig nok, mer sofistikerte. Men både i avvisspaltene og på nettet ser vi utsagn og ytringer som oser av mistenksomhet og hat. Jeg gremmes.

Helvete på jord

For tiden går det debatter om hva helvete er. Noen tegner et bilde av en hevngjerrig Gud som straffer og dømmer til evig pine. Som om vi mennesker ikke er i stand til helt på egenhånd, å etablere helvete på jord gjennom krenkelser og overgrep både av individer og nasjoner!? Det vi trenger, er et håp om at disse grusomme tilstandene skal bli tømt for sin ødeleggende kraft og gi rom for fred og god vilje.

Og i vår egen kirke har vi enda ikke klart å komme til enighet om at vi er uenige om seksuell legning og dens betydning for kirkens vitnesbyrd og tjeneste. I snart 50 år har diskusjonen pågått, og nå truer den med å splitte fellesskapet. Er ikke nok nok? Hvor lenge skal de som berøres av uenigheten vente på klare svar?

Og alle påberoper seg …at det står skrevet.

 Gud inspirerte

Det er sagt at det svakeste blekk er sterkere enn det sterkeste minne. Sant nok. Det er noe trygt med å se ting svart på hvitt. Samtidig vet vi at veien fram til de klare formuleringer ofte kan være lang og kronglete. I de gamle fortellertradisjonene var den muntlige overleveringen selve nøkkelen til oppsamlet innsikt og kunnskap. Det var også slik våre hellige skrifter først ble videreformidlet. Fortellingene kom først, men ble etter hvert samlet og skrevet ned for ettertiden.

Jeg er overbevist om at hukommelsen den gang, både den kollektive og individuelle, var mer å stole på enn den er i dag. Dataalderen gjør noe med vår hukommelse. Det er lettere å google enn å bry hjernen med å huske, og det gjør oss skremmende avhengige av teknikken.

Jesushistorien ble altså båret fram av tidsvitnene i muntlig form før fortellingene om det glade budskapet ble festet til papiret. Og vi tror at Gud var med i hele prosessen at han inspirerte både i sak og personene som fortalte og de som skrev.

Kan ikke leses bokstavelig

Hvorfor er dette så viktig? Jo fordi det som er skrevet gir støtte og næring til troens liv og tjeneste. Likevel betyr ikke det at vi kan lese Bibelen bokstavelig som Guds ufeilbarlige ord, i et hvert henseende. Dertil står det for mye i den om retten til å steine, retten til hevn, retten til å ha slaver, om hellig krig og mye mer som kirken har tatt et oppgjør med og har lagt bak seg. Men Bibelen er inspirert av Gud, og den har vært og er en kilde til inspirasjon og fornyelse. Den har formidlet en forståelse av at vi er mennesker som trenger Guds nådige godhet.

Men vi vet også at Bibelen har en menneskelig side. At de som fortalte og skrev hadde begrenset innsikt og var preget av sin egen kultur og samtid. Dette svekker likevel ikke Bibelens vitnesbyrd. For den gjør oss kjent med en evig gyldig sannhet om en nådig Gud og den formidler et gledesbudskap for fattige og for de som har et knust hjerte. Den proklamerer frihet for fanger og frigjøring for de som er bundet i lenker.

Pastor Kjell Werner

Hjertepromenade?! Navnet/begrepet kan være utgangspunkt for opptil flere prekener.  En kirke og menighet som skryter av å ha åpne hjerter, har  uansett godt av å mosjonere den muskulaturen på ulike måter! Trondheims-metodistene benyttet i alle fall den siste oktobersøndagen til å gå den såkalte «hjertepromenaden» som omkranser den delen av Trondheim som gjerne kalles «byen innenfor elveslyngen». (Hovedbildet viser Nidelva og Elgeseter Bro, med Nidarosdomen og den nye katolske domkirken på hver side)

Etter en fredag og lørdag med veritable regnstormer, og varsel om mer voldsomt regnvær fra søndagskvelden og mandag av, gjennomførte vi søndagens tur i nærmest vindstille og uten en eneste regndråpe! Praktfullt! En spasertur på 5-6 kilometer langs havnebasseng, kanal og elv som understreker hvilken flott by vi bor i! Vi var 15 som gikk som en søndagstur som absolutt bokføres som en meget vellykket og hyggelig «alternativ» kirkeaktivitet. Vi er mange som har lært å sette pris på denne måten å oppleve og praktisere menighetsfellesskap på. Turansvarlige var Sylvi L. og Arvid Strømme.Bra jobba!

Vi møttes ved kirken og gikk ned Søndregate, over jernbane-gangbrua til og så fulgte vi den flotte gang- og sykkelveien langs havnebassenget og ut til Ila. Derfra krysset vi Nidelva over til Nidarø og gikk elvepromenaden hele veien nedover, under Elgeseter bru, gjennom Bakklandet og over Gamle Bybro før turen ble avsluttet med kaffe, te og nybakt kringle og sjokoladekake (ekstra takk til Sylvii!) der vi startet – i kirka! Undervies var det rom for spontane aktiviteter som alt fra bruk av utplasserte lekeapparater, mating av ender og høstløvkastekrig. Og fellesskap og samtale underveis!

Neste søndagstur blir ikke før 8. januar, og da skal vi gå «ribbe-marsj» på Tiller for å kvitte oss med eventuelle ekstra gram etter julematen. Søndag 4. desember, som også egentlig er turdag, samles vi i kirken til juleverksted. Ta med familie, venner og kjente!

Men før vi kommer så langt, kan og skal vi møtes i kirken til mange gudstjenester – den første på allehelgensdag 6. november!

Meget engasjerende og givende gudstjeneste søndag 23. oktober. Flott og personlig ledet av Ellisiv Sivertsen og Henriette Strømme. Og så mange lov/forsangere at det ikke var mikrofoner nok til alle! Med bibelfortellingen om Jesu møte med den rike mannen som dagens tekst, var «Pengene eller livet» tema for en utfordrende og bevisstgjørende preken av pastor Kjell Werner Rødder.

Den rike mannen var åpenbart sterkt religiøs og veldig engasjert. I følge Markus kom han løpende til Jesus og knelte med for han ham. Det var tydelig kjempeviktig å få grep om det som for ham var et livsviktig, helt eksistensielt spørsmål. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv» eller «Hva er inngangsbilletten til Guds Rike»?

Pastoren vår innrømmet å ha slitt med teksten og det umiddlelbare bildet Jesu svar gir av en strenge moralfilosof. Men Rødder Han ga oss en viktig tolkningsnøkkel i å påpeke at «evig liv» ikke bare uttrykker tid, men også er et kvalitetsbegrep – at mannens spørsmål altså handlet om selve innholdet, gehalten i livet. Hva skal jeg gjøre for å få det gode, meningsfulle liv? Ikke bare i en framtidig himmel, men her og nå?

Hva er inngangsbilletten?

Jesus anerkjente iveren og engasjementet og mannens vilje og forsøk på å leve riktig, og verdsatte det. Ja, Jesus så på mannen og fikk ham kjær. Det er et viktig utgangspunkt for svaret som etter hvert kommer. Et svar som ikke er styrt av fordømmelse, men av kjærlighet. Det ligger omsorg i Jesu svar; vi har lett for bare å lese og høre kritikken.

Men Jesu og Guds kjærlighets vesen består ikke i bare å jatte med. Det er en kjærlighet som utfordrer oss. Og den rike mannen fikk beskjed om å selge alt han eide. Hva betyr det? I alle fall at livet er mye mere verd enn pengene, fastslo pastor Rødder. Ja, de to størrelsene er ofte i konflikt med hverandre.

Ikke bare penger

Økonomisk språk- og billedbruk har i alt for sterk grad fått levere premisser for hvordan vi tenker om våre liv, ikke minst i vår tid, mente Rødder. Jesu svar til mannen, er et radikalt oppgjør med hvordan vi lever som individer og samfunn.

Det handler ikke bare om penger. Nei, alt som vekker et sterkt begjær i oss; ideologier, makt, sex. Når personlig tilfredsstillelse og utbytte blir (eneste) målestokkk for hva som er godt og viktig og riktig i livet – da skal det ringe alarmklokker. «What’s in in for me?» kan og skal aldri være drivkraften vår, mente pastor Rødder. Når det fokuset blir så sterkt at oppmerksomheten trekkes bort fra Jesus, da må alarmklokkene våre ringe. Når slikt blir så viktig at det overskygger alt annet, da må vi frigjøre oss fra det. For «evig liv» handler om helt andre verdier som vi skal dele raust med hverandre. Det er Gudsrike-verdier som rettferdighet, kjærlighet, fred og omsorg.

Jesus har ikke et enkelt svar på spørsmålet fra den rike mannen. Ingen quick fix. Det mannen får, er en utfordring til etterfølgelse – en prosess. Den utfordringen gjelder i høyeste grad også oss, som borgere i et av verdens rikeste land. Etterfølgelsen er ikke enkel, men Jesus utfordrer oss til å starte prosessen. Vi er langt fra i mål, men hele tiden og hele veien hviler Jesu blikk på oss – og det er et blikk fra en som har oss kjær.

Femtegnsbønn

Etter prekenen var det forbønnstund/vandring med nattverd, lystenning og kollekt. På lysgloben hang en spesiell bønn for Syria og Irak. Flott at pastor involverer legfolk i utdeling av nattverden; som Ernestina i dag! Ellisiv og Henriette introduserte oss også for «femtegnsbønnen» – en felles bønn som gjerne kan bli fast avslutning på våre forbønnstunder. Eller, hvorfor ikke som avslutning på gudstjenesten som utsendelse?

De fem tegnene er fem bevegelser/tegn vi gjør med hendene etterfulgt av en kort bønn:

Løftede hender:
 Kjære Gud, du er hos oss. Fyll oss med ditt lys

Hendene i kryss foran brystet: 
 Kjære Jesus, du går med oss. Bevar oss i din fred

 Hendene mot hverandre foran brystet med fingertuppene opp: Kjære Gud, du ser oss. Ta imot våre tanker og stille bønner

Hendene strakt ut foran oss med håndflater opp: Kjære Jesus, du tar våre hender i dine. Led oss på den gode vei

 Vi holder hendene til dem som sitter/står ved siden av oss:  Gode Hellige Ånd, takk for at vi ikke er alene. Hjelp oss å se hverandre med kjærlighet

Meningsfullt og vakkert!

—

En på alle måter velsignet høstofferhelg i kirka, med pastor Øystein Brinch som aktiv gjest. Først som spillende Ragtime-kåsør lørdag, og så som meget god predikant på gudstjenesten søndag 16. oktober. ”Jesus fordømmer aldri noen – han bare frelser”, var det klare konklusjonen Brinch trakk av prekenteksten.

Kåseriet samlet 18 midt på blanke lørdags formiddag i høstferien, og på gudstjenesten søndag bikket vi akkurat 30. Ettersom ingen tone i utgangspunktet er ”syndig”, ble Ragtime-kåseriet holdt/spilt oppe i kirkesalen. Og ”gospelmusikkens svarte får / uskikkelige fetter” med sin opprinnelse i pub- og barmiljø, ble presentert på en humør- og innsiktsfull måte av den musikkglade og meget velspillende pastoren. Kåseriet var en vitaminpille, som framkalte smil både om munn og i hjerter.

Ingen fordømmelse – bare frelse

Stephanie Buadu ledet Høstoffer-gudstjenesten på en gjennomført flott måte. En meget gjennomtenkt bønnevandring med mange og varierte poster, ga gudstjenesten ekstra løft og dimensjon.

Tema og tekst for Øystein Brinchs Kristussentrerte, engasjerte og engasjerende preken var den kjente bibelfortellingen om ”Jesus møter kvinnen som ble grepet i hor.” Brinch forklarte hvordan Jesus frustrerte og utfordret datidens ”moralpoliti”, slik han har gjort til all tider, og lot seg lokke inn i de skriftlærdes felle. Kvinnen skulle steines, selvfølgelig. Bare rett og rimelig, i følge Moseloven. ”Leser vi Moseloven bokstav for bokstav, blir muslimenes sharia-lovgivning ganske tam”, hevdet pastor Brinch.

De skriftlærde og fariseerne ville sette Jesus fast. De mente de hadde funnet måten å gjøre det på ved å skyve et ulykkelig menneske foran seg for å ramme Jesus. Lynsjestemningen var til å ta og føle på. Mange sto sikkert med steinen klare.

Men Jesus svarer ganske enkelt ikke på provokasjonen fra datidens teologer. Han satte seg heller ned og skrev eller tegnet kruseduller i sanden. ”For et kroppsspråk”, strålte Brinch. ”Så herlig arrogant Jesus var i møte med selvrettferdigheten og de lyssky motivene!”

De skriftlærde ga seg ikke; de fortsatte og ville provosere fram et svar. Og til slutt gløttet Jesus opp på dem. Han skjelte ikke de skriftlærde huden full, selv om det sikkert var fristende, men avvæpnet dem fullstendig både bokstavelig og teologisk da han svarte: Den av dere som er uten synd, kaste den første sten”. Så fortsatte han å skrible i sanden. Hva skrev han? Det vet ingen. Og ting som skrives i sand har den velsignede egenskapen at det forsvinner, slettes ut, blir borte.

Stenene falt. De skriftlærdes listige felle kollapset rundt dem selv. De tuslet bort en etter en; de eldste først. Til slutt var det bare Jesus igjen sammen med kvinnen. Først da reiste Jesus seg, og sa ”kvinne” – ikke nedlatende (ala Trump – referentens tilføyelse…) men med respekt – og trolig et varmt smil, i følge Brinch: ”Heller ikke jeg fordømmer deg – og fra nå av, slutt med det der…” Og han fortsatte med å si til disiplene og skuelystne: Jeg er verdens lys.

Og det er der vi alltid er i møte med Jesus – i livet og lyset, understreket Brinch. ”Uansett hvilket trøbbel vi har rotet oss opp i; Jesus fordømmer ikke – han er verdens lys. Ditt lys og mitt lys. Jesus fordømmer ikke. Jesus bare frelser” sa Øystein Brinch.

Og sånn er det bare!

«Jesus er ikke interessert i hvor mye eller lite vi har «syndet». Han er interessert i min sjel», sier pastor Øystein Brinch. Søndag 16. oktober kommer han til Trondheim for å preke på Høstofferdagen. Men allerede lørdagen kl.12.00 holder han et musikalsk kåseri om ragtimemusikk i kirka vår, selv om han sier at «ragtime har strengt tatt ingenting i en kirke å gjøre».

– Så hvorfor da?

– Jeg kaller gjerne ragtime for ”Gospelmusikkens svarte får”. Ragtime springer jo opprinnelig ut fra barer og puber, men det er morsom musikk, forklarer Øystein. Han kommer til å spille og forteller om den lystige musikkstilens bakgrunn og høydepunkter, og vi får høre hvordan ragtime ble videreført i klassisk musikk gjennom mange kjente komponister. Øystein er en meget dyktig pianist og organist og vi kan «avsløre» at hjemme har han et relativt nyanskaffet Steinway piano som han naturlig nok elsker.

– Som pensjonist både preker du, og holder mange musikalske kåseri gjennom året. Hva liker du best – å være prest eller musikkkåsør?

– Jeg er og blir forkynner, understreker Øystein, men jeg har alltid vært glad i å kåsere. At jeg i moden alder har tatt opp igjen pianospillingen, og prestert noen musikkåserier, er kanskje mest til min egen glede?, svarespør han. Man han lar seg i all ubeskjedenhet strekke så langt at han karakteriserer seg selv som en veldig god «amatør-pianør». (Underskrives, og vel så det! red.anm)

Og det må alle metodister og venner av kirka i Trondheim unne seg gleden av å oppleve lørdag 15.oktober kl. 12.00! Og etterpå blir det en kaffekopp og prat! Spre budskapet blant familie, naboer og venner!»

Men husk aller først:

Gudstjeneste med pastor Kjell Werner Rødder  førstkommende søndag 9. oktober kl. 11.00!

Tema: «Jesus møter oss som sine barn».

Vokst opp med jazz

– Tilbake til deg, pastor Brinch. Hvordan ble du hekta på musikk? Og hvor viktig er musikk for deg?

– Min far var en ihuga amatørmusiker innenfor jazz. Jeg vokste opp med fars ”hamring” på vårt gamle piano: Gershwin, Fats Waller, Benny Goodman, og ås videre. Mor var også ganske god på pianoet. Både hun og tvillingsøsteren var pianoelever ved Barratt-Due.

– Har du noe favorittmusikk (sjanger, komponist, instrument)? Den klassiske musikken fra romantikken er nok det jeg hører mest på og spiller mest. Chopin står nær mitt musikkhjerte.

– Går du ofte på konserter?

– Alt for sjelden!!! Men jeg har opplevd store stunder i Oslo konserthus, for eksempel da Håvard Gimse og Oslofilharmonien framførte en pianokonsert av den norske komponisten Eyvind Alnæs. Jeg har også hatt store opplevelser med Ungdomssymfonikerne da de besøkte Tønsberg for et år siden. Men noe av det største var vel å oppleve klarinettisten Martin Fröst sammen med Oslofilharmonien i Stavanger for noen år tilbake.

– Hos oss blir det ragtime (på bestilling), men som pensjonist farter omkring og holder en rekke ulike musikalske kåserier. Hvor mange ulike program har du øvd inn?

– Det er i alle fall seks ulike, opplyser Øystein, og her er lista: 1. Ukjente norske komponister. 2.Norske damer komponerer. 3. Musikk ved et alter – om norsk musikk med islett av salmer eller titler fra kirkelivet. 4. Trønder og europeer – om den glemte komponisten og klavervirtuosen Thomas Tellefsen. 5. Sørlandet i dikt og toner – om dikteren Wilhelm Krag og komponisten Sigurd Lie. 6. Også Norden kan musisere – om komponister fra Island, Danmark, Sverige og Finland.

Jesus viser sitt «sanne jeg»

Øystein Brinch er en av landets mest profilerte og avholdte metodistpastorer og i mange år en flittig brukt morgenandaktsholder i Nrk. Og knapt noen kan så mange muntre metodisthistorier som ham – om både prester og legfolk innen kirka vår.

Vår høstofferpredikant har solide metodistiske aner. Hans morfar var metodistprest/forstander på Betanien i Oslo. Øystein ble døpt i Centralkirken i Oslo og studerte teologi ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo. Han ble ordinert i 1972 og var menighetsprest i Mysen i fire år før han ble ansatt i Sandnes, hvor han var prest i seks år. Deretter fulgte tre år på Kjølberg utenfor Fredrikstad og åtte år som prest i det som inntil nylig het Første Metodistkirke i Oslo (på Grünerløkka).Så var han landsevangelist/ profileringsmedarbeider og redaktør for metodistmagasinet Brobyggeren inntil han ble uføretrygdet i 2005. Helt siden 1976 har Øystein vært oversetter og norsk redaktør for andaktsheftet I DAG. Og de siste fem årene har han vært ubetalt menighetsprest i Elverum.

– Hva er det beste med Metodistkirken? Og eventuell det verste/dummeste?

– Det beste er ut fra min erfaring at kirken preges av et visst, lyst humør og en lys kristendomsforståelse. Selv opplevde ingen ”trusler” gjennom oppveksten i kirken; hverken om helvete eller fortapelse. Jeg opplever det som en metodistisk grunnholdning at man skal elske folk inn i Guds Rike og ikke true dem…

– Det dummeste?

– Kanskje er det tegn på gryende alderdom, men jeg har en følelse av at mange menigheters gudstjenester, også hos oss, er blitt mer og mer ”forestillinger” med masse snakk, sier Brinch. Han savner en strammere, og forutsigbar, gudstjenesteform. Kall det gjerne høymesse, sier han. – Og jeg savner at prester bruker prekestolen når de skal tale – og ikke valser rundt i midtgangen viftende med manusark…

– Til prekenen din på Høstofferdagen fikk du velge prekentekst ut fra høstens hovedtema «Jesus møter » – og du har valgt fortellingen om kvinnen som ble grepet i hor. Hvorfor?

– Fordi det er en tekst – og en situasjon – hvor jeg opplever at Jesus viser oss sitt ”sanne jeg” når han bøyer seg ned og begynner å skrible i sanden mens de selvrettferdige gjør seg klar til å steine kvinnen, svarer Øystein. – Jesus er ikke interessert i hvor mye eller lite vi har ”syndet”. Jesus er interessert i min sjel…

– Og resten får folk komme på Høstofferdagen for å høre, hilser og oppfordrer Øystein Brinch.

Menighetsturen søndag 2. oktober ble en oppdagelsesferd til en ukjent idyll. Og for en oppdagelse! Naturreservatet Leinøra viste seg å være et helt usedvanlig vakkert og  spesielt sted. Trær og busker med knall organge Tindved-bær, smekkfulle av C-vitaminer, sto nærmest som en vegg langs grusveien og gressletta som vi etablerte som base. Og når sola overvant regnet, ble hele turen en skikkelig vitamininnsprøytning for de 17 + hund som deltok!

Leinøra er en del av Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde ved utløpet av elva Gaula. Hardbarkede trondhjemmere som var med på turen, måtte med undring bekjenne at de aldri hadde hørt om stedet før, langt mindre vært der. Leinøra er en ukjent idyll og «hemmelighet», bare 25 minutters biltur fra Trondheim sentrum!

Det går turvei gjennom reservatet slik at det er lett å komme frem både til fots, på sykkel og med barnevogn. Tre minutter etter at vi hadde forlatt parkeringsplassen og startet spaserturen langs grusveien innover Leinøra, befant vi oss plutselig i en helt spesiell og unik «botanikk». Et stykke lett tilgjengelig «villmark» – og usedvanlig vakkert! Det bugnet av Tindved, fulle av bær – store orange klaser av syrlige c-vitaminbomber. Reservatet har også mange andre sjeldne/uvanlige trær og planter – og et veldig rikt fugleliv.

Det regnet ganske heftig i starten på menighetens søndagstur, så at 17 møtte opp var egentlig imponerende. Og etterhvert ga regnet seg, sola begynte å skinne og vi hadde en særdeles flott turopplevelse. I «basen» ble det tent bål til grilling av pølser og smørbrød. Noen plukket tindvedbær, og de unge lekte og kastet flyndre på elva som lå blikk stille og blank mens landskapet omkring speilte seg i vannflaten. Rett og slett vakkert! Kjempetakk til Sven og Kristin Nørsett som hadde turansvaret og viste oss dette paradiset!

Fakta om Leinøra

Noen fakta om Leinøra, som vi garantert skal tilbake til!: Samlebegrepet Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde omfatter de tre verneområdene Gaulosen naturreservat, Leinøra naturreservat, og Gaulosen landskapsvernområde. Verneområdene ble opprettet i 1983, etter at Leinøra hadde vært fredet separat siden 1971. I nesten direkte tilknytning til landskapsvernområdet ligger også Lauglolia naturreservat (opprettet 2001) og Apoteket naturreservat (opprettet 1987).

Det utvidede verneområdet som ble etablert i 1983 skal ivareta flere botaniske vernebehov, både arter og landskapstypen. Alle planter på land og i vann er fredet, men det er lov å plukke bær og matsopp. Foruten Tindved, finnes arter som fjørekoll, strandrug, saltsiv, rødsvingel, engkvein, gåsemure og hvitkløver i området. Området er dessuten rasteplass for trekkende våtmarksfugler, ender og gjess, og hekkeområde og overvintringsområde for flere arter. Over 200 forskjellige fuglearter er registrert i området, og 12 fuglearter som er registrert i Leinøra-området er på̊ rødlista.

Området er kjent for å være et viktig tilholdssted for vannfugl det meste av året. Den varierte og spesielle naturtypen på Leinøra fungerer også som hekkeområde for stokkand, strandsnipe og en mengde spurvefugler. I vinterhalvåret har ofte sangsvane, gjess og ender tilhold, når området ikke er islagt. På grunn av de store mengdene med tindvedbær enkelte år, kan en rekke spurvefugler som normalt trekker bort fra Trøndelag, ha tilhold i området utover vinteren.

25 minutter fra sentrum! Forbløffende!

Engasjerende og actionfylt gudstjeneste i dag, søndag 25. september! Tema var «Jesus møter den lamme mannen». Selv om både Jesus og den lamme mannen i høyeste grad var med, var det hjelperne Jon (Løvland) særlig fokuserte på og trakk fram i sin preken.

Altså de som laget hull i taket på huset der Jesus var for å heise ned sin lamme venn. For uten disse hjelperne, hadde møtet mellom den lamme og jesus aldri funnet sted. Også i vår hverdag som kristne, og i vår virksomhet som menighet og kirke er vi avhengig av å fungere som «hjelpere» for å skape situasjoner og rom for møter med Jesus.

Men menighetsrådgiver Jon sto ikke bare ved lesepulten og preket. Her var det action! Ut fra det ene galleriet var det spent en hvit presenning som et slags tak eller overbygg; som alle lurte på hva var da de kom inn i kirken. Lekkasje? Oppussingsprosjekt? Nei da. Plutselig ble det liv og røre på galleriet. Noen rev en stor flenge i presenningen, så det ble et skikkelig hull;  og fire ivrige hjelpere firte en for anledningen lam Trygve (Sivertsen) ned gjennom hullet og ned på kirkegulvet. Der ble han lagt på båre og fikk sine synder tilgitt, og deretter kom han seg, som den lamme mannen i evangeliet mirakuløst raskt på fotene igjen – og kunne fortsette sin tjeneste som dagens lydteknikker. (Tryge, altså)

Kirkebandet og lovsangsgruppa var i storform og leverte en rekke engasjerende sanger i løpet av gudstjenesten som for øvrig ble meget godt ledet av Sunniva Lystrup (fra Oslo Central, men nå student i Trondheim).

Når husband med piano (Jon Løvland), bass (Per Anders Mortensen), gitar (Arvid Strømme) og slagverk (Isaac Khan) dessuten fikk brusende selskap av kirkeorgelet (Takako Ueno) i sluttsalmen «Åpne hjerter» – ja, da var i grunnen alt veldig greit for de 31 som hadde møtt fram.

Og kirka har plass til mange fler! Så neste gang…

Hvem var han, den Jesus som møtte og møter mennesker? Han som sa «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere…» Han som spiste og drakk med syndere, tok kontakt med fremmede og utstøtte og derfor brøt med de religiøst aksepterte og sosialt etablerte mønstrene på så mange måter?

Jeg har i mer enn 50 år nå brukt store deler av tiden min til å lese og skrive om Jesus. Studere Jesushistorien – og fortelle den. Tilbe ham og følge ham. Og gjennom alle disse årene har det slått meg hvor vanskelig han er å forstå seg på.

tanker om smått og stort – er pastor Kjell Werners Rødders faste spalte på hjemmesiden vår. Her vil han med uregelmessige mellomrom regelmessig gjøre akkurat det: dele sine tanker om smått og stort

Jesus gjør noe

Kan hende er det betegnende at Jesus selv ikke etterlot seg noe skrift. Slik at å tro på ham ikke er det samme som å sette sin lit til en tekst. Det handler mer om å få tillit til en person som taler direkte til oss. Slik at hver gang vi setter oss ned for å lese i Bibelen eller høre, er det for å oppdage hva Jesus har å si oss akkurat nå, der og da. Nesten som å spørre ham: «Hva ville du Jesus gjort i min situasjon?»

Og så, når vi tror vi har funnet svaret er det ofte bare for å oppdage at Jesus er større enn vi kan forestille oss. Større enn kirken har kunnet tenke seg, og større enn alt ulike religiøse strømninger har prøvd å holde ham fast i. Ingen av våre tanker om ham kan gi oss det hele bildet. Han er alltid større enn vår forestillingsevne.

Når jeg leser evangeliene kan jeg ikke unngå å merke hvordan mennesker dras mot Jesus fordi han gjør noe. Han helbreder syke, metter sultne mager, redder liv. For mange blir brødet han gir dem viktigere for troen enn det brødet han selv er for dem.

«I skiftet som har skjedd i vår tid, fra det rasjonelle til det følelsesladede, blir argumentene for en bestemt tro eller livsanskuelse knyttet opp mot nytteverdien: Funker det?», skriver Peter Halldorf (kjent svensk pinsepastor, teolog og forfatter). Det er ikke lenger Gud og hva han gjør som står i sentrum, men mennesket selv og hva som tjener hennes eller hans eget beste. Når Jesus utfordrer til radikal etterfølgelse og et liv i tjeneste, var og er det mange som trekker seg. Men mange fant og finner også i dag at Jesus ikke bare var kristendommens opphav. Han er i egen person selve innholdet i kristen tro.

Grepet og båret

Jeg sitter og skriver dette med ferske inntrykk fra en uke i Taizé; det felleskirkelige klosterfellesskapet i det østlige Frankrike. I dette fellesskapet møtte jeg mennesker av alle nasjonaliteter og i alle aldre. Jeg ble grepet og båret av rytmen i tidebønnene, av Kristustilbedelsen, av gleden, alvoret og enkelheten, de korte sangbare bønnene, skriftlesningen og stillheten sammen med hundrevis av andre – mens vi satt eller knelte i forsoningskirken. Det var noe autentisk ved stedet og menneskene; slik kirken var tenkt å være. Ribbet for makt og ære, mer opptatt av å tilbe og tjene kirkens Herre, bry seg om fattige, lidende og utstøtte, opptatt av å inkludere og gi omsorg.

Pastor Kjell Werner

Hvorfor og hvordan skal vi være (metodist)kirke i og for Trondheim? Hva slags kirke og menighet vil vi være? Kan vi ”make a difference” – og hva er i så fall det? Slike grunnleggende spørsmål ligger bak når Trondheim Menighet i høst går inn i et spennende utviklingsprosjekt. Prosjektet tar utgangspunkt i vår egen situasjon, våre ressurser, vårt potensiale og våre visjoner.

– Dette er ikke et opplegg laget for skrivebordsskuffen, men en levende plan for aktiv bruk og utvikling av menigheten i årene som kommer, understreker menighetsrådgiver Jon Løvland. Første samling er tirsdag 20. september kl. 17.30 – 21.00.

Jon, som skal lede rådgivnings/utviklingsarbeidet sammen med vår nye pastor Kjell Werner Rødder, oppfordrer ikke minst menighetens ungdom og studenter til å engasjere seg i arbeidet med å definere og forme fremtiden for menigheten de er en del av.

– Det aller meste av arbeidet skal vi gjøre sammen som menighet i plenum, med ”brainstorming” og samtaler. Det er viktig for prosessen at så mange som mulig blir med på dette gjennom hele prosessen; både unge, voksne og eldre, understreker Jon Løvland.

Tilsynsmann Steinar Hjerpseth ønsker Trondheim lykke til:

«Jeg ser veldig positivt på den prosessen som Trondheim menighet nå er inne i. Som tilsynsmann og tidligere menighetspastor gleder jeg meg over alle gladmeldingene og gode signaler som jeg får fra Trondheim! Jeg tror at et slikt menighetsutviklingsprosjekt vil underbygge den positive utviklingen. Det er noe med å få innspill og utfordringer fra noen som kommer og kan se menighetslivet litt utenfra. Samtidig er det en prosess som gjøres lokalt og som bevisstgjør på hva det er å være menighet i vår tid. Jeg ønsker dere lykke til og Guds velsignelse over arbeidet!»

Lederen av menighetsrådet vårt, Arvid Strømme sier det slik:

«Menighetsrådet er meget positiv til å kjøre et utviklingsarbeid. Det virker fornuftig med et aktivt og planmessig forhold til videreutvikling av menigheten vår, det er derfor spennende og motiverende med et opplegg som er utarbeidet for akkurat dette.»

Første samling tirsdag 20.9

– Menighetsrådgivningen er et tilbud til alle landets menigheter, og har to hoveddeler, fortsetter Jon å forklare. Det er 1) en strategisk planleggingsprosess, og 2) en bønneprosess for planleggingen og arbeidet som skal gjøres. Gjennomføringen tar omkring et år, mens oppfølgingen kan strekke seg over ytterligere et til to år, basert på menighetens valg og ønsker, sier Jon Løvland.

Første samling er tirsdag 20. september og temaet er ”Nå-analyse”. Da skal vi altså samtale om, og analysere, dagens situasjon i menigheten. Senere blir det ytterligere tre-fire samlinger utover høsten og vinteren, sier Jon. Hver samling vil vare ca 3,5 timer, og temaene er ”Verdigrunnlag og oppdragsbeskrivelse”, ”Visjons- og strategiutforming” og ”Handlingsplan, inkludert plan for lederutvikling og oppfølging etter prosjektperioden.”

– Hva er målsettingen/hensikten, og hva kan Trondheim menighet tilføres ved å delta?

– Målsetningen er at menigheten skal få et klart bilde av seg selv og formulere hvorfor vi er menighet i Trondheim (verdigrunnlaget), hva det er meningen vi skal gjøre (oppdraget), hva vi ser og drømmer om for menigheten (visjonene våre) og hvordan vi skal nå det vi ønsker (strategiene), sier Jon.

– Og din rolle?

­– Jeg er menighetsrådgiver, ansatt på landsbasis av Metodistkirken i Norge i 40%. Jeg skal bistå menigheten som verktøymaker og rådgiver i utformingen av menighetens strategiske planleggingsprosess, forklarer Jon. Han er involvert i dette arbeidet i ti av våre menigheter, og gleder seg til å ta fatt på oppgaven også i Trondheim menighet hvor han har fått jobbe det siste året. Han vil samarbeide tett med menighetens nye pastor, Kjell Werner Rødder, som dessuten har vært med på den samme prosessen i vår menighet i Haugesund.

– Hvilke andre norske menigheter har gjennomført/er inne i programmet?

– 14-15 menigheter har gjort avtale og er allerede i, eller på vei inn i denne prosessen. Det er Tistedal, Kjølberg, Mysen, Øståsen, Skien, Kragerø, Arendal, Egersund, Haugesund, Fyllingsdalen, Molde, Trondheim, Skånland og Hammerfest. Flere er dessuten i kontakt for oppstart, forteller Jon.

– Hvem har utviklet/står bak opplegget?

– Strategisk planlegging er et kjent verktøy som brukes i mange sammenhenger. Opplegget vi bruker er bygget på Aubrey Malphurs bok «Advanced Strategic Planning» (model for church and ministry leaders) tilrettelagt av pastor Leif S. Jacobsen for norske forhold og implementering i norske menigheter, sier Jon Løvland. Han oppfordrer alle menighetens medlemmer til å være i forbønn for prosessen, og at dette tas med som et bønnetema i våre gudstjenester og samlinger i tiden fremover.

—

Bygger på kirkens strategiplan

Menighetsrådgivings/utviklingsprogrammet som nå gjennomføres i mange norske metodistmenigheter, er et resultat av Strategiplanen for Metodistkirken i Norge.

Planen ble først vedtatt på Årskonferansen i 2012 og er senere ajourført/justert. Strategiplanen tar utgangspunkt i en definisjon av kirkens visjon og oppdrag.

Dette er visjonen:

Metodistkirken – mennesker med åpne hjerter, åpne sinn, åpne dører! En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere”

Og dette er oppdraget:

”Forme disipler for Jesus Kristus slik at verden forandres”

Store deler av strategiplanen handler om å styrke kirkens menigheter, og å tilføre ulike ressurser til menighetene. Den enkelte menighet må arbeide med og utvikle egne strategiplaner som er lokalt tilpasset, og som samtidig er i samsvar med strategiplanens fokus og hovedmålsettinger.

Tilsynsmennene formulerte i sin rapport til Årskonferansen i 2015 noen verdier og noen kjennetegn som de håper kan være verdier og kjennetegn som kan prege alt arbeid i kirken. Stikkord for verdiene er: Kristussentrert, Ansvarlige og kvalitetsbevisste, Samarbeidene og teamorienterte, Ærlige og troverdige, Ydmyke og lyttende.

Og her er stikkord knyttet til kjennetegnene som handler om vår praksis som kirke:

Radikal gjestfrihet, Levende og relevante gudstjenester, Målrettet trosopplæring, Modig misjon og tjeneste, Generøsitet.

• Du finner en fyldigere, oversiktlig presentasjon av Strategiplanen her: http://www.metodistkirken.no/hoved/om/visjon-og-strategiplan

Søndag 4. september var vi 23 barn unge og voksne + hunden Balder som samlet oss til søndagstur ved Kobberdammen. Og hvem møtte opp? Jo menighetens gode, gamle venn professor Peder Borgen (88,5 år), eller «gjenferdet» som han selv smilende titulerte seg!

Peder, som var særdeles aktivt medlem av Trondheim menighet i sin tid som professor ved NTNU, har tatt turen fra Lillestrøm til Trondheim noen dager, av diverse årsaker og sammenhenger; blant annet knyttet til innvielsen av nytt administrasjonsbygg for Vitenskapsselskapet og samtaler om neste års store, nasjonale 100-årsjubileum for det historiske samepolitiske møtet i 1917 som danner grunnlaget for Samenes Nasjonaldag  (et møte som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim i ferbuar 1917).

Og ettersom det ikke var vanlig gudstjeneste i kirka denne søndagen, ble spreke Peder med oss på tur! Det ble et hjertelig gjensyn, ikke minst med hans jevngamle Trondheimsvenner, Agnes og Bjørge Nilsen.  3 x 88,5 = 265,5 år!! Mye metodisthistorie og -erfaring samlet rundt kaffe og Twist på den bordenden ved Kobberdammen! (Se foto over) Ja, Bjørge hadde båret med seg tørr ved i sekken, og kunne ønske oss andre velkommen til et bål som allerede brant lystig i vannkanten! Spreke, uendelig trofaste metodister, rollemodeller og forbilder!

Ikke før er vi hjemme fra menighetsweekend sist helg, så dro vi altså på tur igjen. Bare en «søndagstur» denne gangen, slik Trondheimsmetodistene regelmessig gjør. Turen gikk til idylliske Kobberdammen, et av de mange vannene i den vakre Bymarka. Været ble faktisk bra; vi spiste, grillet, pratet og koste oss ved vannet i solskinn – før det ble litt gråere og våtere, men da skulle vi hjem uansett! 23 var med på turen, i alderen 0,6 til 88,5 år!

Neste søndag er det vanlig gudstjeneste i kirka  kl. 11.00 v/ Bjørn Gunnar Andersen. Tema for den gudstjenesten er: «Jesus møter Emmaus-vandrerne». Sannelig, var de ikke på tur de også…!

Didn’t it rain, children?
Talk ’bout rain, oh, my Lord!
Didn’t it, didn’t it, didn’t it, oh, my Lord?
Didn’t it rain?

Jo, gjett om det gjorde! Årets menighetstur til Søvassli Ungdomssenter den søkkbløteste i manns minne. Selv om regnskyllene ikke akkurat nådde helt opp til Noah-og-arken-proporsjoner, så skapte regnet for deltakerne en ny referanse for den gamle gospellåten!

Vi bikket akkurat 40 deltakere, og det er noen år siden sist vi var så mange! En herlig gjeng, med aldersspenn fra 7 til 88 år! Gledelig mange barn, ungdommer og studenter! Vi hadde også med oss vår nye pastor Kjell Werner Rødder og hans kone Jorunn, samt menighetsrådgiver Jon Løvland med fru Hilde og datter Lina.  Jorunn ga oss på lørdag en utrolig interessant, engasjert og engasjerende orientering om arbeidet for  innvandrerkvinner som Haugesund menighet driver! Snakk om å gjøre «kirke» til et verb!  Lina Løvland lærte oss gjennom helgen en rekke nye sanger.

Men tilbake til været. Det regnet faktisk så mye, at det som egentlig var ganske deprimerende ble direkte stas og en opplevelse vi vil huske og snakke om! Dessuten hadde vi det kjempeflott! Som gode metodister valgte vi å se det som «nådens regn», og tilbrakte mange timer utendørs.

En tømmerlavvo fungerte som arken; der kunne vi sitte delvis tørt og innta lunjsmatpakke, kako, kaffe og te – og de som ville kunne grille matpakka på bål – og det ville mange. Godt smakte det også, selv med brunost! Noen gikk en litt lengere tur enn andre, og noen lekte og noen sparket fotball. Mens det regnet og regnet og regnet.  Men det regnet også flott og godt fellesskap, inspirasjon og mange gode samtaler i tillegg til lek og aktiviteter. Og ingen fulgte innlandsemissærens oppfordring til kystbedehusfolket om å kaste anker i nådens bunnløse hav… 

Søndag morgen kom heldigvis det tørre land nok en gang til syne, og vi kunne ferie gudstjeneste med solen flommende inn gjennom vinduene! Pastor Kjell Werner Rødder prekte, og vi hadde flott sang av både en barnegruppe og en ungdomsgruppe. Deler av gudstjenesten hadde form av en bønnevandring, med nattverd og andre «poster» som lystenning, bønnelapper og mulighet til dåpsbekreftelse ved å dyppe et par fingre i vann tegne seg selv med korstegn på pannen.

Som vanlig god mat, hyggelig stell og fine lokaliteter på Søvassli. Vi kommer nok tilbake!

Samlingsgudstjenesten 21. august ble en knallstart på det nye metodistiske arbeidsåret. Tre nye medlemmer ble tatt opp i kirken, ny pastor startet sin virksomhet og omkring 50 frammøtte gledet seg over en samlingsdag som ga motivasjon og inspirasjon.

De nye medlemmene i Trondheim menighet og den internasjonale the United Methodist Church, er Hanna Burkeland, Annie Burkeland og Aasmund Nørsett. (På bildet over ser vi foran fra venstre Annie, Hanna og Aasmund. Bak står pastor Kjell W. Rødder og Jon Løvland.)

Dermed har menigheten og kirken vår fått seks nye medlemmer i løpet av et par måneder. Det er Trondheimsrekord i moderne tid! Pastor Kjell Werner Rødder og menighetsrådgiver Jon Løvland ledet den høytidelige handlingen. Etter opptakelsen sang vi passende nok Jons nyskrevne og -komponerte salme «Åpne hjerter, sinn, og dører» som tar utgangspunkt i United Methodist Churchs motto. Og deretter kunne Jon presentere vårens (2017) konfirmant, Jesper-Amandus Hansen.  Også det en skikkelig gladhendelse!

Etter gudstjensten var det kirkekaffe i Wesleysalen – og der summet det! Tydelig at at folk satte pris på samling og fellesskap etter en lang sommer.

I Guds arbeidsrom

Samlingsdagen ble menighetens første ordentlige møte med vår nye pastor Kjell Werner Rødder. Det skapte håp og forventning om et langvarig forhold!  Høstens gjennomgangstema er «Jesus møter….» og pastor Rødders preken hadde overskriften «Jesus møter hjemmemenigheten». Med utgangspunkt i fortellingen om Jesu første framtreden i synagogen i Nazaret (Lukas 4: 16-30) tok pastor Kjell Werner oss med inn i det han kalte «Guds arbeidsrom»; rommet som etableres straks teskten er lest og hvor vi utrustes og utfordres til å oppleve, tolke, forstå og gjøre teksten relevant for våre liv og andres.

Det som var en helt vanlig synagogegudstjeneste i Nasaret, tok en uvanlig vending gjennom Jesu overraskende og provoserende tolkning av skriften. «Guds virkelighet er her og nå», var Jesu sjokkerende budskap til sine bysbarn i Nasaret; Guds rike er allerede her og i virksomhet. Alt det gode som flyter fra Gud er nå. Himmelens herlighet har rykket ned på jorden og inn i tiden. Nasareerne ble rasende. De kunne ikke forestille seg at Gud kunne åpenbare sitt nærvær på fremmed mark og for uverdige, fremmede mennesker som enken i Sarepta og syreren Naaham, slik Jesus forklarte teksten.

Når vi leter etter tegn på at gud rike er virksomt og nærværende nå, sprenges gjerne våre rammer. Lukasteksten viser oss at vi finner tegn på Guds nærvær der vi kanskje ikke venter det. Men noe vet vi; der barmhjertlighet og kjærlighet bor, der er Gud, sa Kjell Werner.

Vi kan drømme om tilstand hvor alt er perfekt og på plass med tanke på helse, arbeid, økonomi og familieliv. De færreste opplever det samtidig. Men Guds ord sier; Guds rike er her og nå – også vi kan erfare Guds frigjørende og gode nærvær fordi Gud fortsatt møter sin menighet – den gang og i dag. I denne Guds virkelighet og fellesskap mister det som river ned og ødelegger sin kraft. Menighetsfellesskapet er et «gudsriketegn», understreket vår nye pastor; et fellesskap som erstatter motløshet og avmakt med håp, mot og dristighet.

Vi er som mennesker, menighet og kirke kallet til å speile Guds kjærlighet, godhet, barmhjertighet og nåde – også som en nødvendig og trassig protest mot alt som bryter mennesker ned i dagens verden og samfunn, sa pastor Kjell Werner Rødder.

Søndag 21. august samles vi til den første gudstjenesten etter sommerferien.  Denne søndagen er er en av årets store kirkedager, og markerer starten på det metodistiske arbeidsåret 2016/2017. Vi håper at alle medlemmer og venner av menigheten møter opp og sørger for at samlingsgudstjenesten blir en flott og god opplevelse.

Vi ser framover med optimisme og er særlig glade for at vi på søndag både kan si velkommen til vår nye pastor Kjell Werner Rødder, og for at vi kan hilse tre nye, flotte ungdommer velkommen til fullt medlemskap i kirken. Bedre start på arbeidsåret er vanskelig å tenke seg!

Myldre(mid)dag

Mandag 22. august er det klart for årets første myldredag med myldremiddag kl. 16.30. Myldredagene ble raskt et meget populært tiltak i fjor, og vi håper at enda fler vil benytte anledningen til å samles til hyggelig og sosialt bordfellesskap – og etterfølgende kor/musikk-øvelser og komitemøter for de som er engasjert i det. Men det er fullstendig «lovlig» å bare komme og spise middag (20 kroner) og oppleve myldrefellesskapet!

Menighetstur for alle

Neste helg, fra fredag 26. til søndag 28. august arrangeres årets menighetstur. Den går som flere ganger tidligere til Søvassli Ungdomssenter ved Hemnkjølen, ca 75 kilometer fra Trondheim.

Der blir det program og aktiviteter tilpasset alle aldre! Fjorårets tur ble et vendepunkt og en ny start for menigheten vår. Vi satser på at stemningen og entusiasmen bare blir sterkere i år. Ikke nøl med å meld deg på!

Det ligger an til en kul weekend for alle generasjoner med lek, sang og musikk, undervisning, turer og aktiviteter av ulike slag. De mest aktive kan glede seg til både kanopadling og klatrevegg. For alle blir det en weekend fylt av godt fellesskap, med god anledning til å prate og bli enda bedre kjent. Inviter gjerne venner, familie, naboer med deg – men kom i alle fall selv! (artikkelen fortsetter etter disse bildene fra fjorårets tur!)

I år får vi blant annet besøk av vår nye prest/pastoralt ansvarlige, Kjell Werner Rødder og kona hans Jorunn. På lørdagens temasamling vil Jorunn fortelle om «Mitt og menighetens møte med innvandrerkvinner og andre kulturer» basert på erfaringer med arbeid hun driver i Haugesund Metodistkirke. Kjell Werner skal holde andakter og preke på søndagens gudstjeneste.

Lina Løvland kommer for spesielt å være sammen med ungdommene og studentene på turen, men hun vil også lære oss alle noen nye sanger.

Vår menighetsutvikler Jon Løvland skal selvfølgelig være med på weekenden. Han vil bidra med informasjon og innblikk i de prosessene som starter rundt menighetsutvikling i Trondheim i løpet av høsten.

Du kan melde deg på ved å sende en mail til : MENIGHETSTUR  – eller du kan sende en SMS til 479 75 935  – eller via en beskjed (message) på Metodistkirken i Trondheims Facebookside.

Søvassli Leir&Ungdomssenter ligger ved E39 ca 70 kilometer sør-øst for Trondheim (Hemnkjølen). Trenger du skyss – eller har ledige plasser i bilen din – så gi beskjed om det ved påmeldingen!

Vi har forsøkt, og lyktes, med å holde prisene så lave som mulig – og beløpet inkluderer to overnattinger og alle måltider fra kveldsmat fredag ettermiddag til lunsj søndag ! Det er graderte priser (barn, ungdom,studenter, voksne, familier). Vi nevner bare som eksempel at voksne betaler 1200 kroner. Studenter slipper unna med 600 kroner (!) og maks familierpis er 3750 kroner.

Konklusjonen er klar: Søvassli-weekend 26. – 28. august! Meld deg på!

Jeg blir så lei meg når så mange lar seg fange av eller fristes til å formes i andres bilde, at det blir viktigere å bli slik andre venter vi skal bli. Det er Gud som har skapt oss, alle sammen. Vi bærer hans bilde, og ingen av oss var offer for et hendelig uhell eller en dårlig dag fra Skaperens side, skriver vår nye pastor Kjell Werner Rødder i sin nye spalte på hjemmesiden vår.

August 2016

Jeg er klar til å komme i gang som pastor i Trondheim. Nå har jeg levd noen måneder med forventningen og gledet meg til å ta fatt. To korte og spennende besøk har jeg rukket så noen av dere har jeg allerede truffet.

Jeg kommer til Trondheim for å gjøre en tjeneste. Jeg ønsker å stille meg til deres disposisjon og at vi sammen kan meisle ut veien videre.

En salme som Eivind Skeie har oversatt har fulgt meg gjennom de siste ukene og danner på mange måter et bakteppe, en visjon, en lengsel og drøm for meg og det samarbeidet vi skal inn i sammen.

Gå gjennom byens lange, rette gater,

du sommerlyse hellig Ånd.

Stryk ømt henover slitte, grå fasader, og rør de trette smilebånd,

så troen gror og håpet bor

der dørene blir åpnet for de andre.

Lås porter opp når kveldene blir sene

septembermilde kjærlighet.

Ja, syng om Gud for dem som er alene,

og dem som kjenner bitterhet,

så triste ler og blinde ser

at livet stadig vekke er verd å leve.

(Du kan med fordel lese de andre versene på nr. 520 i Norsk Salmebok)

Om å bli hva vi er skapt til å være

Et positivt selvbilde og god selvforståelse er livsnødvendig. Det fremmer en god og sunn utvikling og vekst.

Derfor blir jeg så lei meg når så mange lar seg fange av eller fristes til å formes i andres bilde, at det blir viktigere å bli slik andre venter vi skal bli. Oppfylle deres behov og drømmer. Det er jo ikke noen hemmelighet at vi formes gjennom en lang livsprosess men spørsmålet er bare hvem som former oss og til hva.

Vi gjør alle så godt vi kan… ingen tvil om det. Men like fullt formes vi i våre foreldres bilder og vi kan heller ikke si oss helt fri fra å bære på et ønske om å gjøre egne barn til kopier av oss selv og våre idealer. Ofte blir slik aktivitet bare mislykket. Likevel skjer det overalt. Det skjer i vennegruppen, i menigheten, på skole og arbeidsplasser og jo mer vi strever jo dårligere blir resultatet.

Det utfordrer vår trygghet og provoserer når noen står fram med en sterk bevissthet om å være annerledes enn det vi er vant med. Striden om homofile og lesbiskes plass i kirkens liv og tjeneste er bare ett av mange uttrykk for dette. Vi kjenner jo igjen argumentasjonen fra tidligere da det handlet om kvinners plass, om langt hår eller bestemte kleskoder.

Det pågår en massiv påvirkning og likeretting. Presse, media og reklame ensretter oss og dytter på oss fremmede selvbilder. Falske bilder og vi biter på fordi det kjennes tryggere å være som alle de andre. Ta bare det banale eksempelet de fleste av oss utsettes for når vi ser oss i speilet på prøverommet i klesbutikken. Vi blir fort både triste og oppgitte når neonlysets stråler avslører rynker og valker, feilplasserte kilo og slitte ansikter. Ikke rart det er høykonjunktur for plastisk kirugi. Vi har jo nettopp passert reklameplakatene av disse syltynne, unge og smarte modellene og vet at på vei ut vil vi passere dem på vei ut igjen. Og vi betaler prisen for denne massive påvirkningen for i vårt indre gjør vi disse håpløse ,ja bent ut meningsløse sammenligningene med idealene som holdes opp for oss og gjør alt for å finne nåde det skarpe lys i våre egne og andres øyne.

At andre bekrefter meg og gir positive tilbakemeldinger er jo i og for seg bra og til å gledes over. Men når vi blir avhengige av og så opphengt i hva andre mener om oss og det vi står for at vi strekker oss langt og lenger enn langt for å moderere både antrekk, utseende og meninger. Da ender vi fort opp som uekte kopier og forfalskninger. Da blir det galt. Vi blir ikke det vi er skapt til å være og det gjør vondt.

Det er Gud som har skapt oss, alle sammen og vi bærer hans bilde.

Ingen av oss var offer for et hendelig uhell eller en dårlig dag fra Skaperens side. Hva denne bildelikheten med Gud består i er ikke lett å komme til rette med. Kan hende er det evnen til å vandre i Guds nærhet, jeg vet ikke sikkert. Men jeg er overbevist om at Gud vil ha originalen tilbake, foredlet og forandret. Han vil ha os slik han skapte oss.

Peter Haldorf berører dette i flere av sine bøker: sann åndelighet, sier han, bidrar til å gjenskape i oss bildet av Kristus. Vi er kalt til å bli ham lik. I Jesus Kristus, han som er «den usynlige Guds bilde» , ser vi oss selv. Det avgjørende kriteriet på sann åndelighet er at den får oss til å likne mer og mer på Ham. Det fører til at vi ser på hverandre og våre omgivelser – også oss selv – med større barmhjertighet. Det gir større romslighet og åpner kanalene for Guds nåde. Det trenger vi. Det er livsviktig for liv og tjeneste.

–

Pastor KJELL WERNER RØDDER er fra august ansatt som pastor i Metodistkirken i Trondheim i en deltidsstilling. Han vil ha sin faste spalte på fast plass på hjemmesiden vår. Her vil han dele sine refleksjoner omkring en rekke tema og spørsmål – både innen og utenfor kirkeliv og teologi. Vi ønsker Kjell W hjertelig velkommen til såvel menighet som hjemmeside!

Med referanser til både Hebreerbrevet og Indiana Jones, holdt biskop Sally Dyck en massivt motiverende og utfordrende preken om nødvendigheten av å våge å gå i tro da hun talte på gudstjenesten i Trondheim Metodistkirke søndag 26. juni. Biskop Sally fikk spontan applaus fra en «menighet» med folk fra alle kontinenter og mange ulike kirkesamfunn – etter en preken ingen kunne stille seg likegyldig til.

(Du finner et referat at den kraftfulle prekenen til slutt i denne saken.)

Selv om Trondheim menighet strengt tatt har tatt «sommerferie, grep vi muligheten da Kirkenes Verdensråds Sentralkomite la sitt møte til Trondheim 22.-28.juni. Med 150 medlemmer og 200 rådgivere/gjester som representeter 345 medlemskirker i 110 land er det tidenes største ekumensike samling i Norge.

I sentralkomiteen sitter 15-20 metodister, og for noen uker siden sendte vi dem mail med invitasjoner til å feire gudstjeneste sammen med oss. Noen ble bedt om å bidra med preken, hilsener og bønner. I løpet av første del av sentralkonferansen har vi også fått kontakt med representanter for andre kirker innen og utenfor den wesleyanske tradisjonen. Dessuten har metodistene i komiteen har villig «vervet» kirkegjengere blant sine sentralkomitekolleger – og dermed kom det 40-45 «verdensrådsgjester» til gudstjensten!

For en fest! Folk fra USA og Europa, men også India, Pakistan, Australia, New Zealand, Malaysina, Nicaragua, Argentina, Brasil, Nigeria, Zimbabwe, Kenya, Benin, Kina – bare for å nevne noen. Se bare på dette bildet (under). Det var som om hele globusen var representert!

Ghanesisk lovsang og samisk joik

Gleden over å samles på tvers av så mange kirke- og nasjonale og kultuirelle grenser, var følbar allerede under summingen før gudstjenesten startet. En lovsangssekvens tidlig i gudstjenesten forsterket opplevelsen. Vår egen Amelia Adubeea fra Ghana (medlem siden 2013) synger ofte på gudstjenestene, men aldri har vi hørt henne så inderlig og sterk i framføringen som i dag. På sitt ghanesiske morsmål sang hun med kropp og sjel; øyne, ansikt og hender var med å formidle budskapet om at «hvis vi bringer våre byrder og vanskeligheter til Kristus, vil han stille alle stormene i våre liv». Vakkert, troverdig og sterkt!

Amelias lovsang ble avløst av den samiske musikeren Frode Fjellheim som med medbrakt runebomme (tromme) joiket en spontan lovsang. Folk satt som fjetret. Joiken satt som et skudd. Blant de utenlandske kirkefolkene var det noen representanter for ulike urfolk, og etter gudstjeensten ble det formidlet flere takksigelser for at vi inkluderte joiken og trommen i lovsangssekvensen. En i aller beste mening magisk stund!

Seiki Ueno, som er 1. konsertmester i Trondheim Symfoniorkester (og gift med vår faste organist Takako) var også med på å løfte gudstjenesten med et par strålende framførte Bach-stykker. Sven Nørsett ivaretok dagens liturgiske spill, preludium salmer og postludium,  på en utmerket måte ved flygelet.

Sønagens menighet hadde eksepsjonelt høy biskops- og prestefaktor. Vi «vasset» i biskoper og prester fra et mylder av kirker. Noen var blitt spurt om å bringe hilsener – og det gjorde de med glede. Og det gjør faktisk noe med en menighet i Trondheim å bli hilset av prester som Kee Sing Wong fra Metodistkirken i Malaysia og Daniel Angel Favero fra Den evangeliske metodistkirken i Argentina (flott tolket av vår Frederic Johansen) og biskoper som Mary Ann Swenson (United Methodist) og John F. White (African Methodist Episcopal Church – en «svart» kirke som ble dannet på 1800-tallet fordi datidens metodistkirke var tilnærmet kritthvit og ikke ønsket afroamerikanske medlemmer). Sterkt var det også se og høre den røslige biskop Chibuzo Raphael Opoko fra Methodist Church Nigeria be avslutningsbønnen – og vår kjære umc-biskop Mary Ann Swenson lyse velsignelsen.

Etter gudstjenesten hadde Anne Jorun Midtkil rigget til «tidenes» kirkebakkekaffe med fingermat-kaker og andre godsaker. Alle gjestene tok seg god tid; satte seg ned og pratet med trondhjemsmetodsiter og kolleger. Det var også hektisk «selfie-tid» med mye fotografering.

To av våre nye medlemmer, Ellisiv og Trygve (tatt opp sist søndag) var kirkeverter og ønsket alle gjestene velkommen til kirken. De hadde også tekstlesningene og delte ut glassengler til alle de medvirkende i gudstjenesten.

«Våg et skritt utfor stupet!»

Mange hadde med forventing sett fram til å høre den profilerte united-methodist-biskop Sally Dyck preke. Og med rette! Ingen kunne være uberørt av hennes utfordrende og motiverende budskap. I musikkretser heter det at enkelte musikere gjennom kombinasjonen flott musikk og sterk framføring, makter å få publikum til å sitte helt framme på stolkanten. Slik var det da biskop Sally prekte. Hennes tema var å følge Guds kall til å komme – og gå i tro, tillit og nåde. «Når Gud roper og kaller må vi våge å ta det første skrittet og gå – også inn i det ukjente – i tillit til at Giuds løfter og nåde holder», sa biskop Dyck.

Prekenens tekstgrunnlag var Hebreerbrevet 11:10-16 11 om Guds løfter og kall til Abraham og Sarah – løfter om barn, stor slekt og nytt land – betinget av at de ville bryte opp og gå i tro – uten å vite hvor vandringen ville ende. Kanskje har vi noe å lære av dagens flyktninger om hva det vil si å bryte opp og gå i tro og håp om nytt land og trygghet for famile, mer enn antydet Dyck.

Biskopens andre «tekst» var en scene i filmen «Indiana Jones – The Last Crusade». Der leter Indiana Jones letter sin far som har jaktet på den forsvunnede paktens ark. India Jones jages av fiender og inne i en grotte står han plutselig ved kanten av et stup. En dyp kløft som er altfor bred til at han hoppe over. I sin fars dagbok finner han en kartskisse hvor en «strekmann» tar skrittet ut i løse luften – og så kommer det en usynlig bro til syne.

Forfølgerne nærmer seg. Indiana Jones hører faren rope på ham fra den andre siden: Kom! Gå! Indiana Jones tar skrittet utfor kanten – og opplever at det faktisk er en usynlig bro som han berger seg over på.

For biskop Sally Dyck har denne filmscenen vært som en preken. «Vi kan stole på at Gud har lagt en bro – dersom vi våger å ta det første skrittet – i tillit. For vi må gå, «understreket Dyck. «Kanskje er kirken blitt for makelig? Vi er blitt «settlers» og har sluttet å være «pioneers». Kirken trenger å bryte opp og vi må våge ta det første skrittet i tillit til Guds løfter om nytt land», sa hun.

Biskop Sally trakk også inn den aktuelle situasjonen innen United Methodist Church, og innrømmet at hun kjenner på stor uro og usikkkerhet. «Fortiden jager oss. For kirken finnes det ingen vei tilbake. Gud har ført oss til kanten av et stup. Han roper på oss fra den andre siden. Han utfordrer oss til å våge gå og bli den kirken vi er kalt til å være», sa biskopen.

«Discouragement (motløshet) er blitt vår største fiende. Ja, mange er til og med blitt vredde for å håpe», sa biskop Sally som oppfordret og bønnfalt oss om å bevare håpet og tilliten til Guds løfter og nåde.

«Vi er kallet av Gud til å gå ut. Vårt oppdrag er å synliggjøre hva tro, håp og kjærlighet betyr i og for vår verden, og vår tids menensker. Et kall så vanskelig at det nesten er urettferdig? Ja, men det er like fullt vårt eneste oppdrag», understreket Dyck.

» Vi er kalt til å gå i tro – vi må synliggjøre hva tro, håp og kjærlighet er i verden. Et urettferdig vanskelig kall? Ja, med det er det vi er kallet til», sa hun. Verden trenger å se hva det betyr å ha håp og være omfattet av Guds kjærlighet og nåde.

«Hvor enn vi er i livet må vi stole på Guds nåde – og ha tillit til at det alltid dannes en bro for oss. Kan hende må vi bryte opp, ta det første skrittet ut i det ukjente og gå uten å vite hvor det ender – men vi må lytte til Guds kall: Kom! Kom! Ha tro! Gå!», sa biskop Sally Dyck som høstet spontan applaus for sin kraftfulle preken.

Postscript: For denne referenten var søndagens gudstjeneste; forkynnelsen, sangen, menneskene og det globale fellesskapet, nærmest et Simeonsk øyeblikk; og fritt sitert er det lett å slutte seg til hans utsagn fra Tempelet: «Herre, nå kan din tjener fare herfra i fred, for jeg har sett din herlighet!»

I intervjuet med generalkonferansedelegat Audun Westad som hjemmesiden publiserte i uka som gikk, om norske metodister i internasjonale umc-verv, nevnte Audun en sang som han hadde fått på hjernen mens han var på¨generalkonferansen i mai. «We are called» het den. Audun hadde lært sangen  i First UMC i Portland og oppfordret noen til å oversette den til norsk. Den utfordringen tok Roy Frode Løvland på strak arm. Vi er glade for å kunne publisere  Roy Frodes oversettelse av David Haas ”We are called”. Den er til fri bruk for alle interesserte!

(Hvis du søker på nettet etter – Haas We are called” – finner du mange linker til både piano- og gitarnoter. Youtube har også noen versjoner av sangen så du kan høre den! )

Takk til Roy Frode Løvland!

Vi er kalt

(T/M: David Haas. Norsk tekst: Roy-Frode Løvland)

Kom! Lev i Hans lys!

Skinn i Guds gledes og kjærlighets lys!

Vi er kalt til et liv i Hans rike,

å være Hans like i all evighet!

Vi er kalt, kalt til å vandre.

Vi er kalt til kjærlighet.

Vi er kalt til å tjene hverandre

i fred og rettferdighet.

Kom! Lukk opp din dør!

Rekk ut din hånd til en verden som blør!

Vi er kalt til å styrke de svake

og nedkjempe hatet med glede og fred.

 

Vi er kalt, kalt til å vandre…

Syng! Syng en ny sang!

Syng om den dagen som kommer en gang!

Må Guds Ånd da igjen tenne flammen

så vi vandrer sammen i kjærlighet!

Vi er kalt, kalt til å vandre…

Og her er originalteksten:

1. Come! live in the light!

Shine with the joy and the love of the Lord!

We are called to be light for the kingdom,

to live in the freedom of the city of God!

Refrain:

We are called to act with justice.

We are called to love tenderly.

We are called to serve one another, to walk humbly with God.

2. Come! Open your heart!

Show your mercy to all those in fear!

We are called to be hope for the hopeless,

so all hatred and blindness will be no more!

3. Sing! Sing a new song!

Sing of that great day when all will be one!

God will reign and we’ll walk with each other as sisters

and brothers united in love!

—–