Det er med ekstremt tungt hjerte må avlyse den planlagte Takkedag-gudstjenesten i kirken søndag 13. juni. I stedet blir det Zoom-gudstjeneste, i takknemlighetens navn, ved pastor Christina Thaarup.Vi skal blant annet synge salmen «O, store Gud», takke hverandre for det som tross alt ble dette arbeidsåret, og dele med hverandre hva vi er takknemlige for. Etter gudstjenesten blir det zoom-kirkekaffe, hvor vi kan ønske hverandre god sommer.
Alle hadde gledet seg enormt til å kunne møtes og avslutte det metodistiske arbeidsåret med en «fysisk» gudstjeneste i kirken. Smittesitiuasjonen og de forlengede tiltakene i Trondheim gjør at vi etter nøye vurdering likevel anser det som den mest forsvarlig å avlyse takkedag-gudstjenesten søndag 13. juni. Vi vet at at en god del av menighetens medlemmer nå er fullvaksinerte, og ikke ville telle med i maksantallet på 20. Men fortsatt gjelder anbefalingen om ikke å møtes på tvers av kommunegrenser, og begrense antall nærkontakter. Vi synes det ble vanskelig å skulle «sile» hvem som kan samles i kirken. At noen får komme, fordi de bor i Trondheim, eller fordi de er vaksinerte, mens andre ikke er velkommen, er ingen god følelse. Nå gleder vi oss desto sterkere og realistisk til SAMLINGSDAG og GUDSTJENESTEN søndag 22. august kl. 11.00. I kirken!
Og fram til da er det absolutt verd å ta en tur til Lilletorget / Cicignonsplass. Kommunen har plantet vakkert, og satt ut «kirkebenker» hvor det er fullt mulig å ta med seg matpakke og termos og sette seg ned og gi seg selv en pust i bakken på «kirkebakken»! Bildene under er tatt fredag 11.juni.
Med flotte og spennende bidrag fra venner og kjente av menigheten vår, har vi redigert sammen en video til både oppmuntring og oppbyggelse! Du møter biskop Karen Oliveto, trompetisten Ole Edvard Antonsen, trommeslageren Ernst Wiggi Sandbakk, barytonen Stein Skjervold, sognepresten og kunstmaleren Nils Jøran Riedl, våre tidligere prester Lars-Erik «Lasse» Nordby og Kjell Werner Rødder – og vår egen pastor Christina Thaarup som gir deg velsignelsen til slutt!
Da det ble klart at vi måtte avlyse (minst) to gudstjenester som følge av den nye smitteoppblomstringen i Trondheim, kontaktet menighetens informasjonsansvarlige (Ole-Einar Andersen) et knippe folk med spørsmål om de ville bidra med en oppmuntrende hilsen til en video. Og det ville de. Resultatet ble videoen «Alt blir bra! en videhilsen til og fra Trondheim Metodistkirke». Vi håper du vil ha glede av å se og høre den!
Vi minner også om at pastor Christina søndag 6.juni på menighetens Facebookside legger ut en ny video hvor hun forteller en ny bibelhistorie ved hjelp av det ganske analoge og fascinerende mediet flanellograf!!
Metodistkirker over hele verden tar offisielt klar avstand fra at palestinske familier i bydelen Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem skal kastes ut fra sine boliger, slik at israelske bosettere kan overta dem! Det kan være greit for medlemm er og venner av Trondheim Metodistkirke å vite, ettersom disse utkastelsene er hovedårsaken til de siste dagenes gjensidige bombeangrep og eskalerende konflikt.
I en felles uttalelse (11. mai) fra The Methodist Liaison Office in Jerusalem som drives avWorld Methodist Council (Metodistkirkenes Verdensråd) , Global Ministries of the United Methodist Church (vår kirkes Råd for Kirke og samfunn) og the Methodist Church in Britan, (Metodistkirken i England/UK) heter det:
“We stand together to support the Patriarchs and Heads of Churches of Jerusalem who have expressed their concern about continuing violence in Jerusalem and who have called on those in the international community to put an end to what they describe as ‘provocative actions.
We have been horrified by the scenes of violence in east Jerusalem which threaten the fragility of the Holy City, and call on the Israeli Government to permanently halt the threatened evictions of Palestinians from their homes in Sheikh Jarrah, where clashes have also taken place.”
Den internasjonale kirken som Metodistkirken i Norge tilhører, the United Methodist Church, har iverksatt en egen protest- og underskriftskampanje. Metodister oppfordres til å fylle ut et skjema som sendes medlemmer av Kongressen og Senatet med anmodning om at de gjør alt de kan for å påvirke Israel til å stanse utkastelsene fra Sheik Jarrah. Det er kirkens General Board of Church and Society (Råd for Kirke og Samfunn) som står bak kampanjen for å påvirke de folkevalgte.
GBCS viser også til at problemstillingen ikke er ny og påpeker overfor de amerikanske folkevalgte:
“Den flere tiår gamle praksisen med israelsk demolering og overtakelse av Palestinske eiendommer, representerer et soleklart brudd på internasjonal lov, særlig artikkel 49 I den fjerde Geneve-konvensjonen som forbyr en okkupasjonsmakt å tvangsflytte befolkning.»
50-60 frammøtte fikk oppleve en flott konfirmasjonsgudstjeneste søndag 9. mai. Dagens konfirmant, Prins William (Hagan), gjennomførte med stil og engasjement. Blant annet fikk vi presentert konfirmantens 10 bud som kan gjøre verden til et bedre sted å leve.
Takket være mange afrikanske venner og familie av konfirmanten, var søndagens menighet mer fargerikt kledd enn vanlig. Stilig og flott! At vår dyktige og trofaste organist Takako Ueno dessuten var i ekstra spillehumør, og ga konfirmasjonsgudstjenesten ytterligere et løft.
Klikk på hvert enkelt foto for å se det større!
Men hovedbegivenheten var selvfølgelig konfirmasjonen av Prins. Alene som konfirmant, men tilsynelatende uten nerver. Prins leste dagens prekentekst, og tente lys i lysgloben under forbønnen. Og ikke minst svarte han klart og tydelig og uten huskelapp i sekvensen da han både samtalte med, og ble eksaminert av, pastor Christina.
Spesielt interessant var hans presentasjon av «TI BUD SOM KAN GJØRE VERDEN TIL ET BEDRE STED Å LEVE», som han somldel av konfirmasjonsundervisningen hadde utarbeidet sammen med pastor Christina.
Avspillingen av en afrikansk musikkvideo som Prins og familien hadde ønsket seg, førte til spontan dans i benkeradene; men bare på «anviste plasser» i henhold til smittevernreglene.
Pastor Christina holdt en inspirerende preken knyttet til Jesu oppfordring i Bergprekenen (Matteus 7:7-8) «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» Og hun avsluttet prekenen med en sterk personlig hilsen til konfirmant Prins hvor hun siterte neste vers: «For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for».
Og etter gudstjenesten ble det myldret og minglet med masker, og med smittevernvennlige albuehilsner ble både konfirmant og familie gratulert med dagen.
Sist søndag ble han døpt, og i morgen (søndag 9.mai) er det konfirmasjons-gudstjeneste for Prins William (Hagan). I et kjapt intervju med hjemmesiden forteller Prins at hans livsmotto er «ikke gi opp!» Han er forresten den første konfirmanten pastor Christinas har undervist.
– Da Prins i fjor høst kontaktet meg fordi han ønsket å bli konfirmert i kirken vår, ble jeg både glad og positivt overrasket, forteller pastor Christina Thaarup. Jeg hadde tre konfirmanter i min tid som prest på Øståsen (Oslo), men de fulgte undervisningen andre steder og hadde bare selve konfirmasjonsdagen i Metodistkirken. Jeg tenker likevel på de tre som «mine» konfirmanter. Men Prins er den første konfirmanten jeg har hatt undervisning for, og jeg tror det har vært like spennende for oss begge, tenker pastoren.
For Prins var Metodistkirken et naturlig valg, selv om det betød at han ville være alene som konfirmant. – Jeg valgte Metodistkirken fordi det er den kirken jeg har gått i, og litt fordi det er tradisjon. Jeg har familie som også har konfirmert seg i Metodistkirken, forteller Prins.
– Hvilke to egenskaper vil du selv beskrive deg med?
– Gledesspreder og kreativ, sier Prins. Og han mener familie og venner ville svart det samme, kanskje med «positiv» i tillegg.
– Hva liker du best å holde på med på fritiden?
– Det jeg liker og gjør mest, er å spille fotball.
– Hvis du fritt kunne velge ditt drømmeyrke; hva ble du da?
– Fotballspiller, svarer Prins kontant, – og hvis det ikke teller, så sier jeg elektriker.
– Hva slags musikk liker du best?
– Hip hop og rap.
– Hva er favorittmaten din?
– Pizza!
– Hva liker du best å drikke?
– Brus eller vann.
– Har du en yndlingsfarge?
– Ja, og det er rødt
– Er det én bibelfortelling eller et bibelvers du særlig liker?
– Nei, det er så mange jeg liker, så jeg har ingen favoritt.
– Har du et livsmotto eller valgspråk?
– Ja, «ikke gi opp!», sier søndagens konfirmant, Prins William.
Nysgjerrig, åpen og aktiv
Pastor Christina forteller at de to har hatt mange fine samtaler. Den første samlingen brukte de til å bli bedre kjent, og Christina fortalte hvilke forventninger hun hadde til Prins og konfirmasjonsundervisningen.
– Jeg sa at jeg forventet at han var nysgjerrig og åpen med tanke på å samtale om tro og kirke, og at han viste lyst til å vite mer om de forskjellige temaene, sier Christina. Og de forventningene ble innfridd, bekrefter hun.
– På alle samlinger har Prins vært både nysgjerrig og åpen, og han har deltatt aktivt i undervisningen, forteller Christina.
Fra den siste undervisningstimen før søndagens konfirmasjon. Foto: Christina Thaarup
På grunn av pandemien måtte de første samlingene skje digitalt på «møtestedet» Zoom. Slett ikke optimalt, men mye bedre enn ingenting. I starten av februar 2021 kunne de endelig ha konfirmantsamlinger i kirken. Der har de i tillegg til undervisningstemaet, kost seg med pizza og cola, og snakket om fotball, Grønland, skole og hverdag. Dinah Burkeland, som var konfirmant for to år siden, har vært «medhjelper» og sammen med oss på de fleste samlingene i kirken. Det har vært veldig kjekt og fungert fint, mener pastoren.
– Jeg ønsker Prins Guds rike velsignelse videre framover i livet, og jeg håper på nye gode samtaler med ham ved andre tilfeller, sier pastor Christina Thaarup.
Og hjemmesiden ønsker både konfirmant og pastor lykke til med den store dagen i morgen!
Dåp av kommende søndags konfirmant og salmekomp på ukulele, var blant de minneverdige øyeblikkene på søndagens (2.mai) gudstjeneste i kirken. Det var kjempeflott og gjorde kjempegodt å kunne samles i kirken igjen, og vi var 35 som delte den gleden innenfor gjeldende smittevernregler!
Klikk på hvert enkelt foto for å se det i større format!
Dagens høydepunkt var dåpen av neste søndags (9.mai) konfirmant, Prins William Hagan. Prins har fulgt konfirmantundervisning med pastor Christina, og ønsket å la seg døpe i forkant. En skikkelig høytidsstund!
Fint var det også å se at det rundtomkring i kirkesalen hang flere fargelagte sommerfugler. Disse oppstandelses-symbolene var sendt inn av noen av menighetens barn, på oppfordring fra pastor Christina under påskens zoom-gudstjeneste. Og under søndagens gudstjeneste var det også søndagsskole på kirkeloftet!
Klikk på hvert enkelt foto for å se det i større format!
Et av hovedmålene med søndagens gudstjeneste var å lære tre nye salmer. Salmetekstene, sammen med noen ord om bakgrunnen for dem, var også dagens «preken». Det funket godt.
Før vi startet å lære salmene, sa pastor Christina Thaarup litt om metodister som et «syngende folk». Ole-Einar (Andersen) introduserte deretter sin nye salmevise «Nåden feiger aldri ut», og fortalte litt om bakgrunnen for at han skrev den for noen måneder siden. Dagens gudstjenestemusiker, Sven Egil (Nørsett), hadde oppfattet salmeforfatterens hint om at «irsk pubstemning» var framføringsidealet. Sven byttet derfor ut flygelet med ukulele som komp! Menigheten reiste seg og trampet og klappet takten mens de sang seg gjennom de ni versene /m refreng. Ganske kult (nb. ta høyde for at referenten er salmeforfatteren…)
Pastor Christina Thaarup introduserte sin prestekollega og «trubadur» Roy Frode Løvlands salme «Jeg har aldri sett deg (som jeg ser deg nå)», og Ole-Einar sa litt om hvorfor han likte dagens siste nye salme «Du som har tent millioner av stjerner» så godt at han hadde oversatt den fra dansk. Salmen er skrevet av den danske biskop, forfatter og poet Johannes Johansen i 1981.
Erfaringen med å bruke gudstjenesten til å lære tre nye (samtids-)salmer, var ubetinget god; det er en fin måte å øke menighetens salmerepertoar på. Salmetekster er jo «teologi for folket» og byr både på oppbyggelse og inspirasjon. Med sangbare, gode melodier, trengte vi heller ikke mer enn et vers oppvarming før salmene «satt». Vi kommer garantert til å synge disse tre salmene flere ganger, og ser fram til å lære flere!
SØNDAG 2. MAI er en gledens dag. Da kan vi ønske velkommen til gudstjeneste i kirken igjen kl. 11.00. Det blir en gudstjeneste hvor vi blant annet skal lære oss tre nye salmer fra vår egen tid. Gudstjenesten er ved pastor Christina Thaarup. Vi må og skal skal selvfølgelig overholde gjeldende smittevernregler, men ser uansett fram til å møtes! Se mer i kirkekalenderen her på hjemmesiden.
Metodistprest og teolog Hilde Marie Øgreid Movafagh disputerer mandag 3. mai for teologisk doktorgrad knyttet til det meget sentrale begrepet «den forutgående nåde» i metodistisk teologi. I den forbindelse er hun intervjuet på Menighetsfakultetets hjemmeside. Der får hun sagt mye interessant, og det er tanker vi gjerne deler, samtidig som vi ønsker lykke til med disputasen!
Hilde Maries prøveforelesening er allerede tilgjengelig på nett. Vurderingskomiteen bestemte at tema for prøveforelesningen skulle være «frelsesperspektiver i feministisk prosessteologi«. Et kjempespennende og meget aktuelt tema, ikke minst fordi, og det har vi direkte fra Hilde Marie selv, et flertall av verdens feministiske prosessteologer er metodister.
Hilde Marie Øgreid Movafagh er metodistprest og en av vår internasjonale kirkes ledende teologer. Hun er ansatt ved Menighetsfakultetet og er rektor for Metodistkirkens teologiske seminar, som også er lokalisert til MF. Hilde Marie er en god venn av Trondheim Metodistkirkes menighet; hun har både hatt gudstjenester hos oss, og ledet et kakebakekurs! (Hilde er for mange , langt utenfor kirkens vegger, kjent som finalist i tv-serien «Kakekrigen» i 2017.
Menighetens årsmøte/menighetskonferanse’21 er berammet til tirsdag 27. april. Om det blir holdt fysisk, digitalt eller i en «hybrid-variant» er ennå ikke klart. Men årsmøtedokumentene er i alle fall klare! Her på hjemmesiden finner du en Dropboxfil som gir deg tilgang til komplett rapporthefte (med mange foto fra det merkelige året 2020), og til hvert saksdokument separat. Klikk deg inn på linken (under bildet), og se tilbake på menighetens liv og virke i 2020. Det er mer innholdsrikt enn du kanskje husker…
Med Grundtvig vakre salme «Hill deg, Frelser og Forsoner», avslutter vår pastor Christina Thaarup sitt ukentlige valg og anbefaling av en sang/salme som hun håper og tror kan være til glede og oppmuntring.
Nikolaj Frederik Severin Grundtvig ()1783 – 1872 ) var en dansk prest, forfatter. filosof, historiker og lærer. Han skrev denne salmen omkring 1837. Du kan høre og se videoen ved på klikke på «play»-knappen.
– For min del er den et absolutt must både å lytte til og å synge denne salmen i løpet av stille uken., sier Christina i sin begrunnelse for valget. Ikke minst på langfredag der verset «Du, som har deg selv meg givet» kommer til sin fulle rett. Og påskedag når vi som Guds frelste barn kan stemme i på siste vers og takknemlig synge «Ja, jeg tror på korsets gåte. Gjør det, frelser, av din nåde.»Vi er i stilleuken. Påsken nærmer seg. Må vi sammen, gjennom sang og bønn, stillhet og natur, forberede oss på påske feiringen. Hver for oss og i troen sammen likevel
Når du har gått lei av påskekrim på tv, eller veldig gjerne før den tid, anbefales dokumentarserien «Vår historie -vår sang» på NrkTV. Serien forteller historien om framveksten av den afroamerikanske kirken – en historie hvor Metodistkirken er både helt og skurk. Serien forklarer også den afroamerikanske sangens betydning.Du kan ikke gå glipp av denne!
Dette er en fremragende tv-dokumentar som dekker 400 års historie – helt fram til våre dager. Serien gir en dypere forståelse av amerikansk kirke- og samfunnsliv, og de fire episodene er attpåtil er spekket med masse flotte eksempler på afroamerikansk sang/musikk. I intervjuer møter du også en rekke kjente personligheter.
Serien «The Black Church; This is Our Story, This is Our Song» er laget av det amerikanske selskapet PBS (Public Broadcasting Services). Den er helt ny, og ble første gang vist i USA i februar i år. Serien starter og slutter med at programlederen (og manusforfatter og produsent) Henry Louis Gates jr. besøker sin barndoms kirke, Waldon United Methodist Church i Piedmont, West Virginia. Gates er en anerkjent historieprofessor ved Harvard University. Han forlot etter hvert Metodistkirken, men glemmer ikke sine røtter.
Professor og programskaper Henry Louis Gates foran sin barndomskirke, Waldon United Methodist i Piedmont, West Virginia, USA
Mange av de historiske bildene i serien er hentet fra United Methodist Church Commission on Archives and History ved Drew University hvor de er arkivert i syv «Negro albums» med tilsammen over 4300 foto. (Og vil du sjekke alle de omkring 45000 (!) bildene i arkivets «fotoseksjon», har du gratis og enkel tilgang her: http://catalog.gcah.org/omeka/ Antall foto i dette «nettarkivet» øker etterhvert som stadig flere bilder blir digitalisert.)
Hver onsdag i fastetiden fortsetter vår pastor Christina Thaarup å dele en sang eller salme som hun håper og tror vil være til glede og oppmuntring. Denne uka er det den flotte danske salmen «Du som har tent millioner av stjerner». Hør og se videoen her på hjemmesiden vår!
Salmen framføres av sjefsdirigenten i Danmark Radios Pigekor, Philip Faber, og er hentet fra det meget se- og hørverdige daglige programmet på DR1-tv som heter «Morgensang». Klikk på «play»-knappen midt på bildet!
Dette er Christas begrunnelse for ukens valg: «Onsdagens fastesalme er en dansk salme som heter «Du som har tent millioner av stjerner». Den er skrevet av Johannes Johansen.Den tar utgangspunkt i troen på Guds storhet, som også er tilstede i våre, små hverdagsliv. Og så er salmen en bønn. En bønn der det takkes for alt godt vi har i våre liv og en bønn der vi ber Gud om hjelp til å være de mennesker han har tenkt vi skal være, vet vi kan være, som vi er skapt til å være. Fortsatt god fastetid!
Du kan også se videoen på Trondheim Metodistkirkes Facebookside:https://www.facebook.com/metodistkirkenitrondheim/Ved å scrolle litt, vil du der dessuten finne de tidligere fasteonsdags-salmene/sangene Christina har valgt.
«Du som har tændt millioner af stjerner» er altså skrevet av den danske biskop Johannes Johansen i 1981, og den vakre melodien er komponert av Erik Sommer. Det er en salme vi garantert kommer til å synge i kirken!
Hjemmesidens redaktør har for øvrig tatt seg den frihet å oversette «Du som har tent millioner av stjerner» til norsk. Og her er den:
Du som har tent millioner av stjerner,
Tenn i vårt mørke en skinnende tro.
Du er vårt lys, og du vokter og verner
oss, så vi sover i trygghet og ro.
Takk at idag nådens lys oss berørte
takk for all glede og trøst du oss ga.
Tilgi alt godt som vi ikke utførte
Tilgi alt ondt som vi gjorde og sa.
Takk for hver glede som fylte vårt hjerte
hver gang du gjorde vårt liv til en fest.
Hjelp oss å bære hver byrde, hver smerte
gi oss din kraft når vi trenger den mest.
Takk for de menneskers omsorg vi møtte
når vi fant livsveien vansk’lig å gå!
Nå er det vi som må hjelpe og støtte
- møt du oss selv i de svake og små.
Du, som har tent millioner av stjerner,
mørket må vike for lyset fra deg.
Du, alles skaper som vokter og verner,
la lys fra oss lyse opp andres vei!
Som gode medmetodister gratulerer vi artisten Beyoncé med Grammypris 2021 for den sterke sangen «Black Parade» (i kategorien «best R&B performance»). Med nattens Grammy troner Beyoncé alene på Grammy-toppen; ingen annen sanger har vunnet flere priser enn henne (28).
Tidenes mestvinnende Grammyartist, Beyoncé, er også united methodist
I tillegg til prisen for sin framføring av «Black Parade» vant Beyoncé, sammen med sin ni-årige datter Blue Ivy Carter, tidligere på kvelden prisen for beste musikkvideo for singelen «Brown Skin Girl». Hun vant også prisen for «best rap performance» sammen med sin venninne og kollega Magen Thee Stallion med «Savage Remix». Men det var prisen for «Black Parade» som gjorde Beyoncé til «all time high»-vinner av Grammy priser.
En «svart stolthet»-hymne»
«Black Parade» var nominert til flere Grammy priser, og Beyoncés framføring av den holdt til seier i kategorien «best R&B performance». Sangen ble lansert 19.juni 2020 («juneteenth») en dag hvor man i USA markerer frigjøringen av de siste slavene. I 2020 ble dagen markert midt under de heftigste Black Lives Matter- protestene i kjølvannet av politidrapet på George Floyd (25.mai) og andre tilfeller av drap på svarte.
Beyoncé (39 år) har lenge vært et tydelig stemme i kampen mot rasediskriminering, og teksten i «Black Parade» omhandler blant annet tema som svart historie, politibrutalitet og Black Lives Matter-bevegelsen, som Beyoncé støtter helhjertet. Både hun og ektemannen, rapperen Jay-Z har vært med på å skrive teksten, som også refererer også til noen av hennes forbilder som Malcolm X, og Martin Luther King Jr.Sangen er karakterisert som en «black pride-hymne» og hyller svart stolthet, integritet, skjønnhet og styrke, og dette er de første strofene:
I’m goin’ back to the South I’m goin’ back, back, back, back Where my roots ain’t watered down Growin’, growin’ like a Baobab tree Of life on fertile ground, ancestors put me on game
Du kan høre Beyoncé framføre en spesiell acapella-versjon av «Black Parade» i denne flotte musikkvideoen, produsert av Harlem Parade. (NB: Selve sangen starter etter knapt et minutt) https://www.youtube.com/watch?v=Qly8NeoQSSw Anbefales!!
METODIST
Sangeren, skuespilleren, danseren, plateprodusenten og forretningskvinnen Beyoncé, eller Beyoncé Giselle Knowles-Carter som hennes fulle navn er, er medlem av St. John’s Downtown (United) Methodist Church i Houston, Texas.
Det var i denne kirken hun som jentunge hadde sin første solopptreden som sanger, og i miljøet rundt kirken oppsto også Rythm & Blues-gruppa «Destinys Child» hvor Beyoncé var frontfigur. Denne gruppa ble hennes springbrett mot solokarriere og supermegastjernestatus.
St. John’s Downtown (United) Methodist Church er en av de største metodistkirkene i Texas, med en meget mangfoldig og sammensatt medlemsmasse; det gjelder både rase, klasse, kjønn og seksuell legning. Hovedprest er den profilerte metodistpastoren Rudy Rasmus. Han er redaktør og bidragsyter i den mye omtalte boken «I’m Black. I’m Christian. I’m Methodist.» som ble publisert i november 2020.
Boken er en essaysamling hvor ti svarte (untiden) metodister deler erfaringer rundt problemene med å være svart i kirken, og krever at kirken vår omsider tar et oppgjør med både historisk og samtidig rasediskriminering. Du kan lese mer om den viktige boken her: https://www.abingdonpress.com/product/9781791017095/
Beyoncé holder kontakten med sin barndoms/ungdoms kirke i Houston. Pastor Rudy Rasmus i St. John’s er venn av familien, og har kjent Beyoncé siden hun var baby. Det var også han som viet Beyoncé og rapperen Jay-Z i New York i 2008. (Paret holder fortsatt sammen, og har tre barn.)
Beyoncé og hennes veldedige stiftelse(r) støtter flere sosiale prosjekter hvor også St. John’s Downtown Methodist Church er involvert. Etter orkanen Harveys herjinger i Texas besøkte Beyoncé St. John’s og snakket med ofre for uværet. Da sa hun blant annet et «nå er jeg hjemme. Denne kirken er mitt hjem».
Beyoncé donerte betydelige summer til arbeidet for orkanofrene. Hun er sammen med St. John’s også sterkt engasjert i prosjekter som skal sikre hjemløse/uteliggere husrom, og andre prosjekt som driver utdeling/servering av mat og andre livsnødvendigheter for fattige, blant annet gjennom organisasjonen «Bread for Life».
Beyoncé og pastor Rudy Rasmus i St. John’s Downtown United Methodist Church.
Beyoncé er kort og godt megastor. Hun har tallrike listetopper og har solgt 120 millioner plater. Hun sang ved insettelsen av president Obama i 2008, og har opptrått under Super Bowl tre ganger. Hun har millioner av følgere på ulike sosiale medieplattformer, og et enkelt googlesøk på hennes navn gir over 132.000.000 treff. Vil du vite mer om henne er det derfor ikke vanskelig….
We got rhythm (we got rhythm), we got pride (we got pride) We birth kings (we birth kings), we birth tribes (we birth tribes) Holy river (holy river), holy tongue (holy tongue) Speak the glory (speak the glory), feel the love (feel the love) Motherland, motherland drip on me, hey, hey, hey Motherland, motherland drip on me, hey, hey, hey I can’t forget my history, it’s her story Motherland drip on me, motherland, motherland drip on me
Etter en lang periode med «koronastengt» kirkebygg, er vi kjempeglade for å kunne si velkommen til gudstjenester i kirken igjen. Følg med i kirkekalenderen på hjemmesiden! Og forhåndsregistrer deg gjerne!
Selvfølgelig må vi fortsatt tenke og praktisere smittevern. Derfor anbefaler vi, som myndighetene, alle å bruke munnbind, helt til du/dere sitter på anvist plass i kirken. Munnbindet må tas på straks vi beveger oss fra plassen. Ettersom vi har tenkt å synge (!), må vi også passe på at vi sitter med to meters avstand i alle retninger til medlemmer av annen kohort! Og vi vasker oss med antibac både når vi kommer og før vi forlater kirken. Litt «prakk» er dette, men belønningen er at vi kan oppleve fysisk menighetsfellesskap igjen! Zoom-samlinger har fungert ok, men ikke noe slår det levende menighetsfellkesskapet!
For evt smittesporing må alle som kommer til kirken registrere seg med navn og telefonnummer. Hvis du allerede vet at du skal i kirken, kan du forhåndsregistrere deg ved å scanne QR-koden på bildet (over) med kameraet på mobiltelefonen din, og fylle ut skjemaet som da dukker opp – og trkk «send». Du kan også skrive deg på en «analog» liste som ligger i kirken!
Rehabiliteringen og utvidelsen av J.S. Pratt High School i Harper City, Liberia ,er fullført. 600 ungdommer får nå sin skolegang der og legger grunnlaget for et bedre liv! Metodistkirkens misjonsselskap har forskuttert beløpet vår menighet i fjor tok på seg som vårt misjonsprosjekt. Nå må vi fullføre vår del av prosjektet slik at vi når de 50 tusen kronene vi forpliktet oss til.
Pratt High School før og etter rehabiliteringen / oppussingen og utvidelsen – ingen tvil om at pengene er brukt effektivt! Skolen er også gjort handikapvernnlig gjernnom bruk av ramper som sikrer at bevegelseshemmede elever har tilgang over alt.
Det var i februar i fjor Trondheim Metodistkirke besluttet å gå inn som en av flere bidragytere til dette viktige skoleprosjektet i kystbyen helt sør i Liberia, mot grensen til Elfenbenskysten. Prosjekt som dette sørger for at ungdom, gjennom god utdannelse gis grunnlag for et bedre liv. J.S. Pratt High School eies av Metodistkirken i Liberia (United Methodist Church), og er en av tre videregående skoler i denne regionen av landet.
Gjennom Partnership in Developement-programmet har rehabiliteringen foregått i nært samarbeid med lokale myndigheter og lokalbeolkningen som har vært meget ivrige og engasjerte. Skolen har vært i drift under hele obyggings/oppussingsperioden. Før arbeidet startet hadde skolen 350 elever; nå er det 600 – og anslagsvis halvparten er jenter!
Rehabiliteringen av J.S. Pratt School har vært et omfattende prosjekt, med flere aktører. Blant annet har Metodistkirkens Barne- og Ungdomsforbund (MBU ) samlet inn penger til vannpumpe på skoleområdet for så sikre rent og trygt drikkevann. Andre metodister i Norge har støttet utbygging av en ny fløy med klasserom. De 50.000 kronene fra Trondheim Metodistkirke forpliktet seg til, er styrt mot rehabilitering av de eksisterende skolebygningene. Bygningsmessig sto det dårlig til med J.S. Pratt School i Harper. Vegger forvitret og smuldret opp. Kritiske bærekonstruksjoner var svekket og utgjorde en fare for elevenes og de ansattes sikkerhet. Takket være at Misjonsselskapet vårt har forskuttert utbetaling av pengene vi har forpliktet oss til, har arbeidet kunnet pågå uten opphold.
Nå er hele bygningskroppen forsterkest og alle tak skiftet. Deter blitt rom for nytt bibliotek, laboratorium, kontorer og lærerrom, og det er bygget et anneks for å gi plass til flere elever, for presset for å få videregående utdannelse er stort.
Anslagsvis 250.000 mennesker i Liberias mistet livet under to borgerkriger som avløste hverandre i 1989-1997 og 1999-2003. I disse turbulente og forferdelige årene var det mange barn og unge som ikke fikk skolegang i det hele tatt. I etterkrigstidens Liberia er det viktigere enn noensinne at så mange som mulig får skolegang og undervisning. Det anses som et av de beste bidragene til å hindre ny krig i landet.
Ebola-epidemien i 2013/14 kostet også Liberia dyrt. Omkring 5000 mennesker døde direkte av epidemien, mens like mange antas å ha dødd av andre sykdommer senere, som en følge av at helsevesenet / helsepersonell ble hardt rammet av epidemien. Økt skolegang og utdannelse kan også øke rekrutteringen av helsearbeidere.
Harper er en kystby, helt nede mot grensen til Elfenbenskysten. Det er drøyt 40 mil nordover til hovedstaden Monrovia. Den kjøreturen tar (minst) to dager med bil, kanskje mer i regntiden når veiene går i oppløsning. Byen ligger på et landområde mellom Atlanterhavskysten og utløpet av elven Hoffman. Det var i dette området frigjorte slaver fra USA og Karibia etablerte seg i 1820-40-årene, og la grunnlaget for å etablere staten Liberia i 1847. Harper City har idag omkring 20.000 innbyggere og er hovedstad i provinsen Maryland.
Harper var en gang en vakker og velholdt by. Men som landet forøvrig, ble Harper og Maryland hardt rammet av borgerkrigene 1989-2003. Mye av bebyggelsen og infrastrukturen ble ødelagt. Maryland er i dag en av Liberias mints utviklede regioner / fylker, men både lokale og sentrale myndigheter søker å bedre forholdene. Det er blant annet etablert et nytt universitet, som i sin tur øker behovet for videregående utdannelse og skoler som vårt prosjekt, J.S. Pratt High School.
Liberia ligger på vestkysten av Afrika. Landet har ca. fem millioner innbyggere. Liberia er republikk, og landets nåværende president er den tidligere fotballstjernen George Weah. Han etterfulgte metodisten Ellen Johnson Sirleaf som var president fra 2005 til 2018. Hun var Afrikas første kvinnelige statsoverhode.
Ca. 85,6 prosent av befolkningen er kristne og 12,2 prosent muslimer. Engelsk er offisielt språk og snakkes av ca 20%. I tillegg er det over 20 andre språk, knyttet til ulike etniske grupper i Liberia. I 2015 ble det anslått at 52 prosent av befolkningen var analfabeter. Gjennomsnittlig levealder i Liberia er 58,6 år.
Partnership in Development: Etter borgerkrigene, kunne Metodistkirkens Misjonsselskap i Norge gjenoppta samarbeidet med Metodistkirken i Liberia i 2006. En bærebjelke i samarbeidet har vært Partnership in Development-programmet CODEVEPRO (Community Development Program); et program for utvikling av lokalsamfunn, med stor vekt på lokale behov, lokal styring og eierskap. Rehabiliteringen av J.S. Pratt School i Harper, er et slikt prosjekt. Gjennom «Partnership in Development»-avtalen, har prosjektet mottatt betydelig pengestøtte fra NORAD og Digni. (Digni, tidligere Norsk Misjons Bistandsnemd, er en paraplyorganisasjon for 20 norske kristne organisasjoner og kirkesamfunn. Digni støtter i dag ca. 120 prosjekter i ca. 40 land i samarbeid med Utenriksdepartementet og NORAD.)
Har du tilgang til Viaplay bør du sørge for å se filmen «Harriet» om slavefrigjøreren, nordstats-spionen, kvinnesaks-forkjemperen (og metodisten) Harriet «Moses» Tubman. Filmen fra 2019 ble en publikumssuksess, og har fått mange meget gode anmeldelser. Her på hjemmesiden vår kan du se filmtraileren og en musikkvideo med den sterke tittelmelodien «Stand up». Snart vil Harriet Tubmans portrett også prege nye amerikanske 20-dollar sedler, noe ekspresident Donald Trump slett ikke ønsket.
«Harriet» har blant annet 97% publikumsscore på filmnettstedet Rotten Tomatoes. Filmen oppnådde også A+ på CinemaScore, noe bare 56 filmer har klart på denne siden av tusenårsskiftet. Filmen har siden premieren 1. november 2019, spilt inn ca 43,3 millioner dollar ( ca 373 millioner norske kroner ) – mens den kostet ca. 145 millioner kroner å produsere. Et klart overskuddsprosjekt, med andre ord. Under kan du se traileren for filmen, og høre det flotte tittelsporet fra soundtracket.
«Harriet» er mye mer enn en ny «slavefilm». Det er en film som viser hva et menneske er villig til å gjennomgå for friheten – og frigjøre andre, understreker regissøren Kasi Lemmons.
Sterk tittellåt
Tittelmelodien «Stand up» i filmen «Harriet», bygger på tradisjonelle gospel-tema kontekstualisert og satt inn i vår samtidg knyttet til fortsatt kamp for likeverd og rettferdighet. Sangens siste strofe «I go to prepare a place for you” var de siste ordene Harriet Tubman sa på sitt dødsleie. Under kan du se og høre hovedrolle-skuespilleren Cynthia Erivo framføre tittelmelodien fra filmens soundtrack. En sang hun selv også har vært med på å skrive. Mektig!
PÅ 20-DOLLARSEDDEL MOT TRUMPS ØNSKE!
Etter at president Donald Trump satte en stopper for planene, har president Joe Biden bestemt at anti-slaveri-aktivisten Harriet «Moses» Tubman likevel skal pryde forsiden på USAs nye 20-dollarsedler. ( Det var Obama-adminsitrasjonen som satte igang en prosess med tanke på å la Harriet Tubmans portrett pryde en ny serie med amerikanske 20-dollarsedler. ) Tubman, som blir den første afroamerikaner på en pengeseddel, var metodist og medlem av African Methodist Episcopal Zion Church. Født som slave, anførte hun sin kristne tro som inspirasjon og grunn til å hjelpe hundrevis av slaver til å flykte og få et liv i frihet.
Dedtte er bare en fotomontasje. Det endelige utseendet på dsen planlagte 20-dollarseddelen er ikke klart.
Tubman vil symbolsterkt nok erstatte president Andrew Jackson på 20-dollarens forside; Jackson var slaveeier og dessuten meget brutal i sin kamp mot den amerikanske urbefolkningen. ( Donald Trump sørget for å få et stort maleri av Jackson i sitt kontor «The Oval Office» i Det Hvite Hus – et maleri Joe Biden raskt fjernet.)
FRA SLAVE TIL FRIGJØRER
Harriet Tubman ble født omkring 1820/23 som tredje generasjons slave. Hennes mormor kom til USA på et slaveskip fra Afrika – trolig tilhørte hun en folkegruppen Ashanti fra Ghana. For Tubman ble den afrikanske opprinnelsen en trøst, støtte og stolthet. Som slaver ble familien splittet og solgt til ulike slave/plantasjeeiere.
Pisket før frokost
Harriet, som opprinnelig ble gitt navnet Aminta eller «Minty» av sine
foreldre, var den fjerde av ni søsken. Som seksåring ble hun lånt bort som
barnevakt til et meget velstående Marylandhjem. Hun skulle passe på en hvit
baby. Hver gang babyen gråt, ble Minty pisket. En dag ble hun pisket fem ganger
før frokost.
Etter hvert som hun vokste til ble Minty satt til diverse tungt jord- og
skogbruksarbeid på plantasjen i Maryland. Da hennes eier døde i 1849, oppsto en
tid både forvirring og frykt. Slavene var redd de skulle bli solgt sørover,
hvor forholdene om mulig var enda verre.
Minty, som da var gift, begynte å planlegge flukt. Hun tok morens pikenavn
Harriet og sin manns etternavn Tubman. Mannen hennes, som var en frigitt slave,
valgte å bli igjen. En septembernatt i 1849 klarte Harriet og to av hennes
brødre å flykte fra plantasjen i Dorchester, Maryland. De skjulte seg om dagen
og vandret om natten. Men brødrene fikk kalde føtter underveis og vendte
tilbake. Harriet fortsatte alene de 25 milene nordover til Pennsylvania.
Straks hun hadde tjent noen penger som tjener for en vennlig hvit familie i
Philadelphia, engasjerte hun seg i arbeid med å hjelpe andre slaver til frihet
– med eget liv som innsats. Det første hun fikk gjort var, via stråmenn, å
kjøpe fri sin niese og hennes to barn som skulle bli solgt på en slaveauksjon.
Det lyktes, og hun brakte dem til sikkerhet i Canada.
DØD ELLER LEVENDE
Den utlovede belønningen på hele 40.000 dollar, må trolig tilskrives mytedannelsen rundt Harriet Tubman. Sørste dokumenterte beløp er 300 dollar for Harriet og to av hennes brødre.
Etter dette ble Harriet «conductor» (en slags parallell til norske
grenseloser under andre verdenskrig) innenfor slavefluktsystemet «Underground
Railroad». Det var gjennom denne virksomheten hun fikk tilnavnet «Moses» – han
som ledet jødene ut av slaveriet i Egypt. «Underground Railway» var et nettverk
av både hvite og afroamerikanske slavemotstandere og aktivister som etablerte
flere «trygge hus» langs ulike fluktruter fra sørstatene og nordover.
I ulike forkledninger, og
bevæpnet med en revolver, gjennomførte Harriet til sammen 19 turer som
«conductor». Ble hun tatt ville hun garantert blitt hengt eller skutt på
flekken. På et tidspunkt skal det ha vært utlovet hele 40.000 dollar i dusør
til den som klarte å fange henne; det tilsvarer ca 1,2 millioner dollar i
dagens pengeverdi (ca 9 millioner kroner…) I 1854 klarte hun endelig å frigjøre
sine tre småbrødre og i 1856 reddet hun sine foreldre. de var på den tiden
blitt fri, men holdt under oppsikt og mistanke om å hjelpe andre slaver å
flykte.
Spion for nordstatene
Under den amerikanske borgerkrigen 1861-1865 var Tubman aktiv innen
nordstatshæren fordi hun ønsket å hjelpe alle slaver til frihet, ikke bare de
hun selv kunne hjelpe. Harriet var bare 157 cm høy og hadde en rekke fysiske
plager som følge av mishandling hun ble utsatt for som slave. Hun kunne verken
skrive eller lese; men det begrenset ikke hennes engasjement.
Scene fra filmen «Harriet»
Harriet deltok i borgerkrigen først som kokk og sykepleier, senere
som guide og spion bak fiendens rekker. I 1863 ledet hun en avdeling på 150-200
afroamerikanske soldater i et raid langs elven Combahee i South Carolina.
Ombord på tre militære fartøy (gunboats) ødela de mange av sørstatshærens miner
og torpedoer, sprengte broer, raserte sørstatshærens varelager og avlinger – og
befridde omkring 800 slaver. Harriet
Tubman mistet ikke en eneste soldat i raidet.
Ble metodist
Etter borgerkrigen, da slaveriet formelt ble avskaffet, dedikerte hun resten
av livet til å hjelpe tidligere slaver, særlig barn og eldre. Hun ble også en
meget aktiv forkjemper for kvinners rettigheter og stemmerett og engasjerte seg
i den amerikanske suffragette-bevegelsen. På spørsmål om hun mente at kvinner
burde få stemmerett svarte hun en gang: «Jeg har lidd nok til å tro det». Etter
borgerkrigen meldte hun seg også inn i African Methodist Episcopal Zion Church
hvor hun var et meget bevisst og engasjert medlem. (AME Zion Church ble ikke
med i sammenslutningen da United Methodist Church ble dannet i 1968, men våre
kirker har nær kontakt og fullt sakramentsamarbeid.)
Fotografiet t.v. viser Harriet Tubman ca. 1871 / 1875, mens bildet t.h. er fra 1868/69.
Harriet Tubman bodde siste del av livet i et hus på en liten eiendom i
Auburn, New York som hun fikk i gave fra slaverimotstanderen senator William
Seward. I 1903 donerte hun deler av eiendommen til African Methodist Episcopal
Church for at det skulle bygges et hjem for eldre afroamerikanere. I 1908 ble
«Harriet Tubman Home for the Aged» åpnet. Der døde hun også selv i 1913 av
lungebetennelse. Omgitt av familie og venner skal dette ha vært hennes siste
ord: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere» (ref. Joh:14.3)
I sin samtid var Harriet Tubman respektert og anerkjent. Hennes innsats er/var godt dokumentert. Men som tilfellet var med mange afroamerikanere, ble også hun gradvis skrevet ut av historien noen tiår etter borgerkrigen. På folkemunne forble hun hun et ikon og symbol for kampen for slavers frihet og rettferdighet. I forbindelse med den moderne borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, begynte hennes innsats sakte å bli offentlig kjent igjen – og nå inngår hun i skolebøkene og allmennutdannelsen.
For unge norske metodister som skal skrive særoppgave på skolen, må Harriet Tubman og hennes nesten utrolige liv være perfekt! Anbefales!
Søndag 17. januar kl. 11.00 publiseres en digital fellesgudstjeneste for Ilen menighet og Trondheim Metodistkirke på Facebook og Youtube. Vår pastor Christina Thaarup er medliturg, og det blir «urpremiere» på Ole-Einar Andersens salmevise «Nåden feiger aldri ut». Det er i år 40 år siden første vår fellesgudstjeneste med Ilen – en ubrutt tradisjon som vi håper fortsetter.
Koronarestriksjonene gjør at vi dessverre ikke får feiret 40-årsjubileet for våre fellesgudstjenster fysisk og i økumenisk menighetsfellesskap. Men fredag ble det gjort videopptak av gudstjenesten som sendes søndag. Det er sokneprest April Maja Almaas som preker. Vår pastor Christina Thaarup er medliturg og deltar i veksellesning av dagens tekster. Christina tenner også lysene under forbønnen. Foruten de to prestene deltar kantor David Scott Hamnes, sangsolisten Iver Bogen, og en vokaljazzgruppe fra Midtnorsk Jazzsenter under ledelse av Bjørn Willadsen (piano)
Avslutningssalmen er «Nåden feiger aldri ut», en helt ny «salmevise» som metodistkirkens Ole-Einar Andersen skrev så sent som i oktober 2020. Dette blir første gang salmen høres offentlig; reneste urpremieren, med andre ord. ( Det er vers 1,2 og 5 av salmens totalt ni vers som synges. Du finner hele teksten under)
Det er som sagt 40 år siden den første fellesgudstjenesten mellom Ilen menighet i Den norske kirke og Trondheim Metodistkirke, altså tilbake til pastor Per Braatens dager. Og siden den gang har vi feiret gudstjeneste sammen hvert år, vekselvis i Ilen kirke og i hos oss Metodistkirken.
Her er hele salmevisa «Nåden feiger aldri ut». på videogudstjenesten er det vers 1,2 og 5 som synges.
1) Nåden feiger aldri ut! Du kan snuble, gå på trynet
men for Gud som elsker alle, er du aldri ut av syne!
Slik er Guds kjærlighet.
Vi kan gråte og danse!
Vi kan føle og sanse!
Det er nådens puls som gjelder!
Det er Guds kjærlighet!
2) Nåden feiger aldri ut! Den har evig datostempel,
gjelder like godt på gata, som i katedral og tempel.
Slik er Guds kjærlighet.
3) Nåden feiger aldri ut! Alle har en plass ved bordet!
Selv om noen setter grenser, sier Gud at du skal tro det!
Slik er Guds kjærlighet.
4) Nåden feiger aldri ut! Følger deg til alle tider,
når du jubler, når du sørger, når du smiler, når du lider.
Slik er Guds kjærlighet.
5) Nåden feiger aldri ut! Den står fast selv om vi svikter,
den er gitt oss kompromissløst, uten forbehold og plikter.
Slik er Guds kjærlighet.
6) Nåden feiger aldri ut! Den gir vilje, mot og krefter!
Inspirert av Jesu gjerning, tar vi sats og følger efter.
Slik er Guds kjærlighet.
7) Nåden feiger aldri ut! Hvilket trassig håp vi eier
selv når alt er kjipt og trasig – kan vi tro vi går mot seier.
Slik er Guds kjærlighet.
8) Nåden feiger aldri ut! Holder aldri noen nede,
er en utstrakt hånd til alle, reiser opp og er til stede.
Slik er Guds kjærlighet.
9) Nåden feiger aldri ut! Hvem du elsker, eller du er,
har du sterk tro eller tviler, spiller ingen rolle her.
Starten på 2021 ble slett ikke som vi hadde håpet. Økt smitte og strengere smittevernregler og -påbud, gjør at vi inntil videre ikke kan møtes til gudstjenester eller andre samlinger i kirken. Vi tar sikte på noen digitale alternativer, og henviser til hjemmesidens kirkekalender! I denne situasjonen vil vi understreke at alle er omfattet av Guds nåde, og du/dere er del av et menighetsfellesskap. La oss bry oss litt ekstra om hverandre inntil vi kan møtes i kirken!
Det blir ingen vanlig metodistkirkejul i det merkelige og vanskelige året 2020. Mange vil føle sterkt savn av julaften-gudstjenesten i kirka vår som de siste årene har samlet 100+ frammøtte. Som et lite «plaster på såret» har vi laget en Julaften-videohilsen til alle menighetens medlemmer og venner. Der kan du se/høre vakker (jule)musikk, lytte til juleevangeliet og motta velsignelsen. Vi håper videoen kan bli til oppmuntring, og gi en slags opplevelse av menighetsfellesskap – tross alt. Og som pastor Christina Thaarup sier på slutten av videoen: Vi ses i 2021!
I den 14 minutter og 52 sekunder lange videoen, har vi fått med oss saksofonisten John Pål Inderberg som spiller «Et barn er født i Betlehem», «Glade jul» og «Deilig er jorden. Seiki og Takako Ueno framfører «Fantasia on Greensleeves» på fiolin og flygel. Pastor Christina Thaarup ønsker velkommen, leser juleevangeliet og lyser velsignelsen før hun avslutter vidoen med en hilsen. Alle videoopptakene er gjort i kirken av Ole-Einar (Andersen) som også har redigert og klargjort videoen.
ÅPEN KIRKE 1. JULEDAG! Vi minner også om at kirka vår holder åpent mellom 12.00 og 14.00 på 1. juledag, fredag 25. desember. Da kan du/dere komme og tenne lys, lytte til julemusikk på høytaleranlegget og tilbringe en stille stund i kirkerommet. Juleevangeliet vil bli lest noen ganger iløpet av de to timene kirken er åpen.
Det har blitt 4. og siste søndag i advent. Nedtellingen til jul nærmer seg sin avslutning. Snart skal vi få feire julehøytiden med familie og venner. Selv om det kanskje ikke blir sammen med alle vi er vant med å feire julen med, så skal vi få feire jul. Også i år.
Jeg håper du har kunnet bruke sangene jeg har delt i mine adventsrefleksjoner som din advents forberedelse til julehøytiden. Om ikke mange dager skal vi igjen få høre de velkjente ordene i Lukasevangeliet om Guds store gave til oss: at han har kommet til oss som et lite barn fordi han for alltid ønsker å være Immanuel, som betyr Gud med oss, i våre liv. Det er min bønn og mitt håp at være hjerter og tanker er forberedt på at enn en gang ta imot julens budskap.
Sangen som skal ta oss den siste delen i våre adventsforberedelser denne fjerde søndag i advent er «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff. En salme som var ukjent for meg da jeg flyttet til Trondheim for snart halvannet år siden, men som jeg har blitt veldig glad i. I første vers synger vi:
Velsigna du dag over fjordan. Velsigna du lys over land.
Velsigna de evige ordan. Om håp og ei utrakt hand.
Verg dette lille du gav oss. Den dagen du fløtta oss hit.
Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme. I armod og slit.
For meg er verset en bønn om at Gud skal velsigne vår hverdag. Der vi bor og lever våre liv. I både gode og mindre gode dager. For livene våre bærer med seg både lyse og mørke og ikke minst grå dager. Da er det godt å kunne be Gud ta vare på oss og velsigne livene våre.
I vers to synger vi:
Vi levde med hua i handa. Men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visserlig sanna. Vi e hardhausa vi som du.
Nå har vi den hardaste ria. Vi slit med å karre oss frem.
Mot lyset og adventstida. D’e langt sør til Betlehem.
Dette verset opplever jeg sier mye om hvordan tiden har vært siden starten av mars. Vi lever så godt vi formår. Vi har tro på at «alt blir bra igjen». Samtidig har det tatt mye lenger tid enn hva vi har kunnet forestille oss. Vi lever kanskje ikke i den hardeste ri, men lang, det har den jammen vært. Da føles lyset og håpet så utrolig langt unna, at alt vi klarer å si er at «det er langt sør til Betlehem». Betlehem, staden, der julens gave, Guds kjærlighetsgave til oss ble for mer enn 2000 år siden. Er det fremdeles lys, er det fremdeles håp?
Svaret får vi i vers tre når vi synger:
Guds fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygge og bor.
Guds fred over dyran på båsen. Og ei frossen og karrig jord.
Du ser oss i mørketids-landet. Du signe med evige ord.
Husan og fjellet og vannet. Og folket som leve her nord.
Trygve Hoff (1985)
Håpet skinner igjennom i dette verset. Håpet om lyset som skinner i mørket og mørket som aldri overvinner det. For vi lever ikke alene i denne mørketid. Gud er med. Guds fred er midt iblant oss. Kommer over oss. Det ber vi om. Det tror vi på. At Gud ser oss. At Gud velsigner oss. Også nå. Også denne advents- og juletid. Det håpet kan vi ta med oss. Leve i det, støtte oss til det, tro at det sannelig er sant.
«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss. » (Matteus 1,23)
Også denne siste adventssøndag dette året vil jeg oppmuntre deg til å ta deg en rolig stund i løpet av uken som kommer, gjerne med en kop kaffe eller te. Finn frem den musikktjeneste du bruker og lytt til denne sangen og ta imot det håp, det lys, det løfte som den vil gi.
Med ønsket om en velsignet 4. søndag i advent til oss alle,
Tenk at det allerede har blitt 3. søndag i advent. Kun 11 dager til julaften. Kanskje er det også noen som tenker: takk og lov at det er 11 dager til julaften. Noen som ikke er klar for julen enda i det hele tatt. Da har du i så fall 11 dager igjen. Julen kommer uansett når den kommer, enten vi er klar for den eller ikke.
Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at alle adventssangene så langt har hatt noe med lys og lys i mørke å gjøre. Det er også tilfellet for sangen for tredje søndag i advent. Den er skrevet av salmeforfatteren Shirley E. Murray (som døde 25. januar i år) og heter på engelsk «Star Child». Den er oversatt til norsk av Eyvind Skeie og heter «Solbarn, jordbarn». I første vers synger vi:
Solbarn, jordbarn, bak din tynne hud
Stråler mot oss kjærlighet fra Gud
Hør oss, se oss, stjernebarn stig ned, så
Jordens barn i alle land finner julens fred.
Salmen er skrevet i 1994 og var opprinnelig ord Shirley Murray sendte med i julekortene hun sendte til familie og venner. Julen 1994 var en vanskelig jul for mange mennesker på New Zealand, der Murray bodde, på grunn av økonomiske nedgangstider. Murray sier selv om salmen: «Den vokste ut av min tiltagende bekymring over at markedsverdiene nå skal diktere vårt samfunn og skape fler og fler tapere, både blant barn og voksne.» Med salmen ville hun både se virkeligheten i øynene, og samtidig være et troens barn som lever i håpet.
Glemt barn, skremt barn, med sitt såre sinn,
Ingen merker tåren på dets kinn.
Hør oss, se oss, Stjernebarn, stig ned,
så jordens barn i alle land finner julens fred.
Med alt det rare, det annerledes, det nye som vi har opplevd og møtt i 2020, særlig på grunn av pandemien, trenger vi ord som både minner oss om det vanskelige i livet og at det i alt, tross alt finnes håp. Håp om lys i mørket. Håp om bedre tid. Håp om kjærlighet, ikke hat. Håp om forsoning og fred, ikke avstand og konflikt. Håp, fordi Gud kom til oss i kjærlighet, som et lite barn, for å vise oss veien til kjærligheten og livet i kjærligheten. I siste vers synger vi:
Håpsbarn, fredsbarn, Barn av evighet,
Vis hvert jordbarn himlens herlighet.
Hør oss, se oss, Stjernebarn, stig ned,
så jordens barn i alle land finner julens fred.
Når du lytter til salmen så er det mitt håp for deg at håpet den vil formidle vil omslutte deg i dag og alle dager frem til jul. Ta deg tid til å lytte til den. Gjerne med en kop kaffe eller te. Nå som vi ikke kan møtes fysisk i kirken denne julen, da trenger vi mer enn noen gang musikken og det den kan gjøre for oss og med oss. Ta godt vare på deg selv og la oss stå sammen om å ta godt vare på hverandre.
Med ønsket om en velsignet 3. søndag i advent til oss alle,
Advent er her. Vi er en uke inne i adventstiden. Desember måned har det også blitt. I dag er det 18 dager til julaften. Juleforberedelsene er sikkert i full sving hos de fleste av oss.Kanskje bærer vi akkurat nå med oss en økende uro for hva det egentlig blir for jul i år. Vanlig blir den nok ikke. Kanskje kan vi komme oss i kirke på julaften. Kanskje ikke. Skolejulegudstjenester blir det høyst sannsynlig ikke for barn og unge. Ikke heller juleverksted og de fleste steder blir det ikke heller julemarked.
Det er like greit å få det sagt høyt hvis ikke vi allerede har gjort det: desember måned blir annerledes i år, er annerledes i år. Julehøytiden blir annerledes i år. Det er lov å si at det er utrolig kjipt. Det endrer ikke på noe, men å si det høyt får det ut av tankene våre og ut i verden. Det kan være ganske bra det. Tanker har vi helt sikkert nok av i hodet allerede.
Sangen har jeg har valgt å dele med dere denne andre søndag i advent kan være ukjent for de fleste av dere. For meg er det en sang som fyller meg med ro. I hvert fall for en liten stund. Jeg ble minnet om den da jeg forrige søndag så på gudstjeneste på en svensk tv-kanal. Sangen er skrevet av den svenske forfatter og poeten Ylva Eggehorn og heter «Barn och stjärnor».
Sangen er så vidt jeg har kunnet se ikke oversatt til norsk, så jeg gjør et forsøk her. Første vers går sånn her:
«Barn og stjerner fødes i mørket, uten vern fra vold og våpen.
Midt i mørket innbyr livet, oss å vokse som en flamme.»
Sangen har to klare budskap til oss: 1) Mørket vinner ikke over lyset. Selv i mørket kan en flamme skinne klart. Selv i dagenes og livets mørke kan også vi skinne klart 2) Vi er aldri alene i mørket. Guds lys bærer oss, også der. I omkvedet får vi vite at:
«Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.
Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.»
Uansett hvor mørkt det kan se ut. Uansett hvor rart, hvor annerledes eller hvor vanskelig ting måtte være, livet måtte være, så får vi her løftet om at lyset bærer oss. Vi skal ikke klare alt selv. Ikke kunne alt selv. Vi får hvile. Vi får «bare» være hos Gud, som er oss nær og ser oss med samme åpenhet, nysgjerrighet, tillit og kjærlighet som et lite barn møter verden med.
Vers to lover at:
«Bærer vi barnet i vårt hjerte, blir vi bot for verdens plage.
Gud er hos oss, lys i natten. For å hjelpe oss å våge.»
Med barnet i vårt hjerte, styrket av å være båret av lyset og med Gud nær oss, oppmuntres vi til selv og våge oss ut i mørket og være lys sammen med Gud, for hver og en vi møter der. Ikke alene. Aldri alene. Alltid sammen med Gud.
«Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.
Lyset bærer oss, Gud er nær oss. I et lite barn, som ser oss.»
Presis som forrige søndag, håper jeg at du også i løpet av uken som kommer kan finne deg en rolig stund, kanskje med en kop kaffe eller te, finne frem den musikktjeneste du bruker og lytte til denne sangen og ta imot det håp, det lys, det løfte som den vil gi. Selv er jeg veldig glad i den svenske artisten Carola sin versjon av denne sangen. Et lite tips fra meg til deg 😊
«Man of sorrows / Christ with AIDS» er et av de sterkeste Jesus-bilder man kan tenke seg. Det er malt av Wesley Maxwell Lawton, som selv døde av aids i 2006 etter å ha levd med diagnosen i 14 år. Vi bruker det til å markere at i dag, 1.desember, er «Verdens Aids-dag». Metodistkirkens sosiale prinsipper slår fast at «Alle individer/personer som lever med HIV/AIDS skal behandles med verdighet og respekt. Vi støtter deres rett til arbeid, relevant medisinsk behandling, full deltakelse i samfunnet og i kirken.»
«Man of Sorrows – Christ with AIDS» Malt av Wesley Maxwell Lawton i 1993
Kristus sitter naken. Kroppen er full av blemmer og sår. Han er tilkoblet oksygen og en drypp-pose med aidsmeidin. På det bøyde hodet bærer han en tornekrone. Teksten i bakgrunnen er sitat fra Matteus 25: «når så vi deg sulten, naken, tørst … hva dere gjør mot en disse mine minste brødre, gjør dere mot meg!»
Den kristne, og åpent erklært homofile kunststudenten og teologen Wesley Maxwell Lawton var selv diagnostisert som «siste-fase-Aids-syk» da han malte «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» i 1993. Tre år senere tok han mastergrad i teologi ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC. Tross alle prognoser, og ved hjelp av tildels tungt eksperimentell medisinering, fikk han leve til han fylte 50 år i 2006.
Maleriet hans, «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» , må være et av de sterkeste, inspirerte, gripende og mest utfordrende Jesusportretter som finnes. For Wesley førte det til dødstrusler, raseri, hån og forakt. Samtidig er maleriet sett av millioner, og har brakt trøst, håp og ny verdighet til mange.
Wesley malte bildet rett før jul i 1993. Adventstiden hadde vært bunnløst svart, og preget av dyp fortvilelse. Han hadde mistet nesten alle sine nærmeste venner og kjære på grunn av aids. En personlig katastrofe. Den selv aidssyke kunststudenten var rystet i sitt innerste. Han følte seg totalt alene og utenfor.
En dag, under et kraftig og angstfylt gråteanfall, fikk Wesley en visjon. Han så seg selv sittende på et undersøkelsesbord på sykehuset; naken og tilkoblet oksygen og medisindrypp. Plutselig endret bildet seg. Det var ikke lenger seg selv han så, men Kristus som satt der i hans sted – med alle sårene og blemmene, oksygenet og medisinposen, naken og med tornekrone.
Samtidig ble han bevisst profeten Jesajas beskrivelse av «Herrens lidende tjener» («Man of Sorrows») i Jesaja 53:3-4:
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Denne «Man of Sorrows» var det Wesley Maxwell Lawton så foran seg. ”Jeg visste jeg måtte male det”, har han fortalt. Han samlet malersakene og som i en drømmetilstand malte han den første versjonen av bildet som fikk tittelen ”Man of Sorrows – Christ with AIDS”. Han så på bildet som et svar på kristenfundamentalistenes høylytte rop og påstander om at aids var Guds velfortjente straffedom over homofile og stoffmisbrukere.
Etter å ha malt bildet, kjente og visste han at noe hadde endret seg i ham. Han følte seg sett og kjent av noen. Han forsto at Gud kjente hans smerte, delte hans sorg og vedkjente seg ham. Wesley Maxwell var fortsatt alvorlig syk, men opplevelsen leget mye smerte og han fikk leve i 13 år til.
Musikk gjør noe med oss. Den bringer trøst, håp og glede. Musikk peker på lyset som faktisk er det midt i mørket og omfavner oss for en liten stund, sier pastor Christina Thaarup som hver søndag i advent’20 vil reflektere og dele en salme eller sang som kan hjelpe oss med juleforberedelsene.
Advent står for døren. Det samme gjør desember måned. Begge handler om forberedelse. Forberedelse til julehøytiden. Forberedelse til familie sammenkomster, innkjøp av julegaver, mat, mm. De fleste av oss har tenkt gjennom hvordan vi skal forberede diverse familie sammenkomster i løpet av desember og ikke minst i juledagene og i romjulen. Vi vet mer eller mindre maten vi skal kjøpe og gaver har vi ønskelister som kan hjelpe. Julen skal gjerne være den samme fra år til år, så forberedelsene er ikke uforutsigbare, men mer eller mindre de samme fra år til år. Vi vet hva som skal gjøres og vi gjør det. Forhåpentlig uten å miste julefreden vår underveis.
Men hvilke advents-forberedelser har vi da? Hvordan forbereder vi oss på enn en gang å ta imot Guds store gave til oss: at han har kommet til oss som et lite barn fordi han for alltid ønsker å være Immanuel, som betyr Gud med oss, i våre liv? Er de forberedelsene de samme fra år til år? Er de like gjennomtenkt, like tradisjonsrike som våre forberedelser av kos, fest, mat og gaver? Hvis ikke, så kunne de kanskje bli det.
Mine adventsrefleksjoner i år er et forslag til hva våre adventsforberedelser kunne være. Jeg har valgt ut noe som taler til manges hjerter og tanker, nemlig adventssalmer og sanger. Sang gjør noe med oss. Musikk gjør noe med oss. Bringer trøst, bringer håp, bringer glede, peker på lyset som faktisk er det midt i mørket og omfavner oss for en liten stund.
Til hver søndag i advent vil jeg dele en adventssang som jeg tror kan hjelper oss i våre forberedelser til jul. Den første jeg vil dele med dere er egentlig ikke tenkt å være en adventssang. Den er skrevet av Sindre Skeie til fasteaksjonen i 2012 og heter «Se, mørket vinner aldri over lyset». Den handler om håp og om nestekjærlighet. Om å se den som lider, den som har det vanskelig, men også om hva vi kan gjøre for hverandre og for vår neste. I gudstjenestekomiteen har vi valgt denne sang som menighetens adventssang. Første vers går sånn her:
«Se, mørket vinner aldri over lyset. La håpets flamme skinne, sterk og klar! For ennå kjemper noen for det gode, og ennå deler noen det de har.»
2020 har vært ett annerledes år. Ett tøft år. Ett år med avstand og ting som er alt annet enn vanlig. Da trenger vi å høre at det finns håp. Håp midt i alt det vanskelige og tro på en bedre hverdag. En mer vanlig hverdag for oss alle. Når vi ser inn i flammen på hvert lys vi tenner i løpet av advent kan vi minne oss selv på at mørket aldri vinner over lyset. Ikke heller nå i disse rare tider.
Sangen slutter med dette verset:
«Se, Verdens Lys rir inn i våre gater. En sang om frihet stiger i vår by, hør, også vi vil være barn av lyset og tenne håpet: Jorden skal bli ny!»
Jeg håper at du i løpet av uken som kommer kan finne deg en rolig stund, kanskje med en kop kaffe eller te, finne frem den musikktjeneste du bruker og lytte til denne sangen og ta imot det håp, den glede, det løfte som den vil gi.
Med ønsket om en velsignet 1. søndag i advent til oss alle,
Trondheim Metodistkirke er siden november 2020 godkjent og listet som «trygg kirke» på Skeivt Kristent Nettverks (SKN) hjemmeside. Vi var den andre metodistmenigheten i landet som fikk plass på denne lista som nå inneholder seks metodismenigheter!
Trondheim Metodistkirke ønsker med dette å signalisere og bekrefte at vi vil være en trygg havn for skeive som oppsøker vårt fellesskap, våre gudstjenester og samlinger. Vi vil være en menighet hvor skeive ikke skal møte fordømmelse, men aksept og respekt og opplevelse av likeverd. Når vi nå står på SKNs liste som «trygg kirke» er det noe som forplikter oss i tråd med menighetens tidligere engasjement for samefolket, jødene, kirkeasylanter og romfolk, for å nevne noe.
Frikirkelig nettverk
– Det er fint å høre at dere i Trondheim Metodistkirke ønsker å være en inkluderende og trygg menighet, og vi håper at Metodistkirken i Norge følger etter som organisasjon, sier daglig leder i SKN, Marit Liarbø til hjemmesiden vår. Hun er initiativtaker og leder for SKN. Bodøværingen Liarbø har bakgrunn fra tros- og pinsebevegelsen, har drevet med lovsang og jobbet som ungdomsleder.
Skeivt Kristens Nettverks (SKN) kan kalles frikirke-Norges parallell til «Åpen kirkegruppe» i Den norske kirke). På SKNs hjemmeside presenterer de seg blant annet slik:
«Mange strever med å akseptere sin seksuelle identitet eller kjønnsidentitet, og spesielt vanskelig er det når man har eller har hatt tilhørighet til kristne konservative menigheter. Man kjenner ofte på en sterk indre konflikt fordi man over lang tid har blitt utsatt for forkynnelse som i svært krasse ordelag fordømmer alt samliv utenfor heterofilt ekteskap, eller å skulle være tro mot egen kjønnsidentitet.
For mange oppleves også trusselen om og frykten for helvete som høyst reell, og det kan ta lang tid å bearbeide slike opplevelser.
Det er dessverre også slik at de aller fleste som opplever en mismatch mellom sin seksuelle identitet, kjønnsidentitet og sin kristne tro, har blitt påført så mye skam og så kraftig fordømmelse gjennom kristen forkynnelse at de gir opp hele troen. De er ikke lenger velkommen i menigheten sin, og åndelige overgrep og urett begått i «Jesu navn» gjør at de også kaster Gud overbord i samme slengen.»
«Det er ikke så lett å finne menigheter hvor man som LHBT+ kan få være seg selv, og dette gjelder særlig pinsemenigheter, frittstående karismatiske sammenhenger og andre frikirkelige menighetsfellesskap, hvor mange av våre medlemmer har sin bakgrunn fra. Vårt ønske er derfor å kunne tilby en enkel oversikt over kirker der man blir tatt imot akkurat slik man er, og behandlet på lik linje med alle andre.»
De andre metodistmenighetene i Norge som står på «trygg kirke»-listea er: Centralkirken i Oslo, Metodistkirken på Grünerløkka (Oslo), Metodistkirken på Bjølsen (Oslo), Metodistkirken i Harstad, og Metodistkirken i Moss.
Dette har vi svart på
For å bli godtatt for oppføring på SKNs liste, har menigheten vår besvart et knippe med spørsmål. ( Generelle uttalelser av typen «vi inkluderer alle» eller «vi ønsker alle velkommen» er ikke tilstrekkelig for å komme på listen.) Dette er spørsmålene – og svarene vi har gitt:
– Kan LHBT+ personer inneha alle frivillige oppgaver/tjenester i deres menighet? Vår svar: JA
– Kan dere bekrefte at det er sannsynlig at LHBT+ personer som er åpne om sin legning vil bli akseptert og tatt godt imot av både ledelse og menigheten for øvrig? Vårt svar: JA
– Kan dere bekrefte at dere er en kirke som jobber aktivt for å gjøre det trygt å være LHBT+ i deres menighetsfellesskap? Vårt svar: JA. Vi kan bekrefte at vi er en menighet som jobber for å gjøre det trygt å være LHBT+ i vårt menighetsfellesskap. Trondheim metodistkirke jobber aktivt (forkynnelse og praksis) for å være et fullt inkluderende og aksepterende fellesskap for alle. Uansett hva/hvem de er, uansett kulturell, geografisk, religiøs bakgrunn, sosial status og seksuell legning.
Positive svar på disse spørsmålene er tilstrekkelig for å bli oppført på listen. I tillegg har vi svart på tre «frivillige» spørsmål, hvor svarene ikke ville ha innvirkning på om vi kom med på listen:
– Kan LHBT+ inneha lønnede stillinger i deres kirke?Vårt svar: JA
– Kan LHBT+ ordineres til vigslede stillinger / bli pastor i deres kirke?Vårt svar: Nei, men det jobbes med saken innenfor The United Methodist Church / Metodistkirken i Norge. Og UMC i USA har flere skeive prester og en biskop…
– Kan LHBT+ gifte seg i deres kirke? Vårt svar: Nei, men det jobbes med saken innenfor The United Methodist Church / Metodistkirken i Norge.
Denne billedmontasjen, med teksten «Rosa sat, so Ruby could walk, so Kamala could run», har gått viralt (som det heter i våre dager) på sosiale medier etter at Kamala Harris ble valgt som USAs visepresident. Den historiske bakgrunnen for billedmontasjen, har flere viktige metodistiske elementer. Den femårige metodistjenta Pam hadde fortjent å bli med i montasjen hun også…
Det nyeste bildet i montasjen, viser Kamala Harris, som kaster skygge på veggen – ikke av seg selv, men seksåringen Ruby Bridges, som i november 1960 ble første afroamerikanske elev på en tidligere rasedelt, 100% hvit sørstatsskole. At Ruby begynte på denne skolen førte til at hvite foreldre holdt sine barn borte og boikotten skolen. Ei femårig metodistjente og prestedatter, Pam, brøt boikotten allerede dagen etter. (mer om det senere i artikkelen)
Dette bilder er laget av kunstneren Bria Goeller i San Francisco. Skyggen har hun «lånt» fra Norman Rockwells kjente maleri med tittelen “The Problem We All Live With” som viser Ruby på vei til skolen, omgitt av sikkerhetsvakter. (se det maleriet litt senere i artikkelen)
Det siste bildet i montasjen er et foto av den svarte arbeiderkvinnen, og aktive metodisten (!) Rosa Parks, som 1. desember 1955 nektet å gi fra seg setet på bussen i Montgomery, Alabama, til fordel for en hvit mann som gjorde krav på setet fordi den «hvite» seksjonen av bussen var full. Denne handlingen, og effekten av den, gjorde Rosa Parks til et ikon i og for den moderne borgerrettighets- og likestillingskampen i USA. Hun ble arrestert, og der første til opptøyer. Rosa Parks inspirerte blant annet Martin Luther King jr. og jobbet med ham i borgerrettighets-bevegelsen. Symbolverdien av det hun gjorde på bussen, kan knapt overvurderes. Rosa Parks var et livslangt og aktivt medlem av African Methodist Episcopal Church (AME).
Fem år etter Rosa Parks nektet å gi fra seg setet på bussen, gikk seksåringen Ruby Bridges 14. november 1960 opp trappen til William Frantz Elementary School i New Orleans, Louisianna. Den tidligere 100% hvite og rasedelte skolen var beordret til å åpne for svarte elever. Ruby var første afroamerikanske elev på en tidligere raseskilt sørstatsskole. Det vakte heftige protester og demonstrasjoner. Hvite foreldre boikottet vedtaket, og holdt sine 500 barn vekk fra skolen. Bare én av skolens hvite lærere, Barbara Henry, sa seg villig til å undervise Ruby. Ruby måtte følges til og fra skolen av fire agenter. Hvite demonstranter bar hatske plakater, og kastet tomater og andre grønnsaker mot seksåringen, og noen demonstranter bar en barnelikkiste med en svart dukke i. Både Ruby og familien hennes mottok dødstrusler,
Seksåringen Ruby på skolevei med beskyttelse av agenter, med rasistisk graftii og råtne grønnsaker på veggen, er er udødeliggjort i dette legendariske maleriet av Norman Rockwell. Etter personlig ønske fra president Barack Obama, ble maleriet “The Problem We All Live With” utlånt fra til Det Hvite Hus, hvor det hang i fire måneder i 2011 i forbindelse med et besøk av Ruby Ridges. Mens de så på maleriet sammen, sa landets første afro-amerikanske president til Ruby “I think it’s fair to say that if it hadn’t been for you guys, I might not be here and we wouldn’t be looking at this together.”
Året som fulgte, fikk Rubys familie lide for avgjørelsen om å skrive datteren inn på den «hvite» skolen. Faren mistet jobben ved en bensinstasjon, og besteforeldrene ble drevet bort frac «husmannsplassen» sin. Også dagligvarebutikken familien brukte å handle i, nektet dem adgang. Men etterhvert returnerte flere hvite elever til skolen; boikotten og demonstrasjonene smuldret vekk. Allerede året etter var det flere afro-amerikanske elever ved skolen; takket være Rubys inspirerende tapperhet og utholdenhet. ( Ruby Bridges bor fortsatt I New Orleans. Siden 1999 har hun ledet Ruby Bridges Foundation, som arbeider for å fremme “tolerance, respect og anerkjennelse av alle forskjeller”. – Rasisme er en voksen-sykdom og vi må stoppe å bruke barn for å spre den. Hver og en av oss er født med et rent hjerte. Vi skylder våre barn å hjelpe dem å bevare hjertet rent, sier Ruby.
Den hvite metodist-jenta Pam brøt boikotten
Pam Foreman
Men historien om Ruby har også en “metodist-tvist”. Allerede dagen etter Rubys Bridges første skoledag, brøt den hvite femåringen Pam boikotten av skolen. I noen dager var den svarte Ruby og hvite Pam de to eneste elevene ved skolen. Pam ble fulgt til skolen av sin far, den 34-årige metodistpresten Lloyd Anderson Foreman. Dette bruddet på boikotten vakte oppsikt, og forbannelse. Også pastor Foreman ble utsatt for trakassering, og St. Mark Community Center hvor han var ansatt som prest, ble vandalisert. Både Foreman og staben ved St. Mark mottok bombe- og drapstrusler
I 2010 feiret Ruby Bridges og Pam Foreman (Testroet) en 50-års gjenforening ved William Frantz Elementary School; den første svarte eleven sammen med den første hvite – som brøt den rasistiske boikotten.
PS: Visepresident Kamala Harris har for øvrig besøkt en rekke metodistkirker i USA gjennom mange år.
Vi beklager at vi av hensyn til smittevern ser oss nødt til å avlyse alle kirkelige samlinger til og med søndag 22. november. Samtidig anser vi det som en riktig og ansvarlig beslutning. Vi gjør dette i solidaritet med samfunnet rundt oss i kampen mot Covid19 / korona-epidemien. Men selv om kirken er stengt, slutter vi ikke å være kirke! Og Guds nåde feiger aldri ut; den omgir deg desto mer i tider som dette!
Det er altså med tungt hjerte, men i tro på at det er en både nødvendig og forsvarlig avgjørelse, så lukker vi kirkebygget for all aktivitet – i første omgang til og med søndag 22. november. Vi håper fremdeles å kunne samles 1.søndag-i-advent, 29.november. Følg med på hjemmeside, Facebook og ukemail! Dette er i tråd med anbefalinger fra Metodistkirken i Norge (og Norges Kristne Råd) på bakgrunn av myndighetenes nye retningslinjer for å hindre spredningen av Covid19 / koronaviruset. At kirkebygget stenger, betyr ikke at vi slutter å være kirke. Pastor Christina Thaarup er tilgjengelig for samtale, og vi må hver og en av oss vise ekstra omsorg for medlemmer og venner av menigheten vår. Ring hverandre! «Møtes» og hold kontakt på Skype, Snapchat, Instagram og andre sosiale medier Avtal gjerne å gå turer og prate (med én meters avstand) i friluft! Det er tid for å bry seg ekstra om hverandre! Situasjonen kan skape både usikkerhet, uro og angst, men midt i det hele kan vi stole på at nåden feiger aldri ut! Ikke minst i det vonde og vanskelige, er vi ALLE omgitt av Guds ubetingede kjærlighet og nåde. Og vi minner allerede nå om hva vi har valgt som årets adventssalme, og som starter slik:
«SE MØRKET VINNER ALDRI OVER LYSET! LA HÅPETS FLAMME SKINNE STERK OG KLAR!»
Forhåpentlig blir situasjonen såpass forbedret at vi kan samles og synge hele salmen sammen – i kirken iløpet av advent!
Han kan dessverre ikke komme «in persona», men pastor Lars-Erik «Lasse» Nordby vil preke via video på gudstjenesten søndag 8. november. Det er de skjerpede nasjonale smittevernreglene som gjør at Lasses besøk på gudstjenesten må avlyses. Vi hadde gledet oss til besøket av «gammelpresten» vår, så dette er svært beklagelig, men også ansvarlig. OG, som et plaster på såret vil Lasse gjøre en videoinnspilling av sin preken, som blir vist på skjerm under gudstjenesten. Derfor: Vel møtt i kirken kl. 11.00 søndag. Det blir også kirkekaffe.
Førstkommende søndag (8.november) får vi besøk av «gammelpresten» vår, Lars-Erik «Lasse» Nordby som preker på gudstjenesten. – Det var et spennende og givende år vi hadde sammen, sier Nordby som gleder seg til å se og møte menigheten igjen, etter nesten halvannet år.
Pastor Lars-Erik Nordby fotografert mens han var prest i Trondheim
Lars-Erik Nordby var ansatt i 30% stilling som prest i Trondheim menighet i arbeidsåret 2018/2019, og holdt sin siste gudstjeneste 16. juni 2019.
– Det var et spennende og givende år vi hadde sammen, sier han. – For meg var det en fin mulighet til å venne meg til menighetsarbeidet igjen (etter 20 år som forstander for Betanien i Oslo). Dessuten var det spennende å arbeide i en menighet i «skyggen av katedralen» – og så gleder jeg meg veldig til å se kjøkken og toalettanlegge, sier Lasse som bare fikk med seg planleggingsfasen av dette ombyggingsprosjektet.
– Hva har skjedd etter Trondheim?
– Før jeg sluttet tjenesten i Trondheim, ble jeg utfordret til å ta 25 prosent stilling som metodistprest i Mysen. For meg var det spennende, for det var nettopp på Mysen jeg hadde mine første fem år i full prestestilling. ddet betyr at jeg kjente alle i menigheten som var over 85 år, sier Lasse. Han forteller at det var en liten og ivrig gruppe metodister som møtte ham på Mysen. En menighet som var ivrig etter å gjøre noe godt for mennesker i samfunnet. De serverte ukentlig gratis middag og var med i en stor juleinnsamling sammen med alle gode krefter på stedet. – Privat er nå både Toril (kona) og jeg pensjonister, men vi mangler ikke oppgaver av den grunn, forsikrer Lasse.
Pastor Lars-Erik Nordby fotografert mens han var prest i Trondheim
– Hvordan har corona påvirket deg og menigheten på Mysen? Har epidemien påvirket tanker om fremtiden?
– Da Coronaen kom i mars, utsatte vi alle samlinger heltfram til 23. august, for ikke å smitte noen. I stedet begynte vi med ukentlige andakter på Facebook, og jeg prøvde å ringe rundt til så mange som mulig av medlemmer og menighetsbarn. Nå er vi i gang igjen, med aktiviteter tilpasset smittevernsbestemmelsene, forteller Lasse. – I våres trodde jeg at dette kom til å være over innen høsten; nå vet jeg ikke hvor lenge det vil vare, men jeg håper at vi får en vaksine som kan hjelpe oss neste år, sier han.
– Tanker foran gjensynet med Trondheim menighet?
– Jeg gleder meg til å treffe dere. Jeg ser tilbake på året i Trondheim med takknemlighet. Jeg satte veldig pris på å være sammen med en liten, men levende menighet i et internasjonalt miljø, sier Lars-Erik «Lasse» Nordby som også rekker nå bli med på starten av myldremiddagen mandag 9. november.
Pastor Lars-Erik Nordby fotografert mens han var prest i Trondheim
Har du noen usagte ord, som du burde og skulle få sagt før det av ulike grunner er for sent? Jeg tror at det i de aller fleste tilfellene er bedre å si det usagte, enn å vente på det helt riktige tilfellet, den helt perfekte situasjonen, tenker og reflekterer pastor Christina Thaarup med koronasituasjonen som bakteppe.
Hverdagstanker: «Hvis verden raser sammen»
15. mai 2020 ga artistene Chris Holten og Frida Ånnevik ut en coverlåt med tittelen «Hvis verden». Av en eller annen grunn, sikkert fordi jeg sjeldent hører på radio eller på musikkprogrammer, lyktes den låten i å gå meg helt forbi frem til for snart to uker siden, da jeg hørte den på «Lindmo», fredag 25. september.
Låten presenteres som Norges «trøstevise for koronatiden». Alle er sikkert ikke enige i det. Samtidig har mange uttrykt glede over og takknemlighet for sangen. Noe av refrenget går slik:
«Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Hvis alt går over, holder jeg deg fast. Og hvis dette er et ‘takk for alt’. Er det deg og meg jeg ville valgt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt.«
Musikk gjør noe med oss. Musikk snakker et språk som taler til oss på en måte som det talte ordet ikke alltid klarer. Det åpner opp. Setter ord på det som kan være vanskelig å sette ord på. Noen ganger er det ordene som synges, som trøster, løfter og bærer. Noen ganger er det mer melodien som trøster, løfter og bærer. Noen ganger er det begge deler.
Vet ikke hvordan du har det med denne sangen. For meg er det både melodien og ordene som synges som har kraft. Jeg har tenkt litt over starten på refrenget: «Hvis verden raser sammen…». Jeg antar at Chris Holten og Frida Ånnevik har hatt originallåten «If the World was ending» i tankene for den norske versjonen. Verdens ende. Slutt på all ting. Da skal det viktigste i livet i hvert fall være sagt.
Koronapandemien er ikke verdens ende. Den er ikke et slutt på all ting. Men den har medført store forandringer i liv og hverdag. Så det har faktisk til tider føltes som om at verden nærmest har rast sammen. For det er ting i våre liv og i vår hverdag, som skjer eller ikke skjer, som gjør at det føles som om at vår verden raser sammen. Da blir det ikke et spørsmål om «hvis verden raser sammen». Det blir et spørsmål om «når verden raser sammen».
Alle som har erfart å miste noen, har opplevd det som om verden for en stund raste sammen. Helt sammen. Alt måtte bygges opp igjen. Og det som ble bygget opp, var ikke det samme som det som var før det raste; for når man plutselig mister et umistelig menneske, er alt forandret for alltid. Verden blir aldri den samme. Da kan de usagte ordene nærmest forfølge den som har blitt igjen. De gode ordene. De kjærlige ordene. De takknemlige ordene. De viktige ordene. For alltid usagt…
For mange mennesker har koronapandemien med nedstengning, avstand, permittering, manglende støtte til barn med funksjonsnedsettelser, ensomme eldre og mye mer, vært som om hele verden faktisk rast sammen. Og ikke alle har gjenfunnet fotfestet etter det raset. De trenger vår hjelp, vår omsorg og vår tålmodighet; og rom og mulighet for å få sagt det som må sies. Om nødvendig hjelp som ikke var tilgjengelig da alt stengte ned. Hjelp til å snakke om ensomhet som har gitt sår på sjelen. Om mistet livsdrøm og jobb. De ordene er også viktige å få sagt. Både for de som har dem på hjertet, og for oss som må lytte til dem med hjerte og ører.
«Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Hvis alt går over, holder jeg deg fast. Og hvis dette er et ‘takk for alt’. Er det deg og meg jeg ville valgt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt. Hvis verden raser sammen, så er dette sagt. Sagt.»
Har du noe usagt i ditt liv? Ord som skal sies for første og eneste gang? Eller for første, men ikke siste gang? Ord du ikke har sagt på en stund, men som du egentlig skulle ønske du sa oftere, kanskje til og med hver dag? Ord som: «jeg elsker deg» – «jeg savner deg» – «du og jeg er det beste jeg vet, jeg vil oss for evig» – «du og jeg er det verste jeg vet, vi må si stopp nå».
Jeg vet ikke hva dine usagte ord er. Men jeg tror at det i de aller fleste tilfellene er bedre å si det usagte enn å vente på det helt riktige tilfellet, den helt perfekte situasjonen. For gjør vi det, da tror jeg at du og jeg risikerer at verdens ende kommer før vi får sagt det vi så gjerne skulle ha sagt. Så la oss si det usagte, med ærlighet og kjærlighet, med omsorg og tydelighet, med sannhet og nåde.
Slett ikke alt som kommer fra USA er verd å adoptere. Men i amerikansk kirkeliv, også metodistisk, har man siden 1992 markert hele oktober måned som «pastor appreciation month» («sett-pris-på-presten-din-måned»), og andre søndag i oktober er «sett-pris-på-presten-din-søndagen». Akkurat det er kanskje en kirkelig skikk vi med fordel kan kopiere.
Pastor Christina Thaarup
I Trondheim Metodistkirke er vi i alle fall kjempetakknemlige for at vi siden i fjor har hatt Christina Thaarup som vår pastor – ikke bare i oktober, men hele året. Hjemmesiden oppfordrer derfor medlemmer og venner av menigheten til å bruke anledningen til å vise Christina at vi setter pris på henne både som person, og på hennes tjeneste som prest. Hvordan, får bli opp til hver enkelt, men Christina har for eksempel både mail (christina.thaarup@metodistkirken.no) og telefon/sms (948 05 686 ) – og det finnes garantert et antall andre kreative måter å vise sin takknemlighet på! ( Og er det noen av «gammelpresetene» våre du har lyst til å takke, så gjør gjerne det, også! )
Andre søndag i oktober (selve «sett-pris-på-presten din-dagen») har vi ikke gudstjeneste grunnet høstferie, men det kommer jo enda to søndager i oktober!
– Jeg ønsker og håper at folk gjennom min forkynnelse får med seg noe konkret inn i hverdagen, sas pastor Christina Thaarup i et intervjhu med hjemmesiden da hun kom til Trondheim for et drøyt år siden. Hun erklærte seg «veldig klar» for Trondheim.
– Jeg har en opplevelse av at det er her Gud vil jeg skal være, sa Christina i fjor. Etter et år med henne som vår prest, deler vi den opplevelsen.
Kirken vår deltar i «Kulturnatt Trondheim» som arrangeres fredag 18. september. Med hovedfokus på den hemmelige synagogen under krigen, og det historiske samemøtet i 1917, kan dette være en fin anledning til å markere oss for interesserte. Kirken vil holde åpent for besøk fra kl. 19.00 til 22.00.
Folk vil få anledning til å se kirkeloftet hvor synagogen holdt til. I tillegg til den hemmelige synagogen og samemøtet, kan og vil vi informere / fortelle besøkende om selve kirkebygget (tegnet av den kjente arkitekten Claus Hjelte), og om detaljer fra innredningen som altertavlen og døpefonten. Og selvfølgelig vil vi svare på eventuelle spørsmål om hva metodistkirken står for, menighetens historie og hva enn folk måtte spørre om….
Vi har også forberedt en del trykksaker/enkle brosjyrer, og vi vil vise en kontinuerlig powerpoint knyttet til kirkebygget og menighetens historie.
Vi har opprettet et eget «Facebook-event», ( https://www.facebook.com/events/760897498022560/ ), og er dessuten koblet opp til Kulturnatt Trondheims Facebookside. Anbefal gjerne vårt innslag i «kulturnatt» for familie og kjente, og ta gjerne en tur innom selv også!
– Som menighet vil vi tilby et fellesskap for alle. Hos oss skal det være trygt og godt å være. Vi vil deg vel! Du har en plass her. Den kan ingen ta fra deg», erklærte pastor Christina Thaarup i sin preken søndag 6. september. – Vi vil gjerne ta metodistmottoet «åpne hjerter, sinn og dører» på alvor, men da forplikter det oss som menighet, understreket hun. På gudstjenesten fikk vi også en appell ved nestleder Eivind Rindal i Trondheim Pride.
Klikk på hevrt eneklt foto form å se det større!
39 kom til gudstjenesten, og av dem var ni barn som fikk følge Bjørn Gunnar (Andersen) opp på kirkeloftet til søndagsskole etter «kofferten» og sangen «Du er du og du duger». Kofferten ble forresten ikke ble åpnet i kirkesalen denne gangen. Den hadde attpåtil ekstra hengelås på, fordi den inneholdt mange lyder som ikke måtte slippe ut før den skulle åpnes på søndagsskolen…. Kirkeverter var Edith og Syvert (Nørsett), Takako (Ueno) spilte både orgel og piano, og Paolo (Pisciella) styrte teknikken.
I Trondheim er årets Pride-uke i gang, og på gudstjenesten hadde vi besøk av nestleder Eivind Rindal i Trondheim Pride, som holdt en sterk og personlig appell. Langt fra agitatorisk, mer som ord til ettertanke og refleksjon. Menighetens historie for å åpne for undertrykte og forfulgte (samemøtet i 1917 og den hemmelige jødiske synagogen under krigen), gjorde ham både ydmyk og takknemlig for muligheten til å adressere metodistene i Trondheim. Han verdsatte også at metodister var blant de første som Trondheim Pride under eget motto («Metodister på Pride») og ikke «bare» under et felleskirkelig banner, og han hadde med glede lest plakaten på oppslagstavla vår, hvor det understrekes at alle er velkommen.
Rindal la særlig vekt å årets motto for Trondheim Pride, «Internasjonal solidaritet»; ikke bare med skeive som fortsatt trakasseres og risikerer livet for sin kjærlighet i mange land, men med alle undertrykte og forfulgte mennesker. – Kjærlighet kjenner ingen grenser, hverken geografiske, sosiale, politiske, religiøse, kulturelle eller mellom mennesker, sa Rindal før han ønsket god gudstjeneste videre.
Gudstjenestens tema var «Fellesskap med åpne hjerter, sinn og dører» – altså United Methodist Church’s motto. Pastor Christina forankret sin preken om temaet i tre fortellinger fra Lukas-evangeliet; Jesus og de små barna, Jesu møte den blinde mannen ved Jeriko, og med Sakkeus.
Disiplene så ut til å dele de voksnes oppfatning: barn er ikke viktige. Barn skal ikke ses og høres. Det reagerte Jesus kraftig på og kjeftet rett og slett på disiplene, mente Christina og parafraserte over Jesu respons: «Nei, nei nei! Det er ikke dette jeg er kommet for! Ikke hindre barna. Slipp dem fram! Gudsriket tilhører dem!».
– Barn er nysgjerrige, nysgjerrige, undrende, lekende, umiddelbare, uten filter, og de er tillitsfulle til at foreldrene vil dem vel. Når Jesus sier at vi må bli som barn igjen, er det slike holdninger og egenskaper han vil vi skal ha; det er det som gir plass i Guds rike. Vi skal også være tillitsfulle til at Gud vil oss vel, slik en far/mor elsker sitt barn, sa Christina.
Den blinde mannen ved Jeriko hadde hørt om Jesus. Det hadde skapt håp hos ham, og han ville benytte seg av muligheten til å ta kontakt da Jesus gikk forbi. Men folk hindret ham; en blind mann er da ikke verdig Jesu oppmerksomhet!? Derfor hysjet folk på ham og ba ham ikke forstyrre. Men mannen ga seg ikke. Han bare ropte enda høyere, en skikkelig urokråke.
«Dere forlanger at jeg skal holde kjeft!? Ingen sjanse!», Og Jesus, som aldri avviste noen, sa «kom hit! Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» At han fikk synet igjen, var mer enn en helbredelse; det var en gjenopprettelse av menneskeverd, respekt og plass i samfunnet.
Klikk på hvert enkelt foto for å se det større!
Tolleren Sakkeus var foraktet av mange. Han hadde tjent seg styrtrik på å jobbe for okkupasjonsmakten. Men også Sakkeus hadde hørt om denne Jesus. Han var nysgjerrig. Han ga avkall på sosial rang og verdighet og klatret opp i et tre for å se Jesus. Jesus stoppet under treet og sa «Sakkeus, jeg blir med deg hjem på besøk idag. Jeg har ikke bare lyst, jeg MÅ», sa Jesus. Og folk ble sjokkert og sa «vet du ikke hvem han er og hva han har gjort? Og så vil du besøke ham hjemme?»
Men Jesus ble med Sakkeus hjem og sa «idag er frelse kommet til dette huset». Sakkeus hadde manglet noe i livet. Han opplevde å bli sett av Jesus som rakte ut hånden til ham.
– Vi er en menighet som ønsker å praktisere åpne hjerter, sinn og dører, sa Christina. Vi vil være et fellesskap for alle. Et fellesskap som også tar imot «bråkmakerne» og folk som samfunnet prøver å «hysje ned».
– Åpne dører for alle, betyr også at vi ikke kan vente til at folk kommer, understreket Christina. Vi må gå ut, og si «hei, jeg har lyst til å bli venn med deg» til mennesker vi møter. Si at du er velkommen til vår kirke og menighet. At hos oss er det trygt og godt å være uansett hvem du er og hvem du elsker. Vi vil deg vel! Du har en plass her. Ingen kan ta den fra deg. Hva vil du at vi skal gjøre for deg??
– Hvordan vi praktisk skal gjøre dette, finner vi ut av sammen. For noen kan det være å gå Pride, trene et fotballag, hjelpe hjemløse, være forbilder, være tilstede i byen vi bor i. Uansett hva vi gjør, gjør vi det sammen med Jesus. Da tror jeg det blir bra, sa pastor Christina Thaarup.
Vi feirert nattverd og i den forbindelse leste vi Trygve Skaugs vakre påskedikt «skjærtorsdag» ( et av fire påskedikt Skaug har skrevet for Frelsesarmeen). Det passet godt til dagens tema og Christinas preken:
Så tok han hjertet mitt like etter måltidet takket velsignet hjertet og sa dette er mitt hjerte som skal banke og brenne for alle som ikke trodde det var plass til dem rundt bordet her kom for alt er ferdig kom det er her du hører hjemme
32 medlemmer og venner av menigheten samlet seg til «låvegudstjeneste» på Byneset søndag 30. august! I tillegg til den åndelige føden, ble det også spist rikelig med ripsbær med vaniljesaus og knasket sukkerterter og gulrøtter! Og koseklappet marsvin, kanin og gris! Alt i tråd med gudstjenetens tema «Felles om skaperverket»!
Internasjonalt sus var det som vanlig når Trondheims metodister møtes; med folk fra Danmark (forsterket med en tante og onkel av pastor Christina), Italia, Frankrike Ghana, Gambia – og Stjørdal.
Det var Kristin og Sven Nørsetts idylliske «smågods» på Byneset som var rammen rundt denne fine familiesøndagen. Været spilte på lag, i den forstand at vi fikk både oppholdsvær og varm sensommersol da ble tid for grilling og sosialisering ute på tunet etter gudstjenesten. At det regnet ganske stritt mens vi hadde gudstjeneste på låveloftet, gjorde jo ingenting!
På låven var det rigget til med et vakkert alter, og benker hvor vi klarte å imøtekomme smittevernreglene med tilstrekkelig avstand mellom personer/kohorter. Pastor Christina Thaarup sto for gudstjenesten som hadde «Felles om skaperverket» som tema, i tråd med høstens hovedtema «Fellesskap», og «forvalteransvar» var noe av det pastor Christina la vekt på i vår omgang med skaperverket. Tekstlesingene ble gjort fra en barnebibel, og omfattet skapelsesberetningen og «den gylne regel».
Etter lesningen av skapelsesberetningen, samlet pastor Christina barna rundt en globus hvor hun blant annet tok for seg forsøplingen av verdenshavene og naturen generelt. I en refleksjon over den «den gylne regel» – alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem – (som i ulike varianter finnes i de fleste større religioner), understreket Christina alle menneskers like store verdi som skapt i Guds bilde.
Under velsignelsen og postludiet brøt solen fram, og vi kunne samles på tunet til grilling og medbragt mat og drikke. Vertskapet stilte dessuten småbrukets ripsbærbusker til fri disposisjon, og vartet attpåtil opp med vaniljesaus etter hvert som pappkrusene ble fulle av ripsbær! Og det ble de. 2020 må gå inn i historien som en «himmelsk» årgang for rips – og sukkerter!
For de yngre blant oss, ble nok en gang (en brøkdel) av Nørsettfamiliens imponerende samling av lego(klosser) et lokalt himmelrike å boltre seg i. Og alle som ønsket det fikk «hands on» klappe- og kosekontakt med skaperverket i form av marsvin, kanin, høner, hester og en gris.
Strålende dag og metodistisk fellesskap. Dette var andre året på rad med låvegudstjeneste på Byneset i august, og dermed er det skapt en solid tradisjon! Neste august er vi tilbake på låven. Det «låver» vi.
For deg / dere som ikke fikk med årets låvegudstjeneste, så kan dere se programmet her:
Som et «plaster på såret» for menighetsweekend-turen til Søvassli som måtte avlyses i disse Covid19-tider, varsler vi at lørdag 12. september tar vi heller en tur til Fjellseter Kapell i den vakre Bymarka vår. Der blir det andakt ved pastor Christina Thaarup kl. 13.00 – og du/dere kan gå tur i marka enten før eller etter andakten!
Hit skal vi / du / dere lørdag 12. september!
Fjellseterkapell-turer har en lang ( minst 60 år) tradisjon i menigheten vår. Både ungdomsforening, speidere og menighet har hatt tallrike turer dit gjennom årene. Og mange har svært gode minner fra disse!
Lørdag 12. september vil vi holde kapellet åpent fra kl. 12.00 til ca 16.00. Klokka 13.00 blir det som sagt en kort turandakt i kapellet og deretter spiser vi egen medbrakt mat og drikke. Ta gjerne med sitte/liggeunderlag eller turstoler også! Hvis været tillater det, tenner vi bål ute slik at vi kan grille. Det kan også bli noen koronavennlige aktiviteter for små og store!
Vi har valgt tidspunktet for andakten og «kirkekaffen» (kl. 13.00) slik at du / dere kan velge om dere vil gå tur før eller etterpå – eller begge deler! Fjellseter kapell er omgitt av et stort nett av turløyper, med gode muligheter til en «rundtur» med start og mål ved kapellet. Spreke folk kan til og med ta trikken/Gråkallbanen til Lian og gå til Fjellseter Kapell derfra!
Det er stor parkeringsplass for biler 50 meter fra kapellet. Du kan også ta buss nr. 26 (sjekk rutetider!) Det er toalett ved kapellet.
Aktivitetene i / rundt kapellet vil ta hensyn til gjeldende smittevernregler.
Det er fortsatt vanskeligere og mer usikre tider enn vi hadde håpet og ønsket, men søndag 23.august kl. 11.00 er du / dere i alle fall HJERTELIG velkommen til samlingsgudstjeneste i kirken vår. Hovedtema for alle høstens gudstjenester er «fellesskap» – utfordrende og viktig, særlig i disse tider! Gudstjenesten er ved pastor Christina Thaarup, og arrangeres selvfølgelig innenfor gjeldende smittevernregler! Det blir søndagsskole. Ikke vanlig kirkekaffe, men de som ønsker det, kan «ta-med-selv-kirkekaffe» til eget bruk!
Tidligere idag ble en kort videopresentasjon av Trondheim metodistmenighet publisert på Metodistkirken i Norges Facebookside. Der er samtlige metodistmenigheter i landet blitt presentert med en video gjennom sommerukene. Nå kan du se Trondheims video her på hjemmesiden vår.
Den 4 minutter lange/korte videoen, er resultatet av en dags kjapt samarbeid mellom pastor Christina Thaarup og informasjonsansvarlige Ole-Einar Andersen – ganske nære leveringsfristen i slutten av juni…
HER KAN DU SE VIDEOEN! ( husk skru på lyden hvis du ikke hører noe…)
Dette raske «stuntet» ga mersmak. Hjemmesiden har derfor grunn til å tro at det blir laget en ny og enda bedre presentasjonsvideo av menigheten i løpet av høsten; og det skal også være planer om en serie korte videoer knyttet til ulike sider ved kirkebygget vårt og menighetens historie.
Det har vært en annerledes vår og sommer, og vi fortsetter inn i en annerledes høst, skriver vår tilsynsprest Ingull Grefslie i et «høstbrev» til prester og menigheter på Nord-vestre distrikt, som vi i Trondheim er en del av. I brevet utfordrer hun oss til å «være kirke på nye måter» i den aktuelle koronasituasjonen.Du kan lese hele brevet her:
Kjære alle sammen!
Velkommen tilbake etter ferie, og til et forlenget konferanseår. Jeg håper sommeren har inneholdt både fysisk/psykisk hvile, men også åndelig påfyll.
1.Kor 3. 5-9 leser vi:
5 Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. 6 Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. 7 Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. 8 Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. 9 For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.
I sommer har jeg hatt en liten andakt på verandaen hver morgen. Uten andaktsbok eller bibel, men med en plante. Rett etter feriestart fikk jeg 5 små plantespirer av en venninne. De skulle bli ca. 40 cm høye. Jeg plantet alle over i en stor potte, og forsto ganske snart at de behøvde en del vann. De fikk derfor «en klunk» hver dag, og innimellom litt kaffegrut. Det var alt. Den vokste, og vokste, og til min forundring er den nå 150 cm høy! Den har vokst langt over mine begrensede forventninger.
Jeg kan dra denne historien langt, men poenget mitt er at Gud gir vekst. Noen ganger skjer det der vi ikke forventer det. Det gir meg mot og frimodighet til å oppmuntre dere til fortsatt arbeid.
Det har vært en annerledes vår og sommer, og vi fortsetter inn i en annerledes høst. Vi møtes fortsatt i den digitale verden, og for mange har dette vært betydningsfullt, men det vil aldri kunne erstatte det fysiske fellesskapet. Et håndtrykk, en klem og øyekontakt er kanskje det mange har savnet mest av alt.
Samfunnet har åpnet mer opp igjen, men dette har også vist oss hvor sårbare vi er. Økt smitte enkelte steder gjør en vanlig oppstart vanskelig, og man må stadig utvikle nye metoder, eller gå tilbake til tidligere tiltak for å betjene menighet og lokalsamfunn. Andre steder kan man nå igjen ha fysiske møteplasser som gudstjenester, korøvelser, myldredager med mere, dog med visse restriksjoner. Dette er en situasjon vi vil måtte leve med i lang tid fram over. Vi må være forberedt på å «kaste oss rundt» og endre planer i henhold til lokale situasjoner. Dette utfordrer kreativiteten vår.
Vi kan velge å se negativt på dette. Vi kan kjenne på en oppgitthet og frustrasjon. Eller – vi kan velge å se på mulighetene i det.
Som kirke er vi kalt til å være synlige og frimodige, midt i byen, midt i det samfunnet vi er en del av. Å være kirke i en ny tid, handler om ord og handling, om frimodig formidling av det som står fast; Guds ubetingede kjærlighet, og om diakonien, ansvaret for vår neste. Som kirke trenger vi samtidig å finne nye og kreative måter å være kirke på. Dette kan vi best finne ut av sammen.
Dette gir oss virkelig en mulighet til å være «Kirke på nye måter» i det lokalsamfunnet vi er satt. Det gir oss nye muligheter til å kartlegge de behovene som er rundt oss – utenfor vår egen sirkel i menigheten. Det gir oss muligheter til å være kirke der mennesker er.
Jeg har satt opp et reiseprogram for høsten. Der har jeg prioritert de menighetene jeg ikke fikk besøkt denne våren. Imidlertid endres reiserestriksjonene stadig vekk, og akkurat nå er det veldig strengt her jeg bor, i Indre Østfold. Derfor må jeg gjennom høsten forholde meg til de restriksjoner som til enhver tid gjelder. Også i den siste smittevernveilederen som ble sendt ut, legges det begrensninger på ansattes reisevirksomhet. Jeg sender likevel reise/møteplanen slik den står.
Dersom det er mulig å gjennomføre reiser de oppsatte tidspunkter vil jeg gjøre det! Hvis ikke skal dere få beskjed i tide for avlysning eller endring til online møter.
Vi vil fortsette med personalmøter online hver annen tirsdag kl.09.00 i ulike uker. Jeg vet at ikke alle har mulighet til å delta i disse, og jeg vil derfor også ha noen gruppenettsamlinger for nord og vest. Datoer for dette drøftes i onlinemøtene onsdag 19/8 2020. Program for dette kommer jeg tilbake til.
Jeg minner dere også om rutiner/regler for søknad til Felleskassen. Dersom din menighet søker felleskasse tilskudd må vedtaket skje i en menighetskonferanse, evt. online pastoratkonferanse. Dette må derfor skje før søknadsfristen 15/11-18.
For noen dager siden sendte jeg ut folder og retningslinjer for søknad om midler fra
«Fremtidsdag/MBU» Les søkekriterier! Søknadsfrist 1/10 2020
• Årskonferansen 20-22/11 2020: Det planlegges for fysisk årskonferanse på Gardermoen, men vi har en plan B dersom dette ikke lar seg gjøre. Dersom dere bestiller flybilletter nå, gjør det da med avbestillings mulighet. Den ekstra kostnaden dekker kirken.
• Landssamling: Tid og sted: 25.-28.01.21, Storstua i Røyken.
Komite: Ole Martin Andreassen, Hilde Augensen, Svein Veland, Thomas Risager og tilsynsprestene. Program utarbeides i disse dager.
• Veiledning: Den norske kirke har meldt at det blir mer stabsveiledning framover. Dette kan gå ut over vårt veiledningstilbud. Denne situasjonen vil vi følge nøye og jeg ber alle gi beskjed om eventuelle endringer. Intensjonen er fortsatt at alle skal gå i regelmessig veiledning.
Sosiale medier og Metodistkirken i Norge
• Helgetanker (hver fredag/lørdag): Fast gruppe på inntil ti personer – disse er forespurt.
• Tro som bærer (annenhver onsdag kl 20.00-21.00): Vi vil invitere til annenhverukentlige webinarer der aktuelle teologiske spørsmål settes på dagsorden og diskuteres. Disse webinarene vil være åpne for alle og lenker vil bli kunngjort på kirkens Facebookside i forkant. Vi ser for oss at hver samling vil begynne med en innledning over et aktuelt tema etterfulgt av samtale.
• Nytt fra Kabinettet: Etter hvert møte vil vi ha et videotreff på Facebook der vi informerer om aktuelle saker og der det er mulig å komme med spørsmål og kommentarer. Det første av disse ble avholdt sist onsdag, etter årets første kabinettmøte.
Guds rike velsignelse over arbeidet i året som kommer!
Hvorfor gir vi Gud æren? Og for hva? Og hva med oss mennesker da? Ære være mennesket, også? spør pastor Christina Thaarup som har latt seg inspirere av årets Olavsfest-tema, «Ære», i en sommerandakt for hjemmesiden vår.
Dette er Christinas sommerandakt:
Olavsfestdagene pågår denne uken og frem til mandag neste uke (3.august). På grunn av koronapandemien er årets Olavsfest annerledes enn vanlig. Mye blir sendt på nettet og de arrangement som har deltakere har påmeldingslister og begrenset antall slik at smittevern blir fulgt og smitte unngått etter beste evne. Har du mulighet for å se noen av arrangementene, sendes de live på http://www.adressa.no.
Årets tema er «Ære».
Det første bibelverset jeg kommer å tenke på når jeg hører ordet ære er fra juleevangeliet, og er engelens ord til hyrdene:
Ære være Gud i det høyeste. På latinsk er det «Gloria in excelsis Deo». Kanskje du kjenner det igjen fra gudstjenesten i Den norske kirken, som alltid har med et Gloria i starten av gudstjenesten.
Hva ligger vi i egentlig i det? Ære være Gud. Er det ære i betydningen respekt? Er det ære som opphøyelse? Hvorfor gir vi Gud æren og for hva? Tenk litt over det.
«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære.» (Salme 8,4–6)
For salmisten handler det å ære Gud, og gi Gud æren, og det handler om hvem Gud er i relasjon til salmisten. Gud er skaper av himmel og jord, av alt som salmisten forundres over, og samtidig er Gud også den som har omsorg for, og vil salmisten alt godt.
Kan vi kjenne igjen oss i det? At det å gi Gud æren handler om dette? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg kan det.
Ære være Gud; fordi bare Gud kan være Gud. Det er hverken min eller din oppgave. Ære være Gud; for hans forunderlige skaperverk, som du og jeg er en del av. Ære være Gud; for hans nåde mot oss til alle tider. Ære være Gud.
Ære som verdighet
Men oss mennesker da? Ære være mennesket også, eller?
Ja, så absolutt. For vi er skapt i Guds bilde, skapt av Gud. Vi får del i hans ære. Men ære til å være mennesker, ikke Gud. Derfor tror jeg vi kanskje bedre forstår ære i forhold til oss mennesker, og ikke går oss vill i komplekser og herskesyke, hvis vi tenker ære som verdighet. Det hjelper i hvert fall meg.
Verdig være mennesket. Verdig til å leve. Verdig til å bli elsket og elske igjen. Verdig til å skape og ta del i det skapte. Verdig til å være svak. Verdig til å være sterk. Verdig til å være det mangfold vi mennesker nå engang er. Verdig til å søke enhet og fellesskap, der vi er, blant de vi lever sammen med, uansett våre forskjellige livsvilkår.
Ære være Gud. Verdig være mennesket.
Synes det høres rett ut jeg. Kanskje vi skulle leve det ut sammen, du og jeg. Kanskje vi allerede gjør det. Hvis ikke, kunne vi jo øve oss på det sammen? La Gud få være Gud. La mennesket, alle mennesker, få være menneske.
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.» (Lukas 2,14)
Som de gode metodister vi er, må vi selvfølgelig gratulere Aston Villa som i kveld med et nødskrik berget plassen i Premier League! Aston Villa er som kjent (?) sammen med Everton det engelske fotballlaget som har de sterkeste metodistiske røttene. Klubben ble stiftet i 1874 av fire medlemmer av cricketlaget til Aston Villa Wesleyan Chapel. De fire var også medlemmer av kirkens søndagsskole/bibelklasse for voksne.
Spillere og lagledere jublet hemningsløst da Aston Villa søndag 26.juli sikret seg fortsatt spill i Premier league – med et nødskrik.
Et nervepirrende sluttspilldrama preget sesongens siste runde i Premier League. Aston Villa klarte bare 1-1 borte mot West Ham, men takket være hjelp fra resultatet i andre kamper ( ikke minst fordi Arsenal slo Watford 3-2 ) endte Villa akkurat et poeng over streken! Birmingham-klubben, som så nærmest håpløst fortapt ut for noen uker siden, sikret sin plass i Premier League! Villas eneste og «livsviktige» mål i kampen, ble scoret av kapteinen Jack Grelish; som etter alt å dømme vil spille for Mancheter United eneste sesong.
For de som ikke har sin engelske, metodistiske fotballhistorie helt present, minner vi om følgende tidligere saker på hjemmesiden:
Vi må også få påpeke at årets vinnere av Premier League, Liverpool, har metodistiske røtter, i og med at Liverpool er en «avlegger» av metodistlaget Everton. Liverpool ble etablert som egen klubb i 1892, etter en intern strid i Everton. Everton ble etablert i 1878 slik at medlemmer av St Domingo Methodist New Connexion Chapel in Breckfield Road North, Everton, kunne spille fotball utenfor cricket-sesongen…
TRONDHEIM METODISTKIRKE 